Åttende kapittel

Det var allerede sen kveld innen de var tilbake om bord. Solen hadde forsvunnet i havet og mørket hadde omhyllet skuta da de klatret opp fra lettbåtene og ble møtt av en litt for påtatt entusiastisk Ali. «Nå, er han kurert?» spurte han, men det blide ansiktet falt fort sammen da han så tauene rundt Langemann og deretter Dagmar som ble hjulpet over rekka etter ham. Pinky la merke til at han vekslet et kort blikk med Isak, som nok hadde sladret om både det ene og det andre, men ikke helt blitt trodd, som så ofte før.

«Kast loss,» snerret kaptein Sabeltann til svar, og rettet en finger opp mot Lech ved roret. «Du har fått ny kurs, hva?»

«Ai, ai, kæpten,» svarte styrmannen. «Mot Gral.»

Langemann trasket forbi, med stiv kurs for lugaren sin, uten et ord eller så mye som et blikk på noen, og kapteinen kikket etter ham, men gløttet fort ned på Pinky. «Vis damen ned under dekk,» sa han, plutselig veldig formell. «Samme sted som sist.» Uten å vente på respons strente også han av gårde.

Pinky tok Dagmars reiseveske og bar den for henne ned de smale trappene til banjeren. De hadde innredet et lite avlukke til henne der. Det var ikke stort og ikke hadde det ordentlige vegger heller, bare tynne teltduker, men det lå i det minste akter, der sjøen var roligst. «Er det noe du trenger?» spurte han etter å ha satt veska varsomt fra seg. Han prøvde å holde stemmen lett og munter, desperat etter å skjule den indre uroen.

Han kunne selvfølgelig ikke lure henne. «Hva er det du har på hjertet?»

Han kikket seg over skulderen, uten å ane hvorfor. Ingen hadde forbudt ham å stille spørsmål, men så var han vel ikke helt sikker på om han virkelig ønsket svarene? «Gral,» sa han fort, «Langemann har fortalt meg at øya var tom, den gangen de fant meg der. Men du sier det ennå er folk der?»

«Det var like etter at Greven kom, det,» nikket hun, «at de fant deg.» Det kom ikke som et spørsmål, så han forsto at han hadde rett i sine anelser om at hun visste mer enn hun først hadde gitt uttrykk for. «Han må ha kastet en, skal vi kalle det forhekselse, på stedet. Det er en enkel jobb for en som tøyler Kraften så godt som ham.»

«Slik du gjør når du får folk til å glemme deg?»

«Kapteinen fortalte deg om det, hva? Ja, noe slikt.» Hun satte seg ned på en kasse de hadde satt fram til henne som stol. «Hva vet du om Gral, Pinky?»

«At det var et coven der. Var du en av dem?»

«Jeg var priorinnen,» smilte hun. Det var et trist smil. «Det betyr at jeg var leder og lærer. De andre var elevene mine.» Han åpnet munnen for å spørre mer, men hun stoppet ham. «Gå i byssa og hent litt te. Det er best du får hele historien fra begynnelsen av, tror jeg.»

Han kokte egenhendig opp friskt vann, i en ren kjele, og hentet den teen som sto helt innerst i matboden, den han gjemte for Skalken slik at den ikke skulle bli tuklet med. Bare det beste for Dagmar. Det tok ham godt og vel ti minutter, og innen han gikk tilbake til henne, var skuta krengende på vei ut i åpent farvann for å slutte seg til Havets opal, som hadde ventet på dem der.

«Du tok med en kopp til deg også, håper jeg,» sa hun da han kom, og han løsnet rødmende drikkekoppen sin fra beltet.

Hun hadde ordnet plass til ham overfor seg selv, og de ble sittende tett i det lille avlukket, noe som var like greit, for Pinky hadde videre lyst til at resten av mannskapet skulle høre hva han snakket med heksa (deres ord, ikke hans) om. Han var ikke engang sikker på om han hadde lov.

«Jeg var en gang en holden kvinne,» begynte hun uten videre innledning. «Jeg er datter av en svimlende rik dansk friherre og atten år gammel ble jeg gift med en enda rikere engelsk lord, som tok meg med til Karibien. Jeg hadde alt, men jeg var ikke lykkelig med ham, han var ikke mitt valg og hadde ikke vært det om jeg hadde fått velge heller. All min glede fant jeg i bøker, i kunnskap, i en venn og i Kraften. Jeg har kunnet bruke den siden jeg var jentunge, selv om jeg lærte tidlig å gjemme det for omverdenen, og øvde i skjul sammen med kammerpiken min, som det viste seg også hadde evnen.»

Hun tok en slurk av teen mens hun så intenst på ham over kanten av koppen. «Men for å gjøre en lang historie kort, jeg ble dømt til døden for drap og hekseri. Jeg klarte å flykte, ved hjelp av din kaptein, og reddet livet, men mistet alt annet.»

«Hvorfor hjalp han deg?» datt det ut av Pinky, som om dét var det essensielle i det hun nettopp hadde fortalt, men Dagmar smilte bare og det var i grunnen svar nok.

«Det eneste jeg fikk med meg var noen smykker,» fortsatte hun, «men de var verdt en pen sum, så jeg lette opp kammerpiken min, som min manns slektninger hadde drevet ut på gaten, og en nær venninne ved navn Miriam, den eneste fra min tid som adelskvinne som ikke vendte meg ryggen, fordi også hun kunne bruke Kraften. Jeg solgte smykkene, vi fant oss en øy og brukte pengene på å bygge et hus der, et fristed for slike som oss: et coven.»

«På Gral,» nikket Pinky andektig.

«Ja. I begynnelsen var det bare oss tre, men med tiden ble vi flere, og da Greven kom bodde vi rundt tretti stykker der.»

«Hva skjedde? Bare kom han? Kom han alene? Hva gjorde han?» Pinky klarte ikke å stoppe ordflommen, det var i det hele tatt så vidt han klarte å justere volumet i stemmen. Han forventet nesten at Dagmar skulle komme med sin sedvanlige kommentar om at han stilte mange spørsmål, men hun gjorde det ikke, bare fortsatte med å smile trist.

«Jeg var ikke der,» sa hun, «jeg var tilfeldigvis på reise da han kom. Men det var helt ut av det blå, ingen av oss ventet det, ingen av oss ante engang hvem han var. Men han kjente til oss og han visste hva han kom for.»

«Og hva var det?»

«Kraften. Om du er blant dem som kan bruke den, blir du langt sterkere av å omgi deg med andre som også kan. Og Greven har som mål å bli den sterkeste av alle, ja, den sterkeste som noen gang har vært.»

«Hvordan vet du alt dette hvis du ikke var der?»

«Miriam fikk advart meg,» svarte hun, og la til før han rakk å spørre hvordan: «Vi har våre metoder.»

«Og du dro aldri tilbake?»

«Ikke før nå.» Hun så alvorlig på ham. «Men han har lett etter meg, konstant. Jeg er den sterkeste av heksene, ser du. Han trenger meg… eller kreftene mine.»

«Vi ledet ham til deg,» innså Pinky med en stadig voksende uro. «Vi skulle ikke gjort det.»

Hun smilte plutselig, bredt og oppriktig. «Det var ikke med hensikt eller av vond vilje. Og han hadde funnet meg, før eller siden uansett. Jeg er glad det ble nå.»

Han var nesten redd for å spørre, men han måtte vite det. «Hva har hendt med de andre?»

En ny skygge av alvor og sorg falt over henne. «Noen er døde. De ble drept fordi de gjorde motstand. Resten er i live, på et vis. Det er slik han vil ha det, det er bare når de lever at Kraften kan dyrkes i dem, det er bare da han har nytte av dem. Men de er ikke slik de en gang var, de har ikke lenger en fri vilje, alt det som en gang gjorde dem elskverdige og unike er borte, de er slaver fullstendig under hans kontroll. Bare Miriam, som var sterkere enn de andre, har enn så lenge klart å stå imot, selv om han har bundet henne til øya slik at hun ikke kan dra derfra. Får han kontroll over henne, og meg, kan ingenting stoppe ham.»

Det var noe i stemmen hennes som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. «Hva skjer da?»

«Mor Gaia vet,» svarte hun. «Men en mann med et ondt hjerte og absolutt makt…»

Hun lot setningen dø, men det hindret ikke fantasien hans i å spinne videre på den. Han tømte fort i seg teen og svelget hardt ned. «Vi må stoppe ham,» sa han. «Om det går.»

«Jeg vil tro det går,» sa hun, men rettet det fort til: «Det må gå.»

Det måtte gå.

Dagmar hadde begynt å fundere på om hun hadde tatt den riktige beslutningen. Hun hadde latt seg lede av hjertet, av kjærligheten til menneskene hun engang hadde vært lærer og beskytter for og av behovet for å lette sin egen dårlige samvittighet over å ha latt dem i stikken. I tillegg lå det et genuint ønske om å hjelpe Sabeltann der, det kunne hun ikke nekte for. Men hun begynte å frykte nå, den andre dagen til havs, at hun hadde latt seg rive med. For hadde hun egentlig noen plan, hun som hadde kritisert kapteinen for å mangle en? Hadde ikke Miriam tryglet henne om å holde seg borte?

Eller var det nettopp dette hun hadde ventet på? At han skulle komme henne til unnsetning, igjen?

Hun himlet med øynene over sin egen tåpelighet, trakk sjalet tettere om seg og motsto fristelsen til å kikke seg over skulderen, mot poopdekket der han selv sto til rors for øyeblikket. Han var ikke ute etter å hjelpe henne, han hadde aldri tilbudt seg å gjøre det før. Det var helt andre ting som drev ham mot Gral.

Var hun sjalu? Hun hadde aldri ventet å føle sjalusi, men så hadde hun aldri ventet at hun skulle ha noen grunn til det heller. Han hadde vært så hard og kald den gangen hun forlot ham, så fortapt i sine rasende fantasier om hevn og så full av begjær etter gull og hul rikdom. Hvis ikke hun kunne tine ham, hvordan skulle noen andre kunne klare det? Hun hadde aldri sett for seg at han ville slippe noen inn på seg på den måten igjen, aldri trodd at hun måtte forholde seg til det.

Hun krysset dekket til kvartermesterens lugar. Vakten ved døra, den unge asiaten, gjorde ingenting for å stoppe henne, så bare ned og trakk til seg føttene idet hun banket på og uten å vente på svar trådte forbi ham og inn i rommet.

Langemann var alene. Han lå bundet til sengen, som en forrykt i Bedlam-pasient, men øynene var klare da de møtte hennes og hun forsto straks at Greven ikke var tilstede. Blikket var vanskelig å tolke – granskende, avmålt, arrogant og høflig på en og samme tid – og det fulgte henne taust mens hun lukket døra bak seg og varsomt la armene i kors.

«Jeg tenkte det var på tide vi snakket sammen,» begynte hun.

«Hva har vi å snakke om?» svarte han, og tonen var så flat at hun var usikker på om det var ment å være uvennlig eller ikke.

«Vi har vært i nærkontakt to ganger nå og ennå ikke hatt en ordentlig prat,» fortsatte hun ufortrødent. «Første gang var du temmelig slått ut, andre gang… vel, det var en annen der det meste av tiden. Og du har sikkert spørsmål.»

«Egentlig ikke.» Ansiktet forble en pregløs maske. «Jeg vet hvem du er. Han har fortalt meg alt sammen.»

Hun beholdt roen. Flere kunne spille dette spillet. «Har han?»

«Ja. Han har fortalt meg at dere var elskere, at han drepte mannen din og rømte av sted med deg. Så forlot du ham, av en eller annen grunn, noe som såret ham dypt.» Han smilte skjevt, det var ikke et vennlig smil. «Skjønt akkurat den delen nevner han bare i fylla.»

Hun løftet armene lenger opp på brystet. «Har han fortalt deg hva han egentlig heter?»

Smilet krøp lenger oppover kinnet hans. Var det triumf? «Ja.»

«Noe som gjør oss til de to eneste i verden med den kjennskapen. Utenom ham.»

«Jeg går utfra det.»

Hun tillot seg å studere ham et øyeblikk. Morgan hadde snakket så varmt om denne mannen i sin tid, men det ante henne at han hadde snakket om en side hun ennå ikke så. Det var noe der, riktignok, en stødighet man ved første øyekast kanskje ikke ville ane fantes. Brutal, ja, men trofast. En løgner, men tøff nok for sannheten når det krevdes. Det udefinerbare smilet var der fremdeles. «Nå, lady Dagmar?» sa han. «Hvorfor kom du egentlig?»

«Jeg kom for å se hva det er han ser i deg.» Det var ikke noe poeng i å gå rundt grøten. «Han elsker deg, det forstår du vel?»

Han nikket forsiktig, nesten umerkelig. «Sjalu?»

Hun klarte å hente fram en liten latter. «Du bare slår meg ikke som hans type.»

«Fordi jeg er mann?»

«Nei.» Hun ristet på hodet. «Akkurat det er en detalj jeg ikke er overrasket over at han overser. Men hans rykte er ikke det eneste som flyr over havet. Jeg har hørt om deg, Jakov Karoli, og selv om jeg ikke hadde, kan jeg lett se hva slags mann du er. Du er en mann som er vant til å få det han vil ha.»

Han åpnet munnen for å svare, men hun avbrøt ham: «Så spørsmålet er kanskje heller hva du ser i ham? La meg gjette: Han var den første du hadde møtt som du ikke kunne svindle? Den første som ga deg litt motstand.»

Han trakk lett på skuldrene.

«Men du har ham rundt lillefingeren nå,» fortsatte hun. «Det må du da også være klare over? Og likevel utnytter du det ikke. Noe som forteller meg at du også elsker ham.»

Han bare så på henne. Hun hadde ikke klart å vippe ham av pinnen, om det i det hele tatt var hva hun hadde forsøkt å gjøre. «Jeg er glad i ham,» sa han til slutt. «På et vis, om ikke på hans vis.»

«Du virker ikke spesielt eiesyk.»

«Jeg trenger ikke være det.»

Plutselig sprakk fasaden. Et ørlite sekund varte det, men hun fikk den med seg, grimasen som blafret over ansiktet hans, oppmerksom som hun var. «Du har vondt,» innså hun og skrittet bestemt bort til sengen. «Får jeg se?»

Hun hadde ikke ventet at han skulle svare ja, men det gjorde han. Han så vel at han ikke hadde noe å tape på det, nikket matt og lot henne trekke ned bukselinningen. Det føltes mer intimt nå som han var våken. Og bundet.

Arret var pent, med tanke på hvor infisert såret hadde vært, noe hun bemerket. «Det er bare å beklage at jeg ikke kunne ordne det like pent på innsiden også. Jeg hadde aldri forsøkt noe slikt før.»

«Du gjorde noe enestående,» svarte han, og det lød som om han mente det. «Jeg har vært på do,» la han til.

«At det var?»

«Det er vanligvis det folk spør om når de trykker meg på magen.»

«Akkurat. Plaget av forstoppelse?»

«Innimellom.» Han rynket på nesa. «Andre ganger det helt motsatte.»

«Det fins urter som kan hjelpe på det. Jeg kan vise Pinky…»

«Å, han er alt milevis foran deg. Han har lest seg opp.»

«Å? Hjelper det?»

«Ikke så mye som han helst vil at det skal, tror jeg.» En helt annen type smil hadde åpnet ansiktet hans, og nå så hun det, hans første virkelig tiltrekkende trekk: Kjærligheten til guttungen. «Men det er hofta som er vond nå,» fortsatte han. «Jeg har ligget stille for lenge.»

«Ja, jeg klarte visst ikke å få den til å gro helt riktig sammen heller.»

«Hva mener du?»

«Hofta di brakk da det du ble skutt,» minnet hun ham på, og innså i samme øyeblikk at han antagelig ikke hadde vært klar over det. «Jeg trodde du visste... Du halter når du går.» Et drag av skrekk flerret opp i blikket hans, og hun skyndte seg å legge til: «Bare et trent øye kan se det! Men du legger mest vekt på høyrefoten og det kan gi deg problemer, på sikt.» Hun smilte tappert. «Jo sterkere du er, jo mindre vil det plage deg, så hold den tøyelig og gjør styrkeøvelser. Og ikke ligg bundet til senger mer enn nødvendig.»

Spøken hennes falt flatt til dørken. Han var tydeligvis ikke i humør.

«Og ellers?» fortsatte hun, noe mer anstrengt. «Tilbakefall? Infeksjoner? Feber?»

Han ristet på hodet. «Bare den ene gangen.»

«Bra. Jeg skal la deg være i fred nå.» Hun trakk bukselinningen opp igjen og gikk tilbake til døra. Men der stoppet hun og så tilbake på ham over skulderen, nølende. «Fortalte han deg om barnet?»

Selv Sabeltanns skygge, verdenshavenes store svindler, klarte ikke å skjule sjokket. Øynene hans viet seg ut i vantro og han løftet hodet opp fra puta i en plutselig nyfiken, årvåken bevegelse.

«Jeg ser at han ikke har gjort det,» kommenterte hun.

«Det var et barn?» spurte han.

Hun la en hånd på klinken. «Det var nesten et.»

Hun snudde seg for å gå, men akkurat i samme øyeblikk kjente hun det plutselige dragsuget av en skiftning i Kraften. Hun forsto med én gang hva det var og rakk så vidt å spinne rundt for å møte Langemanns blikk, før han til de grader kjente det også. All farge forsvant fra ansiktet hans, som krøllet seg sammen i smerte, og han kastet seg tilbake mot putene. Innen hun hadde nådd tilbake til ham, klarte han ikke lenger å holde det inne. Han skrek.

«Langemann!» ropte hun. Hun tok hodet hans mellom hendene sine. Han var allerede brennhet. «Hør på meg! Det er Greven som drikker av Kraften. Jeg vet det gjør vondt, men han kan ikke drepe deg.»

«Skal vi vedde, tispe?!»

Hun slapp ham like brått som han falt til ro. Blikket som møtte hennes var helt svart. Greven var tilbake.

«Jeg ser fram til å møte deg,» gliste han.

Hun rygget bort fra sengen, mot døra, samtidig som denne føk opp og Sabeltann og et par av hans menn kom brasende inn.

«Hva skjer?» forlangte kapteinen å få vite, samtidig som Langemann begynte å klynke høyt av smerte igjen, et tydelig tegn på at han atter var seg selv.

«Han forbereder seg,» svarte hun rolig. «Han vet vi er på vei.»

«Han så deg?»

«Ja.»

En av mennene, den hengslete kanonmesteren, ville gå videre inn i rommet, men Sabeltann langet ut en arm og holdt ham tilbake. «Ingen går inn her,» sa han, uten å ta blikket fra stakkaren i sengen. «For resten av seilasen. Jo mindre han vet, jo bedre.»

«Men, kæpten, han har vondt!»

Sabeltann sendte ham et skarpt blikk, og Dagmar kunne bare fundere på om han leste det like godt som henne. Jeg ser han har det vondt, din tomsing! Tror du ikke det koster meg alt å gå fra ham?

Så de trakk seg ut av rommet, og det skjøre håpet om at døra ville dempe smerteskrikene svant da den ble lukket bak dem. Dagmar gløttet bort på mannen hun en gang hadde elsket og så hvordan blikket hans hadde rettet seg ut mot havet og det som ventet forut, og hun lot sitt eget vandre samme vei, og så stirret de ut i kvelden sammen, ut i en uro ingen av dem snakket om.