Ellevte kapittel

Dagen var på hell, solen var bare en oransje halvkule i horisonten, og fremdeles sto kaptein Sabeltann standhaftig på dekk og ventet. Han var ikke lenger sikker på hva, det var det vel ingen som var, men det var ingen som våget å påpeke det heller. Til det var ansiktet hans for innbitt, blikket for fokusert og nådeløst rasende. Han hadde aldri likt å vente, ikke når ting var utenfor hans kontroll, slik som nå. Han hatet å spille etter andres regler.

Av og til stakk de andre hodene sammen og hvisket. Det var opplagt om hva. Likevel fikk han seg ikke til å rikke seg. Terningen var kastet, de hadde overlatt seg til skjebnen, gitt fra seg styringen. Han var ikke redd. Det var kanskje det merkeligste. Han så seg selv gå seirende ut av dette. Kanskje var det ren selvsikkerhet, kanskje bare trass. Samme kunne det være.

«Valdemar signaliserer!» ropte Pip. Det kom som en lettelse, at det endelig var noe konkret å forholde seg til.

«Hva vil han?»

«Han kommer over.»

Igjen? Sabeltann trakk brynene sammen over nesa, snøftet lavt og tok motvillig blikket fra øya der inne bak tåkene. Valdemar var blitt sendt tilbake til skuta si med en av Damas lettbåter, som erstatning for den de hadde overlatt til Greven av Gral, men nå var han altså på vei tilbake? Kapteinen gikk bort til relingen og myste ventende mot ham. Båtsmannen hang nærmest utover baugen på lettbåten, med det ene kneet støttende mot ripa. «Jeg hadde ikke sjans til å stoppe ham!» ropte han allerede før de nådde skipssiden.

«Hvem?» svarte kapteinen, men Valdemar var frenetisk nok til å ignorere ham og i stedet henvende seg til Benjamin, som kom klatrende ned fra riggen akkurat da.

«Beklager, Benny, det var ingen som så det komme. Det er Odin, han… han stakk av.»

Benjamins føtter traff dørken med et dunk. «Hva mener du?»

Valdemar grep tak i taustigen med den ene hånden, men klatret foreløpig ikke opp. «Han bare hoppet over bord. Det gikk så fort. Plutselig bare dyttet han Jimmy over ende og hev seg i bølgene.»

«Hvor ble han av?!»

Sabeltann hørte panikken i Benjamins stemme, og han gløttet bort på ham, for alvor i tvil om han skulle bryte inn eller ikke.

Valdemar slo fortvilet ut med armen. «Han svømte i land?»

Benjamin var allerede halvveis over relingen, som om han ville følge brorens eksempel, men Tønnes holdt ham tilbake ved å legge en neve på skulderen hans. «Kan han svømme?» spurte han.

«Ja!» utbrøt Benjamin. «Ja, jeg tror det, han kunne i hvert fall før… Men han ville ikke gjort det!»

«Men han har gjort det,» påpekte kapteinen, ikke for å være uvennlig, men fordi han verken hadde tid eller kapasitet til slikt tull akkurat nå. Helvete heller, at Odin var litt sprø var jo ikke noe nytt, men av alle tidspunkt han kunne valgt å flippe ut på…!

På en annen side, det var absolutt en mulighet for at det ikke var tilfeldig.

Benjamin hadde fått slengt det ene beinet ut over ripa. «Jeg kommer ned,» sa han til Valdemar. «Jeg må inn til øya og lete etter ham.»

«Det er opp til kapteinen å avgjøre,» påpekte Tønnes.

Sabeltann merket at det ene øyebrynet hans krøp et lite stykke oppover. At Tønnes skulle være den som talte hans sak var noe overraskende, men selvfølgelig ikke uvelkomment. Ingen sa ham i mot heller, selv om det var tydelig at mannskapet hadde stor sympati med kanonmesteren sin.

Benjamin protestert selvsagt. «Slipp meg! Jeg svømmer om jeg må, men du har ingen rett til å stoppe meg.»

«Jeg stopper deg ikke, jeg redder deg. Du vet ikke hva som er der inne.»

«Det er ingenting der! Bare tåke, og broren min!»

Flere av de andre begynte å mumle seg imellom. Det var som om all spenningen endelig hadde en unnskyldning til å utløses, og kapteinen hadde rukket å konkludere med at han måtte gjøre noe for å roe situasjonen, da Pysa, som vanen tro hadde holdt øye med trusselen, plutselig sperret øyet opp og rettet en tykk pekefinger inn mot Gral. «Eh…»

Alle snudde seg. Tåka hadde lettet, nærmest delt seg på midten, og avdekket øya der inne. I den siste lille rest av dagslys så de lagunen med lettbåten og bak den de mørke, døde trærne. For første gang så den virkelig ut, som noe håndfast de faktisk kunne sette føttene på.

«En mulighet vil by seg…,» mumlet Sabeltann, lavt, men høyere enn han hadde tenkt. Mennene kikket på ham, avventende, også Valdemar, som hadde fått hodet opp over relingen nå.

Han satte øynene i Benjamin først. «Vi går i land,» avgjorde han. «Men vi forhaster oss ikke!» la han fort til da han så hvor kjapp mannens reaksjon var. «Gjør den andre lettbåten klar.»

Benjamin var så tent at han helt glemte å respondere etter boka, men bare nikket intenst. Sabeltann lot det passere og snudde seg mot Valdermar. «Du drar tilbake til Opalen. Kast loss, men bli i farvannet. Sirkle øya og hold utkikk. Om du ikke har hørt fra meg eller fra Den sorte dame innen tre dager, kommer du inn. For fulle kanoner.»

«Ai, ai, kæpten.»

«Tønnes, du har kommandoen her. Samme ordre gjelder deg: Tre dager, alle kanoner.»

«Ai, ai.»

«Følgende går i land med meg: Benjamin, Pelle, Pysa, Claes, Billy, Bendik, Frøya og Isak. Full bevæpning.» Flere menn så merkbart lettet ut. Pysa klynket lavt.

Sabeltann smalnet blikket. «Iverksett ordre!»

De hadde krøpet fram fra bak vedstabelen og forflyttet seg opp i første etasje igjen. Dagmar ledet an og Pinky fulgte tett bak henne. Forsiktig hadde de gått fra rom til rom, med alle sanser åpne og høy puls.

«Kan virkelig ingen se oss?» våget Pinky seg til å hviske i det de forlot et spiserom og kom ut i korridoren igjen.

«Nei, men han har merket magien min, det kjenner jeg. Han motarbeider den.»

«Det høres tungt ut.»

«Det er det. Det er hardt å opprettholde. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer det.» I ren innskytelse grep han hånden hennes. Hun snudde seg over skulderen og smilte ned til ham. «Takk. Men det er sånn sett ikke bare negativt at han bruker kreftene på oss. Da har han måttet senke garden et annet sted.»

Pinky hang med på notene. «En avledning?»

«På et vis.»

De trådte inn i et nytt rom, et bibliotek. Veggene var dekket av hyller, mange av dem fylt opp med bøker og fascinerende gjenstander: fat og skåler, mortere og vekter, krystaller og vakre steiner. Synet av dem påminnet Pinky om det han hadde sett i Grevens hjørneskap. «Hva gjør Den gylne tiger hos Greven av Gral?» spurte han. «Hvordan fikk han tak i den?»

«Jeg vet virkelig ikke,» svarte Dagmar. Hun stoppet og snudde seg mot ham. «Hør, jeg forstår hvilket spørsmål du brenner inne med, så jeg skal svare: Jeg traff faren din noen få ganger. Ikke nok til å kjenne ham godt, men nok til å vite at han var en bra mann.»

Pinky svelget hardt. «Han var her?»

«Han var her. Som vår gjest. Han var også her da Greven kom, men hva som skjedde og hvordan det skjedde og hvordan den tigeren havnet her, det kan jeg ikke svare på.»

Pinky lot det hele synke inn. Det var så mye mer han ville spørre om, men han trodde på Dagmar når hun sa at hun ikke visste mer, så det ville vel ikke føre til noe. Han tok en nærmere kikk på rommet i stedet og blikket ble straks dratt mot en lesepult og den store oppslåtte boka som lå der, for bøker hadde fascinert ham dypt helt siden Ravn hadde lært ham å lese.

Han gikk bort for en nærmere titt. Boka var trykt og ikke håndskrevet, men språket var fremmed for ham, så han kunne likevel ikke tyde ordene. Han lukket den for å studere tittelbladet og stavet seg møysommelig gjennom det. «Malleus Maleficarum.»

Han merket at Dagmar stoppet opp og snudde seg mot henne. Hun stirret på boka med sjokk og forakt. «Hva er det?» spurte han.

«Det er ingen god bok, Pinky,» svarte hun. «Og jeg mener ikke i den forstand at den er dårlig og kjedelig, skjønt det er den også, men i den forstand at den er ond.» Hun så seg om i rommet, granskende og undrende, som om hun så det på en helt ny måte. Han fulgte blikket hennes rundt, til flere bøker og til underlige instrumenter, liggende på hyller og hengende på veggen. «Gode Gaia, han var heksejeger...»

«Hø?»

«Malleus Maleficarum betyr "heksehammeren". Det er en bok Kirkens menn bruker for å avsløre og henrette hekser.» Hun trakk ansiktet sammen i et spørrende uttrykk. «Jeg lurer på…» Hun åpnet skuffene i lesepulten en etter en, til hun fant det hun lette etter: et stort krusifiks hengende i et kjede av sølv. Hun holdt det opp så de begge kunne studere det. «Han er prest,» konkluderte hun.

Pinky rakk ikke å respondere før døra til rommet gled opp med et langtrukkent knirk. Han spant rundt og så en mann komme inn. Han var raskere i stegene enn de andre og så forholdvis ung ut, selv med det sykelige, grå ansiktet under en like grå hette. Han stoppet opp rett inn forbi terskelen, og Pinky holdt pusten og sto helt stille, slik Dagmar hadde instruert ham til, og håpet han ville gå. Men i stedet løftet mannen hodet brått og satte blikket rett i ham. «Dagmar,» hvisket han, «han kan se oss.»

Dagmar hadde tydeligvis konkludert med det samme. «Goggen?» sa hun prøvende, og den unge mannen sperret opp øynene og for første gang ante Pinky en form for bevissthet bak disse sløve blikkene. Men det var ingen gjenkjennelse, ingen undring. Bare triumf.

«Greve!» ropte Goggen. «Greve, jeg fant dem!»

Dagmar lirte av seg noen gloser Pinky ellers forbant med Langemann, grep ham i armen og satte stø kurs mot døra. «Unnskyld, George,» sa hun til Goggen, fullstendig helhjertet, i det hun brutalt kroppstaklet ham inn i en av bokhyllene og fikk lagt veien ut av rommet åpen.

«Greve!» hylte Goggen, og han fortsatte å skrike mens Dagmar og Pinky skyndte seg forbi ham og nedover korridoren. «Greve, de er her!»

«Illusjonen er brutt,» bekreftet Dagmar mens de hastet videre gjennom huset.

«Det skjønte jeg. Var det Goggen som gjorde det?»

«Neppe. Goggen, eller George, var veldig tidlig i læreprosessen da øya ble tatt. Nettopp kommet til oss. Knapt eldre enn deg den gangen.»

«Men det finnes altså mannlige hekser?»

«Selvsagt gjør det det! Skjønt ikke så mange, av en eller annen grunn. Joaquin, som du så tidligere, var en av de beste jeg har undervist. Og likevel,» – og Pinky ante litt gråt i halsen hennes – «er Greven sterkere.»

«Og Greven er prest?»

De rundet et hjørne og fortsatte ned en ny gang. Et sted i huset kunne de høre høye stemmer.

«Ting tyder på det. Han har vel funnet ut at den beste måten å bekjempe oss på, er å bli en av oss.»

«Men hvem som helst kan ikke bli heks?»

«Nei.»

Pinky skulle gjerne hatt et mer utfyllende svar, men han forsto jo at dette ikke var det riktige tidspunktet å spørre om slikt på. «Hva gjør vi nå?» spurte han i stedet.

«Jeg må finne henne,» svarte Dagmar. «Jeg vet hun er her, jeg kan kjenne det.»

«Hvem?»

Hun bråstoppet, så fort at han løp inn i henne. Han skjønte fort hvorfor. Lyden av skritt kom mot dem fra nederst i ganga. Hun så seg hektisk rundt, valgte seg en dør og trakk ham med seg gjennom den. Det var et soverom de kom inn og Pinky fulgte sin oppdragelse, mer eller mindre bevisst, og sugde til seg alle detaljer. Himmelsengen var det største møbelet. Den ene stolpen var knekt, så sengehimmelen hang skakt, og sengeteppene var spjæret og slitt. I skrivebordet under vinduet var alle skuffene trukket ut og tømt. Det var også bokhyllene langs den ene veggen, med unntak av én reol, og gulvet var dekket av bøker, støv og gulnede papirark. Et hint av røkelse og dameparfyme hang i luften.

Dagmar hadde lukket døra bak seg. Nå stirret hun inn i rommet med et blikk fylt av skrekk og forferdelse. Pinky trengte ikke å spørre, reaksjonen var et klart nok svar for ham: Dette var hennes værelse, rommet hun hadde sovet og arbeidet og levd i.

Hun lukket øynene og leppene begynte å bevege seg opp og ned, skjønt ingen lyd kom ut. Skrittene i gangen nærmet seg og Pinky kjente for første gang hvor redd han egentlig var. Han saumfarte rommet på jakt etter en fluktvei, fikk øye på vinduet og løp bort dit. De var i tredje etasje, et langt fall, og sannsynligvis var han uansett ikke tryggere for Greven der ute enn han var her inne.

Han snudde seg mot Dagmar igjen. Hun sto der fremdeles som en påle, taust mumlende, med lukkede øyne. All farge hadde forsvunnet fra ansiktet hennes og bekker av tårer rant nedover kinnene. Hun var redd, hun også.

«Dagmar?» Han kunne ikke lenger være stille. «Dagmar, hva kan jeg gjøre?»

Hun svarte ham ikke. Det begynte å renne blod fra det ene neseboret. Skrittene kom nærmere, hvert øyeblikk ville noen dra i klinken –

Noen braste inn i rommet, men ikke den veien Pinky hadde tenkt. Han skvatt til da den ene bokreolen, den som fremdeles hadde bøker i hyllene, gled inn i rommet og avslørte at den slett ikke var en reol, men en skjult dør. En rødhåret kvinne i mørk kjole skred inn, og enten så hun ikke Pinky eller så ignorerte hun ham fullstendig, for hun satte kursen rett mot Dagmar. Hun grep hendene hennes og holdt dem i sine, og snart gikk leppene deres i takt i det hun falt inn i den ordløse besvergelsen. Like plutselig, uten at Pinky egentlig hadde merket noen endring, sank de sammen i lettelse, begge to.

«Å, Gaia, det var lettere når vi var to!» utbrøt nykommeren.

«Miriam,» sa Dagmar, og de omfavnet hverandre.