Trettende kapittel

Det var angivelig morgen, og skjønt øya fremdeles lå i et grått halvmørke, var det blitt en tanke lysere. Pinky var plutselig veldig bevisst på hvor synlig han var, der han snek seg langsomt fram mot herskapshuset. Det var ikke mange steder å gjemme seg her i parkanlegget. Det som fantes av hekker og trær var vissent og bart, og skjulte ham dårlig der han med bankende hjerte nærmet seg bygningen. I et forsøk på å roe seg, prøvde han heller å fokusere på byggverket. Det var ikke nifst i seg selv, bestemte han seg for. Han kunne ane hvordan det hadde sett ut en gang, før ondskapen og skyggene hadde sugd alt liv og varme ut av det. Hagen hadde kanskje vært full av blomster, ja, han var faktisk ganske sikker på at den hadde det. Et lite øyeblikk innbilte han seg at han kunne huske det, men slo tanken fort bort. Selvfølgelig kunne han ikke det! Han hadde bare vært en liten baby.

Men han hadde vært her.

Han klarte ikke helt å venne seg til tanken. At han hadde vært her, i denne hagen, i dette huset. I armene til sin mor. Og sin far…

Langemann hadde en gang, på det alle hadde trodd var dødsleiet hans, bedt ham slutte å spørre om Morgan, og de siste par dagene hadde Pinky begynt å lure på om det ikke hadde vært noe i den formaningen, tross alt. Det virket som om jo mer han avdekket, jo flere ble spørsmålene og jo tyngre ble de å bære også. Han klarte ikke å fatte hva som hadde skjedd, hvordan det hadde skjedd eller hvorfor det hadde skjedd, og det fikk ham bare til å lengte etter å være liten. Etter beskyttelse. Etter Langemann.

Han ristet på hodet. Han måtte ikke miste fokus. Dagmar og Miriam satte sin lit til at han utførte oppdraget, sin del av planen. Han strammet grepet om kniven de hadde gitt ham – en lang, smal dolk, gammel, men nyslipt og skarp – og gikk videre.

Ytterdøra åpnet seg akkurat da han satte foten på det nederste trappetrinnet. Han stoppet brått og frøs fast, sto helt stille, slik han var blitt instruert til. Heksenes illusjon burde holde, likevel klarte han knapt å holde tilbake et sukk av lettelse da det ikke var Greven som kom ut, men Joaquin. Han nærmest datt ut på det øverste trinnet, på sitt subbende vis, og Pinky våget seg til en nærmere kikk. Han fikk et bedre inntrykk av ham her ute i dagslys (om nå det spede lyset over Gral kunne kalles dagslys): en mager mann i en litt for stor fløyelsfrakk og en bredbremmet hatt, tettsittende øyne under hattebremmen og en smal bart. Han minnet sterkt om tiggerne i Port Providence, de som alder og sykdom hadde svekket og invalidisert, og likevel hadde Dagmar ettertrykkelig sagt at han ikke måtte undervurdere denne mannen, slik han ikke måtte undervurdere noen i Grevens hus.

Joaquin rettet seg faktisk litt mer opp nå, som om luften her ute ga ham krefter, rev blikket løs fra føttene sine og lot det gli over omgivelsene. Han tøyde fingrene, spriket med dem som om de var klør, lik en rovfugl, parat til å krafse til seg. Som om han prøvde å leve opp til økenavnet sitt.

Grisk.

Han så på Pinky.

Ja, han så på ham. Illusjonen hadde falt.

Pinky rakk ikke engang å bli redd før fluktinstinktet slo inn. Han spant rundt på skohælen og løp.

«Greve!» hørte han Joaquin rope i det han tok opp jakten på ham. «Greve, kom, han er her! Gutten er her!»

Han beinfløy tilbake mot observatoriet, og hadde krysset halve hagen før han turte å kikke seg over skulderen. Han angret straks, for Joaquin var tettere på enn han hadde trodd. Mannen var i hvert fall ikke mye invalid, den stakkarslige framtoningen til tross. Han løp raskt og lett over gresset, med armene strukket ut foran seg, lik en gribb på vei inn for landing.

Pinky snappet etter pusten, snublet i det han vendte seg om, men gjenfant balansen. Han satte opp farten ytterligere, knuget kniven hardt i neven, trøstet seg med at han tross alt hadde den, om det skulle komme til slikt.

«Dagmar!» ropte han i det han kjente noe streife ryggen hans. «Dagmar!»

Døra til observatoriet sto på klem. Han kastet seg mot den og stupte inn på jordgulvet. Joaquin var like bak, men han hadde knapt kommet inn forbi terskelen før kvinnene var over ham. De braste inn i ham og presset ham opp mot veggen, og han freste lik en glo på avveie. Pinky krabbet unna og kom seg på beina i den andre enden av rommet. Han holdt kniven opp foran seg, uten å helt vite om det var godt for noe eller ikke.

Joaquin bød på større motstand enn de andre to hadde gjort. Han fikk dyttet Dagmar unna så hun ramlet i gulvet, men Miriam klarte i neste øyeblikk å tvinge ham inn under seg og legge ham i bakken. Han hisset som en hannkatt og vred på seg slik Langemann hadde gjort i Dagmars hus, men hun fikk lagt hendene sine mot hodet hans. «Bror!» ropte hun. «Bror, ta av Kraften! Ta den gjennom meg.»

Dagmar kom til unnsetning, knelte ned ved Joaquins hode og la sine hender oppå Miriams. «Kast av deg skyggen hans, bror,» mante hun. «Kom tilbake til oss.»

Han langet ut med den ene foten, som traff en av rivene som sto oppstilt langs veggen, slik at denne tippet overende og rev med seg flere andre i prosessen. Pinky lukket døra, redd for at bråket skulle tiltrekke seg andre, og selv om han fort kom på at Greven nok hadde andre metoder å finne dem på, om han bare klarte å samle nok krefter, så føltes det litt tryggere. Han flyttet litt på den ene lampen de hadde der inne, slik at kvinnene skulle kunne se det de holdt på med, men de hadde visst allerede overtaket. Joaquin kjempet ikke lenger imot, men lå på ryggen med øynene igjen og pustet tungt og rallende.

Så ble han helt stille.

«Joaquin?» Dagmars stemme lød lett febrilsk.

«Pust, bror!» formante Miriam, og kanskje hørte han henne, for i neste øyeblikk inhalerte han dypt og begynte å puste igjen. Men han våknet ikke.

Kvinnene lente seg bakover og sukket av utmattelse de også. «Du hadde rett,» sa Dagmar til Miriam, «han var den vanskeligste.»

«Fordi han var den sterkeste i utgangspunktet,» mente Miriam. «Stabeis. Typisk spanjol.»

De lo litt. Så la de ham bedre til rette og Dagmar sjekket pusten en siste gang. Pinky snudde på lampen slik at han bedre kunne se de to som lå inne ved veggen. Verken Agatha eller Harriet hadde så mye som rørt på seg.

Miriam hadde kommet seg på beina. «Godt jobbet, gutt,» sa hun.

Pinky nikket, glad det var over og at han ikke behøvde å være lokkedue mer. «Hvorfor ligger de bare sånn?» spurte han. «Våkner de snart?»

«Sannelig om jeg vet,» svarte hun. «Jeg har ikke gjort dette før.»

«De har ikke tenkt en selvstendig tanke på tolv år,» påpekte Dagmar, men det virket som om hun sa det mest til seg selv. «De har vært helt og holdent under en annens kontroll. Det er vel for mye å forlange at de skal bli seg selv igjen på et øyeblikk.»

Miriam så på henne. «Men de er fri. De er fri nå.»

Dagmar smilte forsiktig og reiste seg langsomt opp.

«Har de vært der hele tiden?» spurte Pinky. Han klarte ikke å ta øynene fra de sovende. «Inni seg selv?»

«Det har de nok,» mente Dagmar. «Hvor bevisste de har vært, er en annen sak.»

«Er Langemann bevisst?» fortsatte han. «Mens Greven er…»

«Nei.» Det var Miriam som svarte. «Langemann er besatt, ikke kontrollert. Det er ikke det samme.»

«Så han vet ikke hva han gjør?»

«Overhode ikke. Han er der, men han… vel, sover, hvis jeg kan forklare det på det viset.»

«Men kan du merke ham?» Pinky hadde fått blod på tann nå, desperat etter å vite. Han kunne skimte i øyekroken hvordan Dagmar smilte, lettere oppgitt, men verken hun eller Miriam hadde visst mistet tålmodigheten med ham ennå. «I sted, da du…»

«Jeg kan ikke lese tankene hans.» Miriam brøt ham av. «Eller hente fram minnene. Jeg får ikke tak i det som gjør ham til ham. Det er som å ta på seg andres klær. Du låner dem bare, du blir dem ikke.» Hun forsto nok hvor alt dette kom fra. «Du er glad i ham,» slo hun fast. «Har han vært god mot deg?»

Pinky nikket.

«Og han har lært deg alt du trenger å vite?»

«Ja.»

Hun nikket ned mot kniven han fremdeles holdt i hånden. «Og han har lært deg å bruke den?»

Ja, Langemann hadde lært ham å slåss med kniv. Det hadde ikke vært den morsomste leksjonen Pinky hadde fått, men det hadde blitt gjort. Han nikket igjen.

«Er du beredt til å bruke den?» spurte hun. «Også om det er mot ham?»

«Ikke skrem ham,» stogget Dagmar.

«Han må være forberedt!» smalt det tilbake fra Miriam. «Det er ingen vits i å pakke det inn.»

Dagmar protesterte ikke.

«Jeg er klar,» bedyret Pinky og satte kniven i beltet. Men han var slett ikke sikker.

Et lite sukk spjæret den trykkende stillheten som fulgte. Det kom fra Harriet, den første de hadde fanget og som hadde ligget i den tunge døsen lengst. Hun skjøv seg opp langs veggen og myste mot dem da de omringet henne. «Miriam,» hvisket hun først. «Søster, jeg hørte deg kalle. Jeg kunne ikke svare.»

«Du er her nå,» svarte Miriam forsonende.

«Jeg vet ikke.» Harriet ristet på hodet og plantet fingrene i krusehåret. «Det føles som om jeg har sovet… i årevis.» Hun kikket opp med desperasjon i blikket. «Det har vært årevis, har det ikke?»

«Tolv år,» bekreftet Dagmar, og Harriet flyttet blikket over på henne.

«Dagmar!» utbrøt hun, og stemmen brast. «Dagmar, jeg har gjort forferdelige ting!»

«Du har ikke gjort noe,» irettesatte Dagmar henne, mildt, men bestemt. «Han har.» Hun hadde hentet en kopp vann som hun rakte den stakkars kvinnen.

Ved siden av begynte også Agatha å våkne. «Søstre,» gispet hun. Hun grep etter Miriam, som tok hånden hennes.

«Det har vært folk her,» messet Harriet og avviste koppen med vann. «Sjømenn, eventyrere, som gikk i land… Vi…» Hun hikstet. «Jeg har vært… grufull.»

«Du er ikke Grufull, søster,» fortsatte Dagmar hardnakket. «Du er Harriet, Datter av Jord, og Gaia vil tilgi deg.» Hun ble mer bestemt, nærmest tvang koppen mot leppene hennes denne gangen. «Det vil komme en tid for å sørge, men først er det tid for å slåss. Jeg trenger deg sterk. Vi skal drive Greven bort fra Gral, en gang for alle.»

«Det kan vi ikke,» protesterte Agatha. «Han er sterkere enn du tror, Dagmar.»

«Tror du ikke jeg har målt krefter med ham alt?» svarte Dagmar skarpt. «Tror du ikke jeg ville latt deg hvile, søster, om det var tid?»

«Men vi er ikke fulltallige. Isabel er borte. Jeg følte henne gå. Det er ingen Datter av Luft igjen.»

«Gutten skal hjelpe oss med det.»

Harriet og Agatha ble først nå oppmerksomme på Pinky, som ikke helt visste hva han skulle foreta seg og bare løftet en hånd til et slags keitete vink.

«Et barn?» sa Agatha forskrekket. «Ja, du får unnskylde meg, gutt, men du er bare barnet.» Hun vendte seg mot Dagmar. «Det kommer ikke til å gå. Og med all respekt, du har ikke levd her, under ham.»

«Men jeg har!» brøt Miriam inn. Hun trakk opp ermet på kjolen sin og viste fram blekkingen av en sort slange som snodde seg om håndleddet hennes. «Ser du, han har satt merket sitt på meg. Jeg ble bundet til øya, i likhet med dere.»

Dagmar trakk opp sitt erme og viste fram et liknende merke. «Og nå har jeg det også. Vi er dømt til å bli. Vi kan like gjerne kjempe imot.»

Pinky trakk forsiktig jakkeermet sitt til side, men håndleddene hans var fremdeles like uberørte og hvite.

«Du er ikke heks,» hørte han Dagmar mildt forklare. «Han trenger ikke bruke besvergelser for å holde deg her.»

«Hvis han ikke er heks, hvordan skal han hjelpe oss da?» spurte Harriet.

«Han er ingen Sønn av Luft,» innrømmet Dagmar. «Men han er sønn av Isabel.»

Agatha rettet seg brått opp. «Er dette lille Pinky?!»

«Milde Gaia, det har gått år,» istemte Harriet.

«Han skal ta sin mors plass i Sirkelen,» sa Dagmar hardt og urokkelig. «Vi skal drive Greven ut og ned til det helvetet at han hører hjemme i. Og så skal vi leve… og være frie.»

En plutselig bevegelse fikk alle til å snu seg. Joaquin hadde reist seg, han sto der som en kråke i halvmørket og stirret på dem med besluttsomhet i blikket.

«Søstre,» sa han. «Jeg føler med dere. Det er mangt som skal overvinnes, mangt som skal bearbeides. Men Kraften hjelper den som tror på seg selv. Vi blir nødt til å prøve.»

Hekken forsvant så plutselig at de rykket til da det skjedde, hele gjengen. Mennene hadde sittet i gresset en stund – molefonkne, nervøse og utålmodige, alt etter hvem de var – men nå stablet de seg straks på beina, uten å måtte beordres, og grep til våpen. Kapteinen hadde, i motsetning til dem, ventet stående, parat og på hugget, i flere timer. Likevel kom det brått på ham også.

«På tide!» gneldret han, mest for å kamuflere den litt pinlige reaksjonen, og strente rett mot huset som nå hadde åpenbart seg for dem. Etter bare et par meter kom han på bedre tanker. Dette var for lett…

«Frøya! Billy» beordret han. «Vent her. Om den hekken spretter opp igjen, varsler dere skuta. Forstått?»

Frøya så faktisk litt skuffet ut, men var klok nok til å ikke protestere, og Billy virket ikke å ha noen reservasjoner i det hele tatt. De gjorde honnør, og Sabeltann merket seg det misunnelige blikket Pysa sendte dem. Han lot det passere. «Dere andre følger meg.»

De fulgte gangstien opp mot bygningen. Den lå der, tilsynelatende mørk og forlatt, og Sabeltann måtte hviskende advare sine menn mot å senke garden. Dette er for lett, tenkte han igjen. Dette er en felle. Han vil jeg skal komme. Likevel stoppet han ikke, han kunne ikke, til det var innbittheten for stor og raseriet for blendende.

Mennene spredde seg ut da de nådde trappene. Claes la musketten til skulderen og rettet munningen mot døra, de andre holdt øye med hver sin himmelretning. Bare Benjamin var like fiksert på selve huset som kapteinen var. Det var han som la hånden på dørklinken og trykket den ned, før Sabeltann i det hele tatt hadde tenkt på å gi ham ordre om det, eller klarte å stoppe ham, for den saks skyld. Døra gled opp uten motstand, med et langt, jamrende knirk og blottla en mørk foajé.

«Forsiktig,» hisset Sabeltann, men lenger kom han ikke før Benjamin stormet inn i rommet. Han hadde fått øye på noe liggende ved foten av trappen til andre etasje, og kapteinen rakk også å registrere at det var Odins jernkrok, den som hadde erstattet venstrehånden hans, før Benjamin trev den og spant rundt i rommet på jakt etter flere spor. «Nei!» prøvde han å advare, men kanonmesteren hans var ikke tilgjengelig for kommandoer.

«Odin?» ropte han og valgte seg korridoren til venstre. «Odin!»

«Bli her!» beordret Sabeltann, men Benjamin hadde allerede forsvunnet, og nå var det som om huset våknet til live rundt dem. Veggene knirket høylytt og en kald vind føk gjennom rommet. Langt borte lød et brak. De gjenværende mennene trakk seg instinktivt sammen til en klynge.

Kapteinen så på dem over skulderen. «Er det flere som har tenkt å prøve seg på noen dumheter?» gneldret han. De ristet på hodet. «Bra.» Han rettet sabelen ut foran seg. «Vi går inn.»