Sjuende kapittel
Verken Isak eller tvillingene var vonde å be da de ble sendt i forveien tilbake til skuta. De kikket seg ikke engang over skulderen, og Pelle forflyttet seg endatil fortere enn kapteinen hadde sett ham gjøre på årevis. Resten av mannskapet ble værende, avventende på nærmere ordre, og spesielt Tønnes så skeptisk ut. Brynene hans hadde krøpet oppover i den mistenksomme minen Sabeltann hadde begynt å assosiere ham med, men han var heldigvis raskt ute med spørsmålet som måtte komme: «Så vi lar skatten på San Rafael ligge?»
«For nå,» svarte kapteinen. «Vi har mer presserende ting å ordne opp i først.» Han sendte ham et advarende blikk. «Er du uenig i det?»
«Slett ikke, kæpten.» Tønnes kikket raskt i Langemanns retning. «Men det hadde hjulpet å vite hva planen er.»
«Selvsagt. Jeg skal drepe ham.»
«Drepe hvem?»
«Greven av Gral, selvfølgelig!»
Tønnes nikket langsomt. «Bare sånn… uten videre?»
Utover dette (når alt kom til alt, betimelige) spørsmålet uttrykte han ingen misnøye over planen, men Dagmar fulgte naturligvis ikke hans gode eksempel. «Det er planen din?» utbrøt hun, nesten aggressivt fortørnet. «Bare reise til Gral og slå Greven i hjel, som om det var det enkleste…»
«Det er deg han vil ha,» avbrøt han.
«Hva?»
«Han så deg. Han vet hva du er.» Han satte langt mindre pris på glimtet av reell frykt i blikket hennes enn han på forhånd hadde tenkt. «Han ba meg bringe deg dit,» fortsatte han. «Og lovet å la Langemann være om jeg gjorde det.»
«Og du trodde ham?»
«Selvsagt ikke!» spyttet han, før han tok seg sammen og mildnet. «Og, slapp av, jeg har ingen planer om å overlate deg til ham.»
«Nei,» sa hun kaldt. «Jeg hørte deg. Du skal bare dit og drepe ham.»
Han feide blikket over rommet, vel vitende om at de andre hadde ørene på stilk, selv om de øyeblikkelig prøvde å skjule at de hadde det. Hun innså tydeligvis det samme og skrittet nærmere. «Du har aldri hatt en fiende som denne før,» hisset hun ham i øret. «Han har tilgang på krefter du ikke forstår, enorme krefter. Han er ikke edel, han har ingen ære, han følger ikke dine regler, din kodeks. Men han leser deg som en åpen bok, og han finner dine svake punkt og bruker dem mot deg.» Hun løftet en stoggende hånd før han rakk å respondere. «Og ikke fortell meg at du ikke har noen svake punkt, for jeg er temmelig sikker på at han allerede har funnet dem.»
«Jeg sa jo at jeg ikke skulle føre deg til ham.»
«Jeg snakker ikke om meg.» Blikket hennes drev mot sengen i hjørnet.
«Det er ikke…,» begynte han.
«Jeg blåser i hva det er! Men noe er det mellom dere, og Greven kommer til å utnytte det, tro du meg!»
«Hva vil du jeg skal gjøre, da?» hisset han tilbake. «For han kommer ikke til å la oss være, gjør han vel? Han kommer til å smette inn i Langemann når enn det måtte passe ham, om vi så drar til verdens ende. Det er slik det fungerer, har jeg rett?»
Hun nikket.
«Nettopp. Har du en bedre plan, kanskje?»
«Nei,» vedgikk hun med et sukk. «Jeg skulle bare ønske din hadde flere detaljer.»
«Jeg tenker ut detaljene underveis.»
«Da så.» Hun så ikke det minste overbevist ut, men desto mer besluttsom, og før noen av dem sa noe mer, nappet hun en sekk ned fra en krok på veggen og begynte å dytte krukker og bunter av tørkede urter opp i den.
«Hva gjør du?» spurte han, full av bange anelser.
«Jeg pakker,» svarte hun, som om han ikke kunne se det. «Jeg blir med dere.»
«Ikke i helvete om du gjør!»
«Jo. Du kommer til å trenge meg.»
«Har du ikke hørt en ting av det jeg sa? Det er deg han vil ha.»
«Jeg hørte deg,» forsikret hun, uten å stoppe opp i pakkingen. De andre i rommet hadde derimot lagt ned all aktivitet og observerte opptrinnet med utilslørt interesse. Sabeltann sendte dem noen skarpe blikk, uten at det hadde spesielt stor effekt. «Hvis det er måle krefter han vil…,» fortsatte Dagmar.
«Ikke planer!»
Det kom et kremt fra Langemann i sengen. «Jeg hadde ikke hatt noe i mot at hun ble med, kæpten. Vi kunne få bruk for… ferdighetene hennes.»
«Jeg er enig,» skjøt Benjamin fort inn.
Kapteinen så olmt på ham, bare fordi det var ham. «Vent utenfor,» kommanderte han.
Og Benjamin gikk, Tønnes og Claes fulgte med i dragsuget, og også Dagmar så ut til å ta hintet. Hun vendte seg mot guttungen og vinket ham med seg under påskuddet om at han skulle hjelpe henne med å plukke noen urter fra hagen.
«Ellers kunne du jo bare drepe meg,» foreslo Langemann straks døren hadde lukket seg bak dem, og han og kapteinen atter var alene. «Det ville tross alt vært enklere.»
Han lød ikke helt oppriktig, og Sabeltann trakk litt på smilebåndet før han snudde seg mot ham. «Etter at du ble skutt og lå døende av såret ditt, var det noen av mennene som foreslo at vi skulle sette en kule i hodet på deg, for å spare deg for smertene. Jeg ba dem dra til helvete.» Han satte seg på stolen han tidligere hadde okkupert. «Så, hvis jeg ikke kunne drepe deg da, av barmhjertighet, så tror jeg faktisk ikke at jeg kan. Det burde du vite, jeg prøvde i fjor.»
Langemann fnyste. «Snakker du om det ynkelige forsøket i lugaren? Du var knapt borti meg.»
«Nettopp. Så det blir neppe jeg som dreper deg.»
«Bra, jeg var egentlig ikke så oppsatt på den løsningen.»
«Vel, det ante meg.» Sabeltann gløttet ned på ringene sine. «Du mener altså at jeg skal la Dagmar komme med oss?»
«Ja.»
«Du aner ikke hva du begir deg ut på.»
Langemann løftet et bryn. «Gjør du?»
Han reiste seg bestemt. «Ikke i det hele tatt.»
Han gikk ut, der Claes og Tønnes ventet standhaftig på trammen, og beordret dem til å få Langemann løs fra sengen og klar til avreise. Deretter rundet han huset til Dagmars lille urtehage og fant henne der, allerede vandrende rundt blant bedene, med Pinky på slep. Gutten var ingen dumrian, han forsto øyeblikkelig at hans tilstedeværelse ikke var ønsket og takket stillferdig for seg og forsvant.
«Overbeviste han deg?» var det første hun spurte om.
«Om noen kan, er det han,» svarte han. Han så ikke noe poeng i å ikke være ærlig. Han var veldig klar over hvor godt hun gjennomskuet ham. «Det er ikke som du tror,» la han fort til.
«Hva er det jeg tror?»
«At han og jeg… at vi er…»
«Det er ikke hva jeg tror. Du slipper ikke noen inn på deg sånn.» Hun rev enda noen blader fra planten ved siden av seg. «Men kanskje du burde.»
«Det har du ingenting med.»
«Nei, jeg har ikke det.» Hun så på ham igjen. «Men jeg vil hjelpe deg med å redde ham, enda en gang, om du lar meg.»
«Ikke få meg til å tro at det er motivasjonen din.»
Hun smilte forsiktig. «Og så er det på tide at jeg drar tilbake til Gral.»
«Jeg kan ikke garantere at jeg kan beskytte deg.»
«Jeg ber ikke om beskyttelse. Jeg ber om skyss.»
De ble tause en kort stund. Hun vendte tilbake til bladplukkingen og han observerte henne stille, sorterte alle tankene som kom ramlende inn over ham og skjøv følelsene iherdig til side.
«Vet du noe som helst om situasjonen der nå?» spurte han til slutt.
«Jeg har hatt litt sporadisk kontakt med Miriam,» sa hun, og han hørte en viss stolthet i stemmen hennes da hun la til: «Selv etter tolv år har ikke Greven full kontroll på henne. Hun kan ikke dra derfra, men hun har sin frie vilje – og sine metoder.»
«Hvordan kontakter hun deg?»
«Hun besøker meg.»
«Jeg synes du sa at hun ikke kunne dra derfra.»
Dagmar gløttet på ham, lett triumferende. «Hun bruker samme metode som han. Men med en villig vert.»
Han lot det ene øyebrynet krype oppover. «Det finnes folk som lar seg besette frivillig?»
«Ja, absolutt.»
«Hva med de andre?» fortsatte han. «Resten av folkene dine?» Han prøvde å grave fram et navn eller to fra hukommelsen, men kunne ikke huske noen av dem.
Ansiktet hennes falt sammen i en smertefull grimase. «Flere av dem falt. Og Miriam forteller meg at resten… bare er skall av seg selv. De er kroppslig i live, men de har glemt hvem de er.»
«Du har altså bare én alliert der ute, og likevel vil du tilbake?»
Hun slapp sekken og rettet seg opp. «Jeg har et ansvar for dem,» sa hun skarpt. «De var elevene mine, vennene mine, familien min. Og jeg lot dem i stikken.»
«Ikke med vilje.» Av en eller annen grunn forsøkte han å trøste henne.
«Det er ikke av betydning. Jeg har holdt meg unna i tolv år! Det er nok. Og hvis du er så oppsatt på å drepe ham, kan jeg like gjerne gi deg en håndsrekning.»
De ble stående og se på hverandre i noe som virket som en evighet. Sabeltann merket plutselig hvordan kveldssolen varmet nakken hans, noe som bare fikk innsiden hans til å virke enda kaldere, men samtidig vekket en verkende lengsel etter noe annet.
«Du har grodd ut håret,» glapp det til slutt ut av ham.
«Du la merke til det, altså?» Han fikk ikke helt tak i om stemmen var preget av forakt eller overraskelse, muligens var det en kombinasjon av begge.
«Klart jeg gjør,» sa han. «Det ser bedre ut på den måten.»
«Vel, du er penere uten all den sminken,» sa hun, mildere.
«Det vet du ingenting om,» parerte han og gadd ikke kjempe mot det lille smilet som tvang seg fram. «Du har ikke sett meg uten på mer enn tjue år.»
Hun smilte, hun også, veldig forsiktig, og ristet langsomt på hodet. «Jeg blir med deg,» slo hun fast.
«Ja, det gjør du,» innrømmet han. «Bare ikke meng deg med mine menn. Jeg har…»
«Et omdømme å opprettholde,» fullførte hun for ham. «Ja da, jeg vet.»
Han nikket kort til henne og gikk tilbake til huset. De andre sto klare utenfor og ventet, også en stadig forsvarlig bundet Langemann, og da Sabeltann så ham, var det noe som flyttet på seg i hans kalde indre.
Han måtte virkelig kjempe for å skjule det denne gangen.
«Pinky!» kommanderte han. «Hjelp Dagmar med bagasjen hennes. Vi drar!»