Tolvte kapittel
Dagmar var den første til å slippe taket. «Du gjemmer deg godt.»
«Du også,» svarte Miriam. «Men jeg burde vel ant at jeg ville finne deg i ditt eget rom.»
«Å, det var helt tilfeldig.»
Miriam løftet et bryn. «Var det?»
Dagmar sukket og kikket seg rundt. «Det føles uansett ikke som mitt lenger. Det er… merket.»
«Han har endevendt det,» nikket Miriam. «Flere ganger. Som om han håpet å finne deg her. Jeg klarte ikke å redde mye, er jeg redd…»
«Ikke tenk på det.»
«Men jeg reddet kortene dine, i hvert fall.» Hun løftet på skjørtene, løsnet en pose i sort fløyel og rakte den fram.
Dagmars ansikt lyste opp i det hun tok imot, men hun stakk den bare fort inn under sine egne skjørter uten å se nærmere på den. «Takk.»
Miriam halve smil døde raskt bort. «Du så de andre?»
Dagmar nikket trist. «Ja.»
«Jeg har prøvd. Mange ganger. Men hva han nå enn har gjort med dem, er det bortenfor min kontroll å rette på det. Og han har vendt dem mot meg, de forteller ham alt jeg gjør.»
«Har han ikke forhekset deg?» datt det ut av Pinky. Han hadde fulgt med på samtalen, sett fra den ene til den andre, prøvd å henge med i svingene.
Miriam kikket bort på ham. «Du er da en liten nysgjerrigper? Jeg har ennå min egen vilje, hvis det var det du lurte på.» Hun flyttet blikket tilbake på Dagmar. «Han har ikke så mye kontroll over meg som han tror.»
Det lød skritt fra gangen igjen. Dagmar rakk å legge en pekefinger over munnen før døra føk opp og Goggen stakk hodet inn. Han feide det ivrige blikket frenetisk over rommet, trakk ansiktet sammen i en misfornøyd grimase og forsvant igjen. Pinky slapp pusten han ikke hadde vært klar over at han holdt, lettet over at illusjonen så ut til å virke fint denne gangen.
Miriam ristet oppgitt på hodet. «Den stakkars gutten. Han er den mest fortapte av dem.»
«Han var bare barnet den gangen. Neppe noen utfordring.»
«Ja, jeg vet. Men Joaquin? Agatha? At Greven overvant dem overrasker meg like mye som at jeg gikk fri.»
«Han har utvilsomt enorme krefter.»
«Og de vokser, Dagmar, dag for dag. Han skviser Kraften ut av dem.» Hun knyttet neven. «Som saft. Ut av øya, ut av verden. Inn i ham.»
Dagmar la en hånd på armen hennes. «Han må stoppes.»
«Hvordan?» Miriam dro armen til seg og slo den ut i en frustrert bevegelse. «Jeg er ikke sterk nok. Heller ikke du. Ikke engang om vi kombinerte krefter.»
«Derfor trenger vi hjelp,» insisterte Dagmar. «En full Sirkel, alle seks elementene. Jeg skulle likt å se ham stå imot den!» Hun fanget Miriams arm igjen og strammet iherdig grepet. «Du og jeg, Joaquin, Harriet og Agatha. Hva tror du? Kan vi frigjøre de tre med våre forente krefter?»
«Kanskje.» Det korte glimtet av håp Pinky mente han hadde sett i Miriams blikk, forsvant igjen, og en ny skygge av fortvilelse falt over henne. «Men vi vil uansett mangle en luftheks.»
«Det er derfor jeg tok med gutten.»
Pinky rakk ikke engang å helt registrere hva hun hadde sagt, før Miriam spant rundt og satte blikket i ham. Øynene hennes, som hadde en besynderlig nyanse av fiolett, videt seg ut og munnen gled opp i et uttrykk av sjokk og gjenkjennelse. «Jeg burde sett det!» utbrøt hun. «Men, ved Gaia, jeg ser det nå!» Hun skrittet raskt bort til ham, og før han hadde klart å vike unna, hadde hun grepet ham om skuldrene og stukket ansiktet sitt granskende opp i hans. «Han er jo sin far opp ad dage.» Hun smilte og for første gang siden hun dukket opp, ble hun litt mindre skummel. «Velkommen, Pinky,» sa hun. «Det er fint å få se deg igjen.»
«Igjen?» pep Pinky. Han så forbi henne, bort på Dagmar. «Og hvordan vet hun hva jeg heter?»
Dagmar smilte også, mildt og forsonende. «Ikke vær redd, gutten min.»
Miriam snudde seg mot henne. «Har han Evnen?»
Dagmar ristet på hodet. «Nei. Men blodet er kanskje nok.»
Miriam nikket langsomt. «Mulig… Det er uansett verdt et forsøk.»
«B-blodet?» Pinky svelget hardt. «Hva skal du med blodet mitt?»
Dagmar kom nærmere. «Husker du at jeg fortalte deg om kammerpiken min?»
Pinky nikket. «Hun var heks. Som dere.»
«Ja, det stemmer, hun hadde Evnen. Hun het Isabel, og hun var din mor.»
Mor? Pinky hadde aldri dvelt tankene ved mor. Han hadde vært så opphengt i far, fordi far hadde et navn og et ansikt. Det traff ham nå som en slegge.
«Beklager at jeg skjulte hensiktene mine for deg, Pinky,» hørte han Dagmar si. «Det var ikke vondt ment, bare best sånn.»
«Min mor?» fikk han klemt ut.
«Ja, du skjønner kanskje nå hvorfor Morgan besøkte oss så ofte? Du er født her, i dette huset. Jeg tok selv imot deg.»
Munnen hans var blitt helt tørr. «Hva skjedde med henne?»
«Hun døde.» Miriam var åpenbart ikke typen som pakket ting pent inn, men akkurat der og da satte han voldsomt pris på det enkle og direkte svaret. «Den grufulle dagen.»
«Greven?»
Hun nikket. «Faren din prøvde å unnslippe med deg, men skuta…»
«Gikk ned,» fullførte han. «Den delen kan jeg.»
Igjen hørte de skritt i korridoren og knep leppene sammen, men hvem det enn var som kom, gikk vedkommende forbi denne gangen. Dagmar virket likevel mer enn klar for å bryte opp. «Hvor holder du hus?» spurte hun Miriam.
«Observatoriet.»
«Da drar vi dit.»
De gikk gjennom døra bak bokhyllen til en mørk og forlatt salong, og skyndte seg videre derfra ned trappene og ut kjøkkenveien på baksiden av huset. De krysset hastig hagen, i ly av nattemørket som i mellomtiden hadde omhyllet øya, og det mørket var i Pinkys øyne nesten velkomment etter den uhyggelige og truende stemningen inne i huset. Luften var våt av dugg, skjønt gresset knaste tørt under føttene hans, og han fulgte etter kvinnene som en søvngjenger, med lyden av sitt eget hamrende hjerte dunkende i øret.
Observatoriet lå i andre enden av den store gressplenen, helt inntil den tørre hekken. Det var et sirkelformet tårn, vel åtte-ti meter høyt og bygget i samme type stein som hovedhuset. Miriam åpnet døra og vinket dem foran seg inn. Det første rommet de kom inn i var tomt, bare en haug med gamle hageredskaper lå inntil veggen, men opp en stige, i etasjen over, hadde hun installert seg ganske hyggelig. Det var bare et lite vindu der, mer en glugg egentlig, men hun hadde et slags ildsted og da hun hadde fått fyr på det, ble rommet fylt av et lunt, oransje lys. Det lå en gammel madrass på gulvet, noen kasser gjorde nytten som stol og bord, og de få hyllene festet til veggen var stort sett tomme.
«Han kommer jevnlig for å ransake stedet,» forklarte Miriam da Pinky dro en finger langs den ene hylla, som om hun leste tankene hans. «Som om jeg er dum nok til å gjemme unna ting her. Jeg bærer dem på meg, de som betyr noe. Som kortene dine.» Hun så på Dagmar. «Boken min har jeg gjemt. I tolv år har han lett, den tosken!» Hun lo, men det var en bitter latter.
«Hva vet du om ham?» spurte Dagmar.
«Ikke så mye som jeg skulle ønske. Jeg går helst ikke inn i huset. Men jeg vet han er heksejeger.»
Dagmar nikket. «Og prest, ser det ut til.»
«Hah! Det overrasker meg ikke. Han spyr ut bibelvers som en trykkpresse, helvetes puritanersvin! Han er gammel også, veldig gammel. Jeg har hørt evinnelige historier om hans glansdager under Protektoratet.»
«Protektoratet?» Dagmar rynket pannen. «Men det vil jo bety at han er minst åtti år gammel!»
«Jeg vil si nærmere hundre,» svarte Miriam.
Pinky rynket på nesa. «Han ser ikke sånn ut.»
«Nei, han er så full av Kraften at aldringen har bremset opp betraktelig,» forklarte Miriam. «Ja, kanskje til og med blitt reversert.»
«Det er kan hende planen hans?» foreslo Dagmar. «Evig ungdom, evig liv?»
«Hm… en Kirkens mann som frykter Døden?»
«Det er vel mer regelen enn unntaket?»
«Sant nok. Og jeg vet han lefler i alkymi, så kanskje. Et helt vanvittig prosjekt, i alle fall.»
«Men mulig.»
«I teorien, ja.» Miriam sukket tungt, som om hun var lei av hele samtaleemnet. I stedet snudde hun seg mot Pinky, med et smil, skjønt han var usikker på hvordan det smilet skulle tolkes. Det var ikke moderlig, som hos Dagmar, men heller ikke uvennlig når alt kom til alt. «Kom,» sa hun, «jeg vil vise deg noe.»
Hun åpnet en luke i taket og trakk en stige ned til seg. «Ta med deg en lampe,» instruerte hun i det hun satte foten på det nederste trinnet. Så kløv hun raskt opp, og han grep lampen som Dagmar tente og rakte ham, og fulgte etter henne, opp til loftsrommet over dem. Også dette rommet var tomt, med unntak av et veltet bord, og taket skrånet, slik at de måtte huke seg stadig lenger ned jo tettere på veggene de gikk. Miriam vred på et håndtak, dyttet opp et par tunge skodder og avslørte takvinduet bak, og en kjølig nattebris feide inn i rommet sammen med synet av den tilskyede himmelen. «Velkommen til himmelobservatoriet,» erklærte hun.
Pinky gikk helt bort til karmen. Han kunne skimte herskapshuset i mørket og skogen bakenfor den tørre, gamle hekken, men det var åpenbart at vinduet i hovedsak var konstruert for at man skulle kunne studere nattehimmelen, akkurat slik navnet antydet.
«Du skulle sett det på en stjerneklar natt,» sa Miriam. «Men her har vi ikke sett stjernene siden Greven kom.» Hun sukket. «Din mor elsket å være her. Hun kunne studere dem i timevis. Men så var jo også luft elementet hennes.»
«Hva betyr det?» spurte Pinky.
«Alle som har Evnen henter Kraften gjennom elementene.» Det var Dagmar som svarte. Hun hadde kommet etter dem og heiste seg akkurat da opp gjennom luken. «Og alle har et element de har en sterkere forbindelse til enn de andre. Mitt er vann, Miriams er ild, din mors var luft. Og i tillegg er det jord, tre og metall.» Hun kom bort til dem og gløttet opp mot den skjulte himmelen, hun også. «Til en Sirkel trengs alle seks for at den skal fungere optimalt. Da utfyller vi hverandre, da er vi sterkest.»
«Hvordan får man et element? Velger man det?»
«Nei. Elementet velger deg. Av og til er det åpenbart, andre ganger tar det lang tid å finne ut av.»
«Og hvordan finner man det ut?»
«Det er vanskelig å forklare,» sa Miriam. «For en som aldri har kjent Kraften. Men man kjenner det når man kjenner det, tro du meg.»
Pinky bet seg i leppa. «Og dere trenger meg for å fullføre Sirkelen? Eller blodet mitt?»
«Vi håper Isabels blod i årene dine skal være nok til å erstatte henne, ja,» nikket Dagmar.
«Kommer det til å gjøre vondt? Kan du tappe alt på en gang, eller tar det lang tid?»
Begge kvinnene stirret på ham. «Men kjære deg…,» begynte Dagmar, samtidig som Miriam sa: «Vi skal da ikke tappe det ut av deg!»
Dagmar draperte en arm rundt skuldrene hans og holdt ham i et fast tak. «Du trenger bare stå der, i Sirkelen, med oss. Trodde du virkelig vi mente å ofre deg?»
Han trakk på skuldrene, plutselig forlegen og flau over sin egen naivitet.
Miriam ristet vantro på hodet. «Og likevel kom du villig med oss. Du er hennes sønn.»
«Og hans,» la Dagmar til. «De hadde vært veldig stolte av deg.» Hun plantet et kyss på hodet hans.
«Så hva er planen?» spurte han, desperat etter å få oppmerksomheten over på noe annet enn seg selv. «Når dere har Sirkelen deres?»
«Om vi klarer å danne en Sirkel, er planen å tappe Greven for Kraften,» sa Miriam.
«Såpass at han kan drepes,» fullførte Dagmar, med en plutselig kald og nesten uhyggelig stemme.
«Og hvem skal gjøre det?»
«Jeg mener å huske at kapteinen meldte sin interesse.»
Miriams øyebryn føk i været. «Kapteinen? Så dét er hvordan du kom deg hit?»
«Det er ikke som du tror,» avfeide Dagmar henne.
«Å nei?» Det glimtet til Miriams blikk, som om hun plutselig øynet muligheten til å være litt uskikkelig. «Sa du ikke akkurat at den pompøse soldaten din har tilbudt seg å ta livet av Greven for deg?»
Dagmar kikket skarpt tilbake på henne. «Han er ikke her for min skyld. Eller for vår. Han er her for Langemann.»
Miriam rynket forvirret på nesa. «Morgans Langemann?»
«Den eneste ene. Greven besatte kroppen hans.»
«Ah, fordi du…?»
«Nettopp, og han har stelt i stand all mulig ugagn og elendighet.»
«Ha, ikke rart han har vært i så godt humør de siste dagene!»
«Så Sabeltann er ganske oppstemt på å rydde ham av banen en gang for alle,» fortsatte Dagmar ufortrødent. «Han er vel alt i land, vil jeg tro. Men han vil ikke finne huset før noen lar ham.»
Miriam la hodet spørrende på skakke. «Hvordan kom du i land?»
«Greven rodde oss hit, i Langemanns kropp.»
Den siste opplysningen fikk Miriam til å rette seg brått opp. «Så Langemann er her på øya?»
«Ja.»
«I live?»
«Det vil jeg tro. Jeg har en anelse om at de ikke er ferdige med ham.»
Miriam gløttet ut gjennom vinduet, mot herskapshuset, før hun langsomt snudde seg mot dem igjen. «Dét… synes jeg vi skal bruke til vår fordel.»
Kaptein Sabeltann og hans utskremte menn hadde støtt på hindringer. Bokstavelig talt.
Det hadde begynt bra. De hadde funnet lettbåten på stranda og fulgt stien gjennom skogen. Øya hadde ikke budt på noen ubehagelige overraskelser, og sett bort fra all den døde vegetasjonen og den jevnt over dystre stemningen, kunne den minne om enhver annen øy i området. Men så, like før de etter alle solemerker burde ha kunnet se herskapshuset, så nær målet at kaptein Sabeltann kunne kjenne det, hadde de i stedet støtt på hekken.
Den var for høy til å se over og for frodig og tett til å kunne se igjennom (bortsett fra et og annet glimt mellom grenene her og der som egentlig ikke bød på særlig), og den så ut til å fortsette i det uendelige i begge retninger. De hadde fulgt den et stykke, og så et stykke til, uten å finne en port eller så mye som en åpning. Kapteinen hadde satt opp farten i takt med den økende irritasjonen og et par av de tyngre piratene hans (ingen navn nevnt) slet etter hvert med å holde følge.
«Det er akkurat som i eventyret,» peste Pysa fra bakerst i feltet.
«Hva prater du om?» mumlet Claes.
«Det med prinsessa som sov i hundre år.»
«Tornerose,» skjøt Billy hjelpsomt inn.
«Men det var en rosehekk,» kverulerte Isak. «Og her er det ingen roser.»
«Så er det ingen prinsesse på andre siden heller,» sa Bendik. «Bare en greve, og noen hekser.»
«Og Langemann,» sa Pysa.
«Og Odin,» sa Benjamin, før han snudde seg mot hekken og ropte ut navnet nok en gang: «Odin? Ooooo-diiiin?!»
«Ssh!» hysjet Sabeltann, uten egentlig helt å vite hvorfor.
«Og Pinky,» mumlet Billy lavt.
Claes stoppet brått opp og da gjorde de andre også det. «Det er ingen vei inn,» konkluderte han, og sa høyt det Sabeltann ikke hadde villet innrømme, ikke engang for seg selv.
«Det må det jo være,» protesterte Frøya.
«Nei, vi har vært hele veien rundt to ganger nå.»
«Hvordan vet du det?»
Claes holdt opp lampen sin og pekte utålmodig på et kryss i en tørr trestamme. «Jeg markerte treet. Det er tredje gangen vi passerer her.»
«Men det gir jo ikke mening.»
«Ingenting med den hekken gir mening,» murret kapteinen. «Men så er den heller ikke virkelig.»
Bare Claes, og til dels Benjamin, så ut til å henge med i svingene. De andre stirret på ham som om han nettopp hadde fortalt dem at himmelhvelvingen var snekret av drivved og i ferd med å falle i hodene på dem.
«Det er ikke en naturlig hekk,» utdypet han, ganske overrasket over sin egen tålmodighet.
«Hvordan vet du…?» begynte Isak.
Og med det var tålmodigheten brukt opp. «Først og fremst fordi den er frodig og grønn og alt annet rundt oss er dødt!»
Benjamin, som tydeligvis ikke var så distrahert som han virket å være, men snarere besatt, spant rundt på hælen og slo desperat en hånd mot de grønne bladene.
«Ikke rør den!» advarte Isak, selvfølgelig alt for sent, og da han så at Benjamin slapp uskadet fra det, endret han fullstendig innstilling og la spørrende til: «Hvordan kjentes det ut?»
Benjamin rynket på nesa. «Som en… vegg?» Han løftet blikket. «Odin!» ropte han igjen. «Oooo-din!»
«Hysj!» Kapteinen smalt en finger over leppene sine, ikke fordi Benjamins kauking plaget ham (skjønt det gjorde den), men fordi han i sekundet før hadde hørt en lyd.
Benjamin så iltert på ham, modigere nå som han var så bekymret for broren. «Jeg er nødt til å finne ham, kæpten!»
«Ssh!» gjentok Sabeltann, men i neste øyeblikk hørte alle den kraftige raslingen av blader, og sabler og pistoler ble halt opp fra beltene og rettet mot hekken, der lyden kom fra. Noen grener vek til side og en høyreist person tumlet ut foran dem med et grynt.
Kapteinen brukte noen øyeblikk på å kjenne ham igjen, eller i hvert fall på å akseptere at dette herjede vesenet virkelig var hans nestkommanderende. Han var fremdeles helt uten klær, og håret hang over skuldrene, flokete og fullt av kvister og blad. Ansiktet var dekket av størknet blod, slik at det hvite i øyet lyste ekstra uhyggelig opp i nattemørket.
«Langemann?»
Langemann så hans utstrakte sabel og løftet straks armene i været, som om det var den minste sannsynlighet for at han hadde våpen gjemt et sted på den nakne kroppen. «Dessverre, nei.»
Svaret fikk alle til å rykke nærmere med våpnene sine. «Greve!» gneldret kapteinen. «Nok lek!»
«Jeg er ikke Greven,» bedyret Langemann.
«Så det er deg?»
«Nei. Jeg mener… jo. Jeg mener nei!» Han sukket. «Jeg er verken Langemann eller Greven.»
Sabeltann så iltert på ham. «Hvem er du da?»
«Mitt navn er Miriam.»
«Det er et jentenavn!» utbrøt Pysa.
Langemann sendte ham et oppgitt blikk. «Skarpt observert.»
Sabeltann visste fremdeles ikke helt hva han skulle tro. Stemmen var fremdeles Langemanns, aksenten var standard britisk, men med et hint av noe kontinentalt denne gangen. Tysk, kanskje?
«Hør!» sa han og rettet sabelen mot Langemanns nesetipp. «Jeg gir blaffen i hvem du er. Jeg vil bare vite hva du har gjort med Langemann!»
«Jeg har ikke gjort noe som helst,» bedyret han – eller hun? «Jeg er bare her med en beskjed. Eller advarsel om du vil. Fra Dagmar.»
Han flyttet ikke sabelen. «Er Dagmar sammen med deg?»
«Ja,» nikket Langemann, og da mennene begynte å strekke på hodene for å se inn bak ham, himlet han med øynene. «Sammen med den virkelige meg!» Han lot hendene falle oppgitt ned og satte dem i stedet i siden. «Mannfolk! Si meg, kaptein, var dette virkelig det beste Kongen på havet kunne oppdrive?»
Han smalnet øynene og det skulle hun ha, kvinnemennesket inne i Langemann, hun leste ham godt. «Jeg har ikke gjort ham noe,» bedyret hun igjen. «Jeg har, som du ser, tvert imot reddet ham. Han er din straks du har hørt det jeg har å fortelle deg.»
«Snakk!»
«Du er her for å slå Greven i hjel, og det er vel og bra. Han er vanskelig å drepe, det skal du vite, skjønt umulig er det ikke. Men – og dette er viktig! – du må bare drepe ham mens han er i sin egen kropp. Slår du kroppen i hjel uten at han er bundet til den, søker han bare tilflukt i en annen, mest sannsynlig denne.» Hun strakte armene ut som for å vise den frem. «Og blir der for bestandig. Forstår du?»
«Ja.»
«Nå, vi vil gjøre et forsøk på å svekke ham. Såpass at det låser ham til hans egen kropp, lenge nok til at du kan drepe ham i det rette øyeblikket.»
«Jeg skjønner.» Han senket sabelen en smule, i ren diplomati. «Men hvordan vet jeg når øyeblikket er inne?»
«Du vil vite det. Du…» Det gikk et rykk gjennom Langemanns kropp, såpass kraftig at mennene skvatt og rykket til de også. Sabeltann hevet våpenet sitt igjen, sekundet før Grevens sorte blikk traff hans igjen. «Jeg håper du ikke hørte på den merra!» snerret han.
Sabeltann hentet seg raskt inn. «Jeg vet bedre enn å høre på hekser,» hveste han tilbake. «Eller på deg. Kom ut og møt meg som en mann, Greve! Eller lukk opp porten og la meg finne deg.»
Greven lo. «Tidsnok, kjære kaptein. Tidsnok. Jeg er ikke lei av deg ennå.»
«Hva har du gjort med Odin?!» ropte Benjamin. Sabeltann løftet en hånd mot ham for å stogge ham, men han hadde allerede fanget Grevens interesse.
«Og hvem er Odin?» vislet han.
«Han er min bror,» svarte Benjamin og løftet sabelen sin. «Og du lurte ham inn hit til øya. Jeg vet ikke hvordan, men jeg vet du gjorde det!»
«Mener du tomsingen?» Greven flirte. «Ja, jeg innrømmer at jeg måtte gjøre noe for å lokke dere i land. Dere satt jo bare der.»
«Hvor er han?»
Greven trakk på Langemanns skuldre. «Jeg vet ikke. Han var uansett ubrukelig, enarmet som han var.»
«Nei!» rakk Sabeltann knapt å rope før Benjamin stormet brølende fram. Greven lo, høyt og kaklende, og smatt inn mellom grenene i hekken, slik at kanonmesterens klinge ikke traff annet enn løs luft.
«Nei!» ropte Sabeltann igjen, men hekken hadde allerede lukket seg som en vegg – og huset og Greven og Langemann var igjen utenfor rekkevidde.