Sjette kapittel

«Hvor lenge har dette pågått?» Dagmar ville åpenbart selv ha svar før hun ga fra seg noen. Hun la armene i kors over brystet og så fra kapteinen og til Langemann og tilbake igjen. «Disse episodene, mener jeg.»

«Det er første gang jeg har sett en,» svarte Sabeltann. Han hadde tatt av seg frakken og rullet opp ermet på den skadde armen sin, og nå satte han seg tungt ved bordet, der Pinky allerede hadde satt fram et fat.

«Men jeg har hatt dem i en tre-fire dager,» fullførte Langemann for ham. «Strammere!» formante han Isak, som var i ferd med å behørig binde ham fast til Dagmars smale seng. «Men ikke stopp blodtilførselen fullstendig!» kontret han rett etterpå, og Isak ga ham et olmt blikk i retur (men først da han hadde snudd seg bort).

«Og da var dere i nærheten av Gral?» fortsatte Dagmar.

«Ja, hvordan visste du det?»

Hun sukket. «Det var det jeg fryktet.»

«Sier du at dette har noe med sjarlatanen på Gral å gjøre?» knurret Sabeltann.

«Han er ingen sjarlatan,» rettet Dagmar. «Tror du en sjarlatan er i stand til dette?»

Kapteinen gryntet. «Det er altså han?»

«Jeg vet ikke,» sukket Dagmar. «Jeg har aldri møtt mannen ansikt til ansikt. Jeg var ikke der da han tok øya. Jeg var på reise.»

De opplysningene var vel så mye rettet mot de øvrige i rommet. Pinky, som ventet på vannet han hadde satt til koking over ilden, var nærmest sprekkeferdig av spørsmål, men også veldig klar over at han ikke var i posisjon til å stille dem. Heldigvis hadde han Benjamin til å gjøre det for seg. «Jeg forstår ingenting av dette,» kom det fra hjørnet der han hadde plassert seg. Claes og Tønnes hadde inntatt hvert sitt av de øvrige to, tilbaketrukne og skeptiske, men klare til å gripe inn på et øyeblikks varsel.

«Hun mener at jeg er besatt av Greven av Gral,» svarte Langemann mørkt.

«Ja, akkurat den delen fikk jeg faktisk med meg,» sa Benjamin. «Men hvordan?»

Dagmar sukket og satte seg ved bordet, tvers overfor kapteinen. «Det får jeg vel ta på meg min del av skylden for. Da jeg helbredet ham, merket jeg ham med Kraften og åpnet samtidig en dør for alle andre som er sensitive for den.»

«Hø?» sa Benjamin, samtidig som Pinky, i det han hektet gryta av og fylte vaskefatet med varmt vann, ikke kunne lenger dy seg og utbrøt: «Kraften?»

«Kraften er hva mindre kloke menn kaller magi,» svarte Dagmar. «Men den er ikke mer eller mindre magisk enn alt annet du ser rundt deg. Den er i alt levende, i mennesker, dyr og vekster, i vannet og i luften og i jorda selv. Den pulserer gjennom altet, som en åre av livskraft, som blod blir pumpet rundt i en kropp, men de fleste av oss forblir uvitende til det.» Hun smilte varmt til Pinky og trakk det fulle vannfatet mot seg. «Få mennesker er sensitive nok til å merke den. Og enda færre kan manipulere den.»

Hun strakte en hånd ut over vannet, som straks begynte å boble og vibrere. Fra mennene i rommet kom små utbrudd, spesielt fra Pelle og Pysa som på dette tidspunktet hadde klemt seg sammen i døråpningen, bare holdt tilbake av kapteinens skarpe blikk og en kurv med frukt Dagmar hadde gitt dem. Men Pinky lente seg framover, storøyd og fascinert, og så hvordan vannet løftet seg opp av fatet som en bølge. Noe av det brøt fri fra resten og fløt opp i luften som en kule, til den danset inn over Dagmars hånd og vred og snodde på seg som en ballerina. Synet fikk også Claes til å komme nærmere. «Gode Gud,» mumlet han.

«Ikke mye Gud over det der,» kommenterte Tønnes.

Dagmar slapp vannet ned i fatet igjen og så rolig på ham. «Ikke mye ugudelig heller. Det er like naturlig, og like ubegripelig, som livet selv.»

«Hvis du sier så,» sa han, og lød ikke overbevist.

«Og Greven av Gral kan også leke med denne… kraften?» spurte Langemann.

«Antagelig bedre enn jeg kan,» nikket Dagmar. «Han har høstet av den årevis. Av og til kan jeg kjenne det, som dønninger på havet, så dypt drikker han av den. Jeg vil tro du har merket det, du også?»

«Jeg?»

«April i fjor?» Hun la hodet studerende på skakke, og Langemann rynket panna i en tankefull mine.

«Du var syk,» minte Sabeltann ham på. «Du fikk høy feber. Veldig plutselig. Én kveld, én natt, og så var det over.»

Langemann rynket panna desto mer. «Jeg trodde det var la grippe.»

«La grippe går ikke over så fort,» innvendte Sabeltann.

«Med mindre du dør av den,» la Benjamin lite hjelpsomt til, og ble belønnet med et oppgitt blikk.

«Så Langemann er sensitiv, eller hva du kalte det?» spurte Claes, samtidig som Sabeltann la armen sin på bordet foran Pinky og nikket utålmodig mot vannfatet, og Pinky, som helt hadde glemt at han var satt til å gjøre en jobb, skyndte seg å dynke en fille i det varme vannet.

«Nei,» hørte han Dagmar svare. «Det var en kortvarig svekkelse av den ene tingen som holder ham i live.»

«Jeg sa jo at det var hekseri,» klynket Pysa, og det var til ham å være en usedvanlig skarp observasjon å gjøre.

Pinky prøvde å fokusere på oppgaven sin. Veldig forsiktig – det var så vidt det var snakk om berøring i det hele tatt – begynte han å vaske blodet av kapteinens arm og rense det avlange kuttet for skitt og smuss. Men ørene hans var fortsatt på stilk og han kunne høre at Pysa ble avbrutt av et knuff, sannsynlig tildelt ham av tvillingen.

«Jeg har blitt kalt heks før,» sa Dagmar avvæpnende. «Stort sett av menn som ikke aner hva det betyr. Elevene mine og jeg, vi skammet oss aldri over den tittelen, og jeg har ikke tenkt å la meg fornærme av den nå. Men, jo, du har for så vidt rett, Langemann hadde vært død om jeg hadde latt naturen gå sin gang. Jeg kan en ting og to om konvensjonell legekunst, men det hadde aldri vært nok. Det var så vidt det var nok med de ukonvensjonelle metodene.»

Sabeltann rykket til i samme øyeblikk, akkompagnert av et lite smertegisp. «Unnskyld, kaptein,» sa Pinky, men benyttet samtidig muligheten til å kikke fort opp. Dagmar hadde flyttet seg nærmere sengen og Langemann.

«Jeg måtte vri og vende på noen naturlover,» fortsatte hun. «Og, ja, det er akkurat like utmattende som det lyder. Så jeg gjør det ikke igjen, og jeg ville ikke gjort det for hvem som helst.»

Det ble pinlig stille. Pinky snudde på hodet og kvapp til da han kikket rett inn i kapteinens isblå øyne. Han hadde ikke engang lagt merke til at han hadde stoppet med det han holdt på med, men dette skarpe, utålmodige blikket fikk fort fart på ham igjen.

«Så prosedyren etterlot et spor,» sa Dagmar omsider. «Et spor bare sensitive vil merke, og bare sensitive vil kunne utnytte. Du forstår, når du er berørt av Kraften, men ikke kan bruke den selv, er du sårbar for de som kan. Som jeg sa, det er en dør. En vei inn. Også for de med dårlige hensikter.»

«Som Greven av Gral?» sa Langemann.

«Ja. Det kan virke som om han bruker kroppen din til sitt eget forgodtbefinnende.»

Det kom et knis fra Isak, som han kvalte fort, men ikke fortere enn at Sabeltann fikk det med seg. «Den tanken holder du for deg selv,» sa han, kaldt og behersket, men tydelig advarende. «Er du sikker?» henvendte han seg videre til Dagmar. «At det er ham?»

«Hvem andre ville være sterk nok?» sa hun. «Det krever vanvittige krefter å besette en annens kropp på denne måten.»

«Kunne du gjort det?»

«Det er likegyldig. Jeg har ikke gjort det.»

Hun hentet en kurv med bandasjer ned fra en hylle, vinket Pinky bort (men ikke før hun hadde rost arbeidet hans), og tok selv på seg jobben med å forbinde såret. «Jeg vil tro at ingen av dere er sensitive til Kraften,» utdypet hun. «Ellers hadde dere merket det på ham. På mer enn bare underlig oppførsel, mener jeg.»

Tønnes kremtet. «Jeg tror det egentlige spørsmålet er hva vi gjør med det.»

Langemann var enig. «Ja, hvordan blir jeg kvitt ham?»

Dagmar nølte med å svare. Hun kamuflerte det godt som en lang tenkepause, men tvilen i henne var åpenbar likevel. «Hvis det virkelig er Greven… Jeg vet ikke. Ingen kan måle krefter med ham.»

Spenningen Pinky hadde følt på begynte på det tidspunktet å gli over i noe som mer liknet ren frykt. Han hadde virkelig ikke sett for seg at Dagmar skulle mangle et triks i ermet. Han kikket bort på Langemann for å se hvordan han tok det, men Langemann hadde tatt steinansiktet på og avslørte ingenting, bare vekslet et blikk med kapteinen som også hadde snudd seg mot ham.

«Én ting om gangen,» avgjorde Sabeltann. «La oss først finne ut hvem vi har med å gjøre her.» Han rullet ned skjorteermet straks Dagmar var ferdig med å bandasjere armen hans, og reiste seg langsomt opp. «Du sa han ville komme tilbake?»

«Utvilsomt,» svarte hun.

«Vel, i så fall…» Han festet tankefullt mansjettknappen, som om det var noe poeng i det, som om skjorta ikke var ødelagt, før han kastet blikket ut til siden og satte det i Langemann. «Forlat oss,» kommanderte han de andre.

Dagmar aksepterte foruroligende fort å bli forvist fra sitt eget hjem. Ingen av de andre var vonde å be heller, snarere tvert imot. Pinky var faktisk den som nølte lengst, han ble stående på dørterskelen noen sekunder da han krysset den, for å kaste et siste blikk inn i rommet, og Sabeltann satte i grunnen pris på gesten, et sted i sitt stille sinn. Det lå en lojalitet i den ingen av de andre hadde vist, men høyt sa han selvfølgelig ingenting. Han bare nikket kort til Dagmar i det hun la en hånd på guttens skulder og førte ham med seg ut.

Han trakk stolen ut fra bordet og satte seg, med ansiktet rettet mot sengen og mannen som okkuperte den. Langemann, forsvarlig bundet til møbelet som han var, med rep rundt ankler og håndledd, hadde lent seg bakover mot hodegjerdet, resignert og mutt. «Jeg kan ikke mane ham fram, kæpten,» påpekte han.

«Det vet jeg,» svarte Sabeltann.

«Så hva er planen? Bare vente til det skjer noe?»

«Noe sånt.»

«Kæpten…» Langemann lot stemmen dø hen, vel vitende om at protester ikke førte fram. «Unnskyld,» sa han i stedet.

«For hva?»

«For dette rotet.»

«Vel…» Sabeltann tok av seg hatten og plasserte den på bordet ved siden av seg. «Du er vel den som har minst skyld i denne situasjonen.»

Mer sa han ikke, selv om det strengt tatt var han som burde ha bedt om unnskyldning. For at han i pur egoisme hadde latt Dagmar gå så drastisk til verks. Han var ikke sensitiv til Kraften, men han hadde sett og forstått nok i sin tid til å vite at den ikke skulle tøyes for mye. Konsekvensene var uforutsigbare.

Langemann sukket. Ansiktet og kroppsspråket avslørte ikke mye, men kapteinen, som kjente ham godt, kunne se at han var ukomfortabel. Kanskje til og med redd. «Du har aldri fortalt meg hva hun gjorde med meg,» sa han.

«Jeg er ikke engang sikker,» innrømmet Sabeltann.

«Men du stolte på henne?»

«Ja. Dessuten hadde jeg ikke noe å tape, og alt å vinne.»

Langemanns munnviker rykket oppover i et lite smil. «Takk.»

«Hm?»

«Jeg har aldri sagt takk, så… takk.»

«Jeg gjorde det ikke for deg.»

«Nei.» Langemanns smil bare vokste. «Jeg nyter bare godt av fruktene, som alltid.»

En stillhet falt over dem og lenge bare satt de i den. Sabeltann lyttet, men kunne ikke høre de andre. De måtte ha trukket seg et stykke unna, slik han hadde kommandert dem. Vel var det bare noen tau som skilte ham fra en besatt og rabiat Langemann, men han ville mye heller takle den faren på egenhånd enn å la samtaler mellom ham og kvartermesteren slippe ut.

Langemann hadde forøvrig lukket øynene, og hodet glidd til siden og ned mot brystet, som om han var i ferd med å sovne. Sabeltann rettet seg opp i stolen, plutselig på vakt, og la sitt eget hode på skakke også, granskende.

«Det er fremdeles meg, kæpten,» hvisket Langemann og gløttet opp på ham.

Sabeltann tok seg selv i å smile og så fort ned. «Selvsagt,» sa han, som om det var selvsagt. «Dette kan jo ta sin tid.» Han tvinnet på ringen rundt venstre lillefinger, den ringen, sukket, og våget seg til et blikk på sin nestkommanderende igjen.

Han stivnet til av øynene som møtte ham. De stirret hardt tilbake inn i hans, fullstendig blottet for den lille gnisten som gjorde dem til Langemanns, og smilet som krøp over ansiktet var alt annet enn innbydende.

«Vel, vel, vel,» sa han. «Vi møtes endelig.»

Sabeltann merket hvordan hånden hans nesten av seg selv krøp mot pistolen i beltet, uten at han helt visste hva han skulle med den. Han vek ikke blikket en tomme, selv om han helst ville se bort, om så bare i avsky. Han forsto hva Pinky og Ali hadde ment nå. Det var Langemanns trekk, men likevel ikke mye av Langemann å spore i ansiktet som nå skjøt haken hånlig fram. «Du er han som titulerer seg… kaptein Sabeltann?»

Stemmen var Langemanns, men ordene var det ikke. For selv om Langemann snakket utmerket engelsk med en nesten feilfri grammatikk, var det med en utpreget øst-europeisk aksent, med trillende r-er og for skarpe w-er, og det som kom ut av ham nå var klingende britisk. Belærende overklasse. Westminster.

Han prøvde å reise seg, men tauene holdt ham tilbake, og han så ned på dem med et nesten frydefullt blikk. «Ai, godt tenkt.»

«Hvem er du?» spurte Sabeltann.

«Fortalte hun deg det ikke?» Langemann så opp. Nei, ikke Langemann, han nektet å kalle dette Langemann! «Damemennesket ditt?»

«Hun er ikke damemennesket mitt.»

«Hun lot deg finne henne. Det gjør henne til din.»

Sabeltann skjøt fram haken, speilet vesenets eget kroppsspråk. «Du er Greven av Gral,» slo han fast.

«I egen høye person. Eller… akkurat nå i denne høye personen.»

«Forlat ham.»

«Hvorfor det? Jeg liker denne kroppen. Den er høy, sterk!» Han flyttet på seg og ansiktet sprakk i en misfornøyd grimase. «Men det er noe galt med denne hofta,» klaget han og pekte på den venstre. «Gammel skade?»

«Forlat ham,» gjentok Sabeltann, fast bestemt på å ikke miste besinnelsen. I hvert fall ikke ennå.

«Nei.» Den ertende tonen som hadde lekt i stemmen var borte og det stikkende, harde blikket var tilbake. «Jeg vedgår at jeg, da jeg først oppdaget ham, bare ville ha det litt moro. Og moro hadde jeg. Men nå… nå har han ført meg til henne, og det endrer alt.»

«Hvordan da?»

«I tolv år har jeg lett og så, bom!, står jeg der, rett foran henne.» Han lente seg nærmere. «Gi henne til meg, så skal jeg vurdere å gi tilbake denne, skal vi være ærlige, ikke helt uflotte kroppen.»

«Hva vil du med henne?»

«Hva tror du? Hun er en heks og en hore og hun kan brenne!»

Så mye for å beholde roen. Det gikk ikke to sekunder engang før kapteinen var borte hos ham, pistolen ute av beltet, med munningen presset hardt mot panna hans.

«Gjør det!» kaklet Greven. «Skyt, for all del! Mannen din trenger denne kroppen for å leve, men hei, jeg smetter bare tilbake til min egen.»

Sabeltann fikk besinnet seg nok til å trekke pistolen til seg. Han så med avsky hvordan Greven brukte Langemanns ansikt til å glise triumferende mot ham, før det like etter ble hardt og alvorlig igjen. «Gi meg lady Dagmar,» gjentok han. «Gi meg havheksen. Før henne til meg, så lar jeg din kjære være.»

«Min kj…?» begynte Sabeltann, men klarte å stoppe seg selv.

«Du bryr deg for mye.» Greven lente hodet selvtilfreds mot hodegjerdet. «Det ligger tjukt utenpå. Si meg, vet hun det? At det er ham du elsker nå?»

«Jeg aner ikke hva du snakker om.»

«Jeg sa ingenting, kæpten.» Langemann så på ham med et forvirret blikk, før det tilsynelatende demret for ham hvordan ting hang sammen og en skygge av innsikt bredde seg over ansiktstrekkene og han sukket tungt. «Jeg trodde jeg bare hadde duppet av et øyeblikk.» Så fikk han øye på pistolen Sabeltann fremdeles holdt i hånden og usikkerheten var tilbake i blikket hans. «Kæpten?»

Den ungarske aksenten var der, dette var hans nestkommanderende, hans høyre hånd, ingen tvil om det. Likevel var kapteinen så satt ut av det plutselige skiftet at han ikke fikk seg til å stikke våpenet tilbake i beltet. Han ble derfor mer lettet enn irritert over avbrytelsen da døren gled opp og Dagmar kom inn.

«Jeg sanset ham,» begynte hun mens hun forsiktig tok inn situasjonen. «Han er borte nå,» la hun bekreftende til, som om han trengte den bekreftelsen, som om hun visste at han trengte den.

«Var det ham?» spurte Langemann. «Var det Greven?»

«Ja, det var ham,» nikket Sabeltann og la omsider pistolen besluttsomt fra seg, på bordet ved siden av hatten. «Og han har selv gitt meg en løsning på problemet.» Han overså Dagmars undrende blikk og henvendte seg i stedet til mannskapet sitt, som akkurat da våget seg inn over terskelen igjen, storøyde og bekymrede. «Gjør klar til avgang, gutter!» formante han dem. «Vi skal til Gral.»