Niende kapittel

Øya så irriterende ordinær ut. Kaptein Sabeltann sto ute på dekk og stirret på Gral med den intensiteten bare han kunne mønstre. Han opprettholdt en maske av besluttsomhet og kontroll, men sannheten var at han ikke ante hva han skulle forta seg. Han hadde bedt Lech sirkle øya, på rimelig avstand, utenfor rekkevidden til eventuell beskytning, men nært nok til å se. Dersom det nå hadde vært noe å se.

Tåka kveilet seg om de to fjelltoppene, og de få og sporadiske glimtene av det som befant seg bak, bød bare på synet av golde klipper og restene av en vissen vegetasjon. Sabeltann var oppvakt og skolert nok i Kraftens mystikk til å ane at det egentlig ikke var så øde som det virket, at det var en eller annen illusjon i virke her, men han følte ikke for å spørre Dagmar, selv om hun sto lagelig til rett ved siden av ham.

Takk og pris, da, at han hadde et mannskap helt uten slike kvaler.

«Det er jo ingenting der,» bemerket Pelle.

«Jo da,» svarte Dagmar. «Han lar oss se det når det passer ham.»

Sabeltann unnet seg et blikk bort på henne, men lot det bare hvile der et kort sekund før han flyttet det videre ut mot Havets opal, som holdt tritt med dem på et par skipslengders avstand, som for å forsikre seg om at han fremdeles hadde alle sine menn i ryggen. Selvsagt hadde han det.

«Hva skjer nå?» spurte Benjamin fra sin plass ved relingen, og det var et såpass legitimt spørsmål at kapteinen for én gangs skyld lot ham fullføre. «Litt vanskelig å storme et sted vi ikke kan se.»

«Det var aldri meningen å storme stedet,» hveste Sabeltann. I øyekroken kunne han se Dagmar heve det ene øyebrynet. «Vi venter.»

«Hvor lenge da?»

«En mulighet vil by seg,» sa Dagmar og kom det skarpe svaret hans i forkjøpet. Han merket blikket hennes på seg. «Det er bare å holde seg våkne, gutter.»

Sabeltann la hånden på kården sin et øyeblikk, våpenet kjentes kjølig og trygt mot huden og ga ham den roen han trengte for å utføre den neste oppgaven. Han vekslet et ørlite blikk med Dagmar, og så gikk han mot Langemanns lugar med faste steg. Billy, som sto vakt, rettet seg opp i givakt og det var først ved siden av ham, på terskelen, at kapteinen nølte litt. Men ikke så lenge at noen la merke til det.

Han skjøv opp døra og stanken slo mot ham som en vegg. Han var ikke forberedt på at det skulle lukte så stramt der inne og heller ikke, innså han etter hvert som øynene vente seg til mørket, på synet som møtte ham.

Langemann hadde vært overlatt til seg selv i under et døgn, men det var utrolig hvordan et menneske kunne forfalle på så kort tid. Han lå på sengen, så sammenkrøpet som tauene tillot ham, ansiktet var likblekt mot putene og de mørke ringene rundt øynene og de innsunkne kinnene fikk ham til å se tjue år eldre ut. Han hadde tydeligvis svettet voldsomt, for skjorta lå klistret til huden og håret var vått og flokete.

«Er vi framme?» Stemmen var så tørr at den knakk på midten. Det var vanskelig å tolke blikket i halvmørket, men Sabeltann kunne høre på r-ene at det var Langemann han hadde med å gjøre.

Han lot døra gli igjen bak seg med et klikk. «Ja, vi er framme,» svarte han.

Han fikk fyr i lampen og helte vann i en kopp som han presset mot Langemanns lepper. Kvartermesteren drakk grådig av den, og kapteinen forbannet i stillhet avgjørelsen han hadde tatt om å etterlate ham her alene. Tauene hadde holdt, men han kunne se på de blodige håndleddene at Langemann hadde kjempet hardt mot dem, og det hele slo ham nå som fullstendig hasardiøst og tankeløst. Selvsagt burde noen ha sett til ham.

«Hvordan går det med deg?»

Det var et tåpelig spørsmål, noe også Langemanns svar bar preg av. «Hvordan tror du?»

«Har du vondt?»

«Nei.»

«Hvordan er det med hofta di?» spurte kapteinen da. Mer direkte spørsmål, ga kanskje ærligere svar.

Langemann sukket og lukket øynene. «Fortalte hun deg det?»

«Nei. Han gjorde. Han sa det er noe galt med den.»

Det ene øyet åpnet seg igjen. «Jaha? Det var… invaderende.»

Sabeltann strøk varsomt en finger over det ene oppskrapte håndleddet. «Er dette ditt verk eller hans?»

«Sannelig om jeg vet,» svarte Langemann. «Alt har vært så uklart og forvirrende. Rosa var her inne og skjelte meg ut i sted, så det er en viss mulighet for at jeg har hallusinert en del.»

Kapteinen la en hånd på pannen hans og fikk bekreftet mistanken om at mannen hadde feber. «Unnskyld,» ba han, ikke for første gang de siste dagene.

«Slutt å unnskylde deg! Du er ikke den slags mann. Det har du aldri vært.» Den skarpe tonen fra Langemann var uventet, men det grågrønne blikket som nå gnistret opp mot ham var fullt av kvartermesterens velkjente futt, og kapteinen ble ubeskrivelig glad for å se det. «Du gjorde det du måtte.»

Sabeltann grep ham om haken og bøyde seg ned over ham, så tett at nesene nesten berørte hverandre. «Jeg skal drepe ham for deg,» hvisket han. «Du har mitt ord.»

«Det setter jeg pris på, kæpten.»

En svanger stillhet ble liggende og duve mellom dem. Sabeltann beholdt grepet om Langemanns hake og strøk pekefinger og langfinger over de ru skjeggstubbene, kjærtegnet ham nærmest ubevisst, og Langemann hadde låst blikket sitt i hans, holdt det slik bare han kunne, åpen og sta på samme tid. Det gikk et grøss eller en frostrie gjennom ham. «Jeg vil gjerne vaske meg, kæpten.»

Langemann likte å være ren, vel, mer enn likte det, det var et tvangspreget behov han hadde hatt så lenge Sabeltann hadde kjent ham. Ingen badet så ofte som hans nestkommanderende, langt oftere enn strengt tatt nødvendig, et nesten daglig, møysommelig ritual de andre i mannskapet ga ham voldsomt tyn for, i hvert fall bak ryggen hans. Men slik som han lå nå, dynket i sin egen svette, var det vel ingen urimelig bønn å komme med. Sabeltanns øyne drev mot teppet som lå dandert over Langemanns underkropp, neseborene identifiserte omsider den stramme lukten som kom sivende mot ham, og han forsto at kvartermesteren nok hadde sine grunner. «Skal jeg hente gutten?» spurte han.

«Ikke gutten,» brøt Langemann ham av. «Hold gutten unna meg! Bare gi meg varmt vann og noen få minutter, det er alt jeg trenger.»

Sabeltann nikket langsomt, før han vendte om og gikk ut på dekk igjen. Dagslyset skar mot øynene hans og det var først her ute i friluft at han innså hvor tett og illeluktende lugaren egentlig hadde vært. Han hogg tak i den første og beste av mannskapet, som viste seg være Isak, og kommanderte ham til å skaffe vaskevann. «Du blir der inne hele tiden,» advarte han. «Du snur ikke ryggen til ham så mye som et øyeblikk. Forstått?»

«Ja da,» mumlet Isak og gikk surmulende ned i byssa.

Sabeltann gjenopptok posisjonen sin ved relingen og det tok ikke lang tid før Dagmar gled opp på siden av ham. «Nå, hvordan sto det til?»

«Det er det samme som sist,» svarte han. «Men han ser ut til å være over det verste.»

«Det vil stabilisere seg snart. Det er grenser for hvor lenge Greven kan opprettholde det trykket.»

Han så på henne, skarpere enn han hadde tenkt. «Er det?»

Hun flakket med blikket. «Jeg håper i hvert fall det.»

Han la en hånd på rekkverket, som for å støtte seg selv. Frustrasjon og sinne var i ferd med å bygge seg opp i ham, og han ville ikke at hun skulle se det. Ville ikke at det skulle gå ut over henne.

«Kæpten?»

Lech ropte på ham fra roret, og han sukket svakt av lettelse over den beleilige avbrytelsen. «Ja?»

«Vi har sirklet øya to ganger nå, kæpten. Vil du vi skal fortsette?»

Han tenkte seg om et øyeblikk, glante en siste gang inn mot land, om enn mest for syns skyld. «Nei.» Han ga relingen et klapp og skjøv i fra. «Vi dropper anker her. Benjamin!»

«Ai, ai, kæpten, dropper anker!» Kanoneren overrasket med sitt nærvær og kjappe reaksjon og fikk mennene i sving, og straks etter gikk ankeret til bunns, både på Den sorte dame og over på Havets opal. Sabeltann så at lettbåten ble satt på vannet der borte og at Valdemar gjorde seg klar til å komme over, uten å ha klarert på forhånd. Han lot det passere. Det var ikke uvelkomment slik ting var nå.

Han noterte seg at Isak kom opp fra byssa, bærende på en kjele rykende varmt vaskevann og stadig mumlende subbet seg mot Langemanns lugar, og skulle til å gi ham nok en verbal overhaling, bare sånn til oppstramming og advarsel, men nøyde seg til slutt med et skarpt blikk. Det viste seg i de fleste tilfeller å være nok. I stedet gikk han for å ta imot Valdemar.

Han klatret om bord en kort stund senere, uten Odin denne gangen. «Han har det bra,» bedyret han til Benjamin, som kom kapteinen i forkjøpet og nådde bort til ham først. «Men når sant skal sies er han litt… urolig. Altså, ingenting sammenliknet med det utbruddet han hadde sist vi var om bord, men jeg tenkte det nok var best å holde ham unna.»

Sabeltann var hjertens enig, noe han lot et blikk rettet mot Benjamin fortelle, og kanonmesteren, som var usedvanlig flink til å ta hint denne dagen, trakk seg stillferdig vekk.

Valdemar nikket mot Langemanns lugardør. «Han er…?»

«Ikke bra,» avsluttet kapteinen for ham.

Valdemar nikket langsomt, og om Sabeltann hadde vært en mindre kynisk person, ville båtsmannens omsorg for Langemann virket nesten rørende på ham. Valdemar lot blikket gli videre innover mot øya. «Det er noe ved stedet som gjør det litt guffent,» vedgikk han, «men sannelig om jeg kan se hva.» Han så fra Sabeltann og bort på Dagmar. «Den ser øde ut for meg.»

«Det er den ikke,» bedyret Dagmar.

«Du kan se noe?»

«Jeg kan kjenne det,» presiserte hun. «Men vi vil ikke kunne se noe før illusjonen blir opphevet. Det er Grevens trekk vi venter på.»

«Jeg kan ikke fordra å vente,» mumlet Sabeltann, og overrasket seg selv ved å faktisk si tanken høyt. «Han har da langt på vei invitert oss hit. Hvorfor stenge oss ute?»

«Han tester deg,» sa Valdemar, og overlappet Dagmars samtidige svar: «Han ydmyker deg.» De anerkjente hverandre med et mildt blikk kapteinen kjente en til dels urimelig irritasjon over, før Dagmar konkluderte. «Han leker med deg. Ikke la ham. En mulighet vil by seg, og da må du være klar.»

«Har vi en plan?» spurte Valdemar.

Sabeltann åpnet munnen for å svare, men avbrøt seg selv da han merket seg uttrykket i Dagmars ansikt. «Å, ikke gi meg det blikket, du har ingen plan du heller!» Han så iltert tilbake på Valdemar. «Det er som hun sier, det er hans trekk.» Han la en hånd på kården. «Og jeg er klar.»

Det siste var muligens en løgn, og det var også mulig at de andre to forsto det, men ingen kommenterte det. Det rakk de ikke, for i samme øyeblikk lød det et smell og høylytt romstering fra Langemanns lugar. Sabeltann spant rundt på hælen og begynte å gå mot den, men kom bare to skritt før døra føk opp og Langemann kom ut på dekk. Han hadde den ene armen i et jerngrep om en vettskremt Isaks hals og i motsatt hånd holdt han en pistol han trykket mot den unge piratens hode.

Over hele skuta rykket mennene til og fram, med sabler og kniver trukket, for så å bremse opp igjen like brått. De så godt på det ville blikket hvem de egentlig hadde med å gjøre, samtidig var det fremdeles deres høyt respekterte kvartermester de hadde foran seg, våt og glinsende i sollyset og med det mørke håret slått ut over skuldrene.

Og ellers naken som en nyfødt.

Han så rett på kapteinen. «Gi meg lady Dagmar!» hveste han. Han måtte ha sett noe i blikket hans, for han dyttet Isak fra seg og rettet pistolmunningen mot sin egen, det ville si Langemanns, tinning i stedet. «Jeg mener det. Jeg trenger ikke denne kroppen, men gullgutten gjør.»

Sabeltann observerte i øyekroken at Pinky gikk et steg fram, men gutten hadde visst lært av fadesen forrige gang de hadde befunnet seg i en liknende situasjon, og frøs til igjen.

«Rolig.» Kapteinen lot det med vilje være åpent hvem han instruerte, om det var Pinky eller de andre mennene, seg selv eller Greven.

Det var sistnevnte det virket dårligst på. «Gi meg lady Dagmar og en lettbåt,» kaklet han. «Eller jeg skyter!»

«Hva med klær?» spurte Sabeltann tørt.

Greven gliste. «Ja? Liker du ikke det du ser?» Han skjøt hoftene fram og viste kvartermesteren fram i all hans prakt. «Jeg ser hvorfor de kaller ham Langemann nå.»

Pinky så ut som om han skulle dø av skam og det flakkende blikket hans landet til slutt stivt i dørken. Greven lo.

Sabeltann merket bevegelse ved siden av seg. Dagmar var på vei til å skritte fram og han grep etter henne uten å egentlig tenke over det. Hun la en hånd mot underarmen hans og lente seg rolig mot ham. «Som jeg sa, en mulighet vil by seg.» Så trev hun Pinkys hånd og dro ham med seg bort til Greven.

«Du tar ikke med deg gutten!» datt det ut av Sabeltann og ingen ble mer overrasket over utbruddet enn ham selv.

Greven gliste triumferende. Han grep tak i Dagmar straks hun var innenfor rekkevidde og trakk henne brutalt inntil seg. «Du vil ha gutten med deg, hva? Da får du det. Alt for deg, min kjære.» Han lo og, Langemann eller ei, Sabeltann var glad han ikke hadde sin egen pistol med seg og at kården var for kort.

«Det er en lettbåt på vannet alt,» freste han og nikket ned mot den Valdemar hadde kommet i. «Kom deg vekk fra skuta mi!»

Greven sendte Dagmar og Pinky ned taustigen først, så løftet han hånden til pannen i en ironisk honnørhilsen før han klatret etter selv. Sabeltann stirret olmt etter ham i det båten gled inn mot øya, helt til tåka hadde tettet seg om den og de ikke lenger var synlige for ham.

Da spant han brått rundt mot Isak. «Snudde du ryggen til ham?» glefset han.

Isak visste bedre enn å prøve å lyve. «Bare et øyeblikk…»

Sabeltann ga ham en ørefik så hard at han nesten gikk i dørken. «Jeg sa jo at du skulle følge med!»

«Men det var ekkelt, kæpten!» forsvarte tomsingen seg. «Han hadde gjort på seg…»

Kapteinen fiket til ham enda en gang. «Og dét er for at du ikke holder sånt for deg selv!»

Han rettet seg opp og så utover resten av mennene sine. De kikket tilbake på ham, tause og molefonkne, satt ut og en smule forvirret. Merkelig nok var det synet av Valdemar som roet ham ned.

«Så,» nikket båtsmannen, fattet nå som noen måtte være det, «vi venter videre, kæpten.»