Tiende kapittel

Det var kunstig stille, som om noen hadde tredd en glasskrukke ned over dem. Pinky kunne høre lydene av årene i vannet, knirkingen fra åregaflene og Grevens tunge pust – eller var det egentlig Langemanns når det var hans lunger? – men fjernt, som om han var i en drøm. Rundt dem lå tåka tett, hvite vegger på alle kanter, men Greven så ut til å vite hvor han skulle. Det var han som rodde, og han utnyttet Langemanns høyreiste, sterke kropp til det fulle og førte dem over vannet med lange, seige tak.

Pinky satt ved siden av Dagmar i baugen. Hun hadde dratt ham ned på benken til seg, tett inntil, som for å fortelle ham at han ikke måtte vike fra henne, men det hadde hun strengt tatt ikke behøvd. Han hadde ingen anelse om hvorfor hun hadde tatt ham med, men regnet med at hun hadde sine grunner, og det beste for nå var å adlyde.

Det kom en svak, vislende lyd fra Greven, og Pinky gløttet opp for så å se bort igjen like fort. Det var ikke lett å vite hvor han skulle feste blikket. Én ting var at han var naken, Pinky hadde sett Langemann naken mange ganger før, sånt kunne han vel tåle, men det lå et ekstremt ubehag i å se noe som var så kjent og så ugjenkjennelig på samme tid. Han lurte på hvor Langemann, den egentlige Langemann, var. Han måtte spørre Dagmar om det når han fikk anledning.

Om han fikk anledning.

Rundt dem lettet tåka brått og de gled på grunt vann mellom glatte svaberg inn mot en strand.

Kjenn omgivelsene dine, chav. Han kunne liksom høre Langemanns stemme. Merk deg detaljene. Du vet aldri når du vil trenge et gjemmested eller en rask retrett. Han så for seg det vennlige blunket som pleide å følge med formaningene og kjente et plutselig stikk av savn.

Men han tok rådet til seg og begynte å studere landskapet. Det var goldt og grått, sugd tom for liv og farger. Stranda var bred og steinete og skrapte mot kjølen da båten omsider traff land. Greven tok opp pistolen som hadde ligget ved siden av ham på benken, men rettet den verken mot dem eller mot Langemanns hode. Det var ikke lenger nødvendig. «Velkommen til Gral,» sa han og lo.

Dagmar ignorerte hånden han rakte henne og var raskt ute av båten for egen hjelp. Pinky skyndte seg etter. Greven glodde misbilligende på ham. «Hva skal vi med gutten, milady?» gryntet han. «Han trengs vel ikke lenger?»

Dagmar grep Pinky hardt om håndleddet og trakk ham mot seg. «Du er noe til trollmann,» snerret hun.

Greven lot Langemanns øyne løpe opp og ned Pinkys smale kropp og den misfornøyde grimasen ble dypere. Men han sa ingenting, bare veivet med pistolen. «Du kjenner vel veien?»

Dagmar kjente veien. Det var lett å se på de målbevisste skrittene hennes da de krysset stranda. Hun gikk med rak rygg og et blankt og uleselig ansikt, og Pinky trasket etter, full av undring over det hun hadde sagt, men ikke så mye at han glemte å følge med på omgivelsene. Steinene på stranda var skarpe og kantete, og han sendte en stille takk til skomaker Ben som hadde sendt ham av gårde på tokt med nye, solide sko. Langemann var ikke så heldig, merket han seg. Greven viste lite aktverdighet for en lånt kropp og han blødde allerede fra flere kutt i de bare føttene. Det så ikke ut til å plage inntrengeren nevneverdig. Han bare ristet litt på dem av og til, som om det hele var mer til irritasjon enn virkelig smertefullt.

Stranda tok slutt og de fortsatte inn på en liten sti gjennom død og tørr krattskog. Pinky løftet blikket. Himmelen var grå over de nakne trekronene. Det måtte være høylys dag, men det var umulig å slå fast. Han holdt seg tett på Dagmar, og skulle nysgjerrigheten hans drive ham bort fra henne, slik den gjorde en gang innimellom, var hun rask til å hale innpå ham igjen. Først da de så huset, sakket hun ned på farten. Bygningen lå på en stor lysning, omringet av en avblomstret hage og høye hekker. Det var tre etasjer høyt, bygget i stein, forholdvis enkelt til herskapshus å være, men med hoveddøren omkranset av søyler og tørr eføy.

Dagmar nølte ikke lenge. Pinky hørte henne trekke pusten raskt inn gjennom nesen og så fortsatte hun. Han holdt tritt, selv om det lå noe mørkt og truende og uvelkomment over huset og han helst ville slippe å gå inn. Dørene åpnet seg for dem allerede da føttene deres traff nederste trappetrinn. Pinky trodde først at de gjorde det av seg selv, men så merket han seg skikkelsene som forsvant lydløst i skyggene og ble borte.

Det var folk her, av et slag.

De kom inn i en hall, men han fikk ikke tid til å studere den spesielt godt før Greven/Langemann ledet dem opp en bred trapp og videre ned en korridor. Det var mørkt, bare svakt lys sivet gjennom dørsprekkene fra rom de passerte. Han lot blikket gli opp langs veggene, der det hang malerier. De aller fleste var skåret i og flerret opp med kniv, som om noen hadde villet utslette sporene etter menneskene som var avbildet der. Han så dem uansett ikke så godt i halvmørket. Dagmars hånd lukket seg om armen hans. Han ante det var vel så mye for hennes egen skyld.

Omsider viste Greven dem inn i et av rommene. Det sto et spisebord der inne, med en enkelt stol, og det var en stor peis ved den ene veggen. Ilden som brant der var den eneste lyskilden i rommet, men de kunne tydelig se mannen som satt i en lenestol foran den. Han var kanskje femti år, beinete og mager, med bakoverstrøket sølvsprengt hår, og ikledd en grønn slåbrok. Øynene var åpne, men stirret glassaktig ut i rommet. Pinky kjente straks en voldsom aversjon mot å gå nærmere. Det var noe udefinerbart, om enn veldig utpreget stygt og ondt med denne figuren. Han skrittet bakover, inn i Dagmar, som la hendene sine på skuldrene hans, varsomt og beskyttende.

Greven/Langemann var blitt stående ved døren. «Her var vi da,» flirte han. «Grisk! Grufull!»

Pinky lurte et sekund eller to på hvem han egentlig skjelte ut, før to sammenkrøpne skikkelser kom inn i rommet og han forsto at dette faktisk var hva han kalte dem. Det var en mann og en kvinne og de kom subbende langsomt, som i søvne. Ved første øyekast virket de eldgamle, men da Pinky la hodet på skakke og studerte dem nøyere, så han at det ikke var tilfelle. Ansiktene var bleke og dradde, men forholdsvis unge. Kvinnen – Grufull – hadde mørkebrun hud og krusete hår, og mannen tettsittende øyne og en tynn bart under den spisse nesen. Han merket Dagmar stivne bak seg og gløttet opp på henne over skulderen. Steinansiktet hadde slått sprekker, hun så på de nyankomne med utilslørt sjokk og sorg. «Harriet?» sa hun. «Joaquin?»

Ingen av de to reagerte. Greven lo. «Hva de enn het før, så adlyder de ikke lenger de navnene,» sa han. «De er under min kontroll nå. De har ingen vilje.»

Pinky grøsset nesten av blikket Dagmar sendte ham i retur, men Greven bare lo høyere og strakte ut Langemanns armer så Grisk og Grufull kunne gripe hver sin. Så gikk et rykk gjennom kroppen og han begynte å se seg forvirret rundt, og Pinky trengte bare å møte blikket hans et kort sekund for å forstå hva som hadde skjedd.

«Pinky?» utbrøt Langemann, for det var virkelig Langemann nå, og merket samtidig at han ble holdt fast og prøvde å dra seg løs. «Pinky!»

Mannen i stolen reiste seg brått. «Få ham ut herfra.» Grevens egen stemme var overraskende svak, nesten vislende.

«Slipp meg!» Langemann kjempet for å komme løs, men de to måtte være overraskende sterke, for de glapp ham ikke, selv om Grufull var faretruende nær.

«Forsiktig,» instruerte Greven. «Jeg har fremdeles bruk for ham.»

Langemann gjorde et brått utfall mot ham og denne gangen datt Grufull over ende og måtte slippe taket. Grisk på sin side kastet seg over ham. Han slo armene om midjen hans, men fikk ikke ordentlig tak i den nakne kroppen og grepet gled ned langs lårene, slik at de begge veltet og Langemanns hode smalt mot peiskanten. Han ble liggende på gulvet, med noen tykke striper av blod rennende nedover ansiktet, og Pinky kjente en knute i brystet, som løste seg noe da Langemann ynket lavt og rørte litt på seg.

«Jeg sa jo at du skulle være forsiktig,» gneldret Greven. «Se nå hva slags griseri du har stelt i stand!»

«Tilgi meg, min herre, tilgi meg, tilgi meg,» mumlet Grisk, bukkende og skrapende, og da Greven viftet ham vekk med en håndbevegelse, tok han og Grufull den svimeslåtte mannen mellom seg og bar ham med seg ut. Pinky kjente Dagmars hånd på skulderen sin igjen, og satte ekstra pris på den da.

«Så, milady» sa Greven, «da var det oss.»

«Hva vil du meg?» glefset Dagmar tilbake, fullstendig uinteressert i å holde på den liksom-formelle tonen. «Skal du gjøre meg til et viljeløst krek, meg også? Du kan jo bare prøve!»

«Milady,» sa Greven stoggende. «Selvfølgelig kunne jeg gjort deg til et viljeløst krek om jeg ville. Du har ingenting å stille opp med mot mine krefter.» Han trakk den ene munnviken opp i et slags snerrende flir. «Eller trodde du det? Var det derfor du kom så villig? Tenkte du at du skulle beseire meg? Du og den ynkelige piraten din.» Han vendte seg mot døra. «Slu!»

Nok en sammenkrøpen figur tasset inn, en blond kvinne i en grå underkjole. Dagmar prøvde seg ikke med et annet navn denne gangen, men Pinky så det samme triste, gjenkjennende blikket.

«Ser du ikke hvor lett jeg overvant de andre?» fortsatte Greven. «Hva får deg til å tro at du er sterkere enn dem?»

«Det virker på meg som om det er du som tror det,» parerte Dagmar.

Greven flirte, men det nådde ikke de stikkende øynene. Ingenting så ut til å kunne ta kulden ut av dem. Han var veldig høy, merket Pinky seg nå, nesten like høy som Langemann. Ansiktstrekkene var skarpe og strenge. «Hent litt te til gjestene, Slu,» beordret han, og kvinnen forlot rommet like stillferdig som hun var kommet.

Greven selv krysset langsomt rommet bort til spisebordet, og Pinky benyttet anledningen til å studere omgivelsene nærmere. Han så mer av dem nå som han hadde vendt seg til det dunkle lyset. Over bordet hang en lysekrone med utente lysstumper i, bordet i seg selv var uten duk og av mørkt tre og ellers tomt. Veggtapetet var ikke det du ville kalle prangende, men pent nok og i en dyp rød farge. Det var ingen vinduer, men to dører, den de var kommet inn gjennom og en på motsatt vegg, som Slu og Grisk og Grufull hadde brukt. I det ene hjørnet, bak Greven, sto et oppslått skap og Pinkys blikk falt på det første i rommet som virkelig fikk ham til å sperre øynene opp.

Han hadde sett tegningen. Den Oliver hjemme i Abra Havn oppbevarte i butikken sin. Kaptein Sabeltann hadde visstnok beordret den ødelagt, orket ikke påminnelsen, men Oliver hadde syntes at det var for galt og skjulte den i stedet på bakrommet, under et klede som Pinky engang i jakt på noe annet, hadde revet ned. «Hva er det?» hadde han spurt Oliver. Han var åtte år gammel.

Oliver hadde senket stemmen til en hvisken, gitt Pinky en følelse av at det var noe forbudt og viktig og voksent de snakket om. «Det er Den gylne tiger,» hadde han hvisket. «Eller mer presist en tegning av den. Alle pirater i Karibien lette etter den tigeren, i det som var den største skattejakten i manns minne.»

«Og fant noen den?» hadde Pinky spurt, allerede overbevist om svaret.

«Kapteinen hadde den,» bekreftet Oliver. «En kort stund. Før den glapp for ham igjen. Derfor liker han ikke bildet, og derfor må du aldri snakke om den til noen.»

«Hvor er den nå?»

«På havets bunn. Ved Gral.» Oliver hadde smilt og kløpet ham vennlig i kinnet. «De kom hjem med en annen skatt i stedet.»

Senere hadde Pinky fått nyss i at tigeren hadde gått ned med Esmeralda, hans fars skute, i det samme forliset han selv var den eneste overlevende fra, og han hadde alltid siden følt et slags fellesskap med denne tapte gjenstanden. Det hadde vært noe litt fint og spennende i det at hans største tap og kapteinens lå sammen på havets bunn, ute av rekkevidde for noen av dem.

Men her var den.

Den gylne tiger.

I et hjørneskap i huset til Greven av Gral.

Og ikke på havets bunn.

Den var mindre enn han hadde forstilt seg, men det var den, uten tvil. En bengalsk tiger, med forpotene på en stein og hodet vridd over skulderen i et truende snerr. I solid gull.

Han hadde ikke kunnet skjule sjokket om han hadde prøvd engang. Greven gliste godt da han så hvor han så. «Ja, den likte du, hva? Ung piratspire som deg.» Han tappet sin lange pekefinger mot bordplata. «Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler, men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler! For hvor din skatt er, vil også ditt hjerte være.» Han sukket. «Matteus, kapittel 6, vers 19 til 21. Skjønt ingen har vel lært deg Den hellige Bibel, kan jeg tenke meg.» Han lente seg brått fram. «Om ditt høyre øye frister deg, da riv det ut og kast det fra deg!» ropte han. «For det er bedre for deg at et av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete!»

Pinky rygget et halvt skritt. Det sorte i Grevens blikk var på et vis blitt enda sortere, skjønt han hadde ikke trodd det mulig.

«Men Den gylne tiger ligger på havets bunn,» datt det ut av ham, av overmot eller ren dumskap.

«Det er det jo åpenbart at den ikke gjør,» glefset Greven.

«Men den gikk ned sammen med min f…» Dagmar kløp ham hardt i armen, og da tidde han.

«Ja, ja,» sa Greven, plutselig kjølig rolig igjen. «Ikke la den friste deg.» Og så lukket han skapdørene.

Slu kom i samme øyeblikk tilbake med en tekanne og tre kopper. Hun satte det fra seg på bordet og forsvant igjen straks Greven hadde vinket henne av gårde. «Te?» bød han Dagmar.

«Du har ikke hentet meg hit for å drikke te,» svarte hun. «Skal vi ikke heller komme til poenget?»

«Jeg prøver å vise deg gjestfrihet.»

«Gjestfrihet?» Hun fnyste. «Dette er mitt hus og du er en inntrenger!»

Det ekle smilet hans forsvant og ansiktet stivnet til i en rasende maske. «Du skal vise meg respekt, heks!» ropte han. «Du er kvinne! Satans yngel!» Han strakte en hånd mot henne, de lange fingrene spredt ut som beina på en edderkopp. «Jeg har knust mange av din sort! Du er ingenting!»

«Jeg hører du snakker,» svarte hun. «Men foreløpig har jeg ikke sett noe jeg beundrer eller frykter. Du er redd meg.»

«Så du vil se?!» skrek han. «Jeg skal vise deg hva jeg er i stand til. La meg demonstrere på gutten, så skal vi se hvem som frykter hvem!»

Han vendte seg mot Pinky, som plutselig sto som lammet under det skarpe blikket hans. Føttene var med ett grodd fast i bakken og noe tungt falt over ham, som en mørk skygge av håpløshet. I samme sekund spratt lokket på tekanna av, og en ball av varm te fløy gjennom lufta som en kule, rett i synet på Greven. Det freste da den traff ham og brølende slo han hendene for ansiktet og vred på seg i smerte, og Pinky ble rykket ut av lammelsen i det Dagmar grep hånden hans og dro ham med seg ut gjennom døra og i all hast nedover korridoren.

«Heks!» brølte Greven bak dem. «Du Satans lille hore! Du kan ikke flykte fra meg! Du er bundet til Gral, nå og for alltid!»

Skrikingen fortsatte, men ble svakere etter hvert som de fjernet seg. Pinky hadde fått ristet av seg sjokket og overraskelsen såpass at han holdt tritt med Dagmar uten at hun behøvde å dra i ham. Han lot henne lede an nedover trappene, gjennom en ny korridor og ned enda en smal trapp til kjelleren. Der, bak en vedstabel, huket hun seg ned og trakk ham inntil seg. «Vær stille,» hvisket hun. «Jeg har kastet en illusjon over oss, men jeg aner ikke hvor lenge jeg kan opprettholde den her, eller om jeg kan i det hele tatt.»

«Langemann…,» begynte Pinky.

«Vi kan ikke hjelpe ham nå.» Hun tok hodet hans mellom hendene og så innstendig på ham. «Du må klare å stole på at Langemann klarer seg selv.»

Han nikket, samtidig som han igjen fikk grep om situasjonen og noe demret for ham. «Du ville dette,» hvisket han. «Du ville i land.»

«Ja,» innrømmet hun. Hun kikket seg stjålent rundt. «Jeg måtte se dem.»

«Grisk og Grufull?»

«Ikke kall dem det! De heter Joaquin og Harriet. Og Slu er Agatha.»

«Unnskyld.»

«De var elevene mine,» bekreftet hun før han fikk spurt. Hun falt med et sukk inn mot vedstabelen, men kikket fort opp på ham igjen. «Hvil deg nå mens du har sjansen, Pinky. Vi må snart videre.»

«Hvor da?»

Hun strøk ham over kinnet. «Det er en til jeg må finne.»