Fjortende kapittel

Heksene var alle enige om at de måtte danne Sirkelen inne i huset. «Så nær kilden som mulig,» som Dagmar uttrykte det, skjønt ingen forklarte Pinky hva kilden var. Han la det til den stadig voksende listen med spørsmål som måtte vente til senere, og fulgte taust og lydig med da de sammen krysset hagen. Det var visst enda lettere å skape illusjoner nå, oppfattet han fra de få ordene som ble utvekslet, likevel følte han seg ikke høy i hatten der de gikk. Han ville bare ha det overstått. Han ville tilbake på skuta – bort fra denne øya, og aldri sette sine bein her igjen.

Dagmar la en hånd på skulderen hans og førte ham med seg litt bort fra de andre. «Du kan komme til å se ting i Sirkelen,» sa hun uten videre innledning. «Bilder, følelser, minner som ikke er dine. Det er slik den virker, Kraften. Den flyter konstant mellom oss, og i et ritual som dette hender det at den fører med seg ting. Jeg vil bare at du skal være forberedt på det.»

«Jeg skjønner.»

Hun stanset ham helt. «Og at du husker på at de ikke tilhører deg. Du må aldri snakke om det du ser. Med noen.»

Han nikket. «Lover.»

«Det er slett ikke sikkert du ser noe,» la hun til. «Du har ikke Evnen, så hvem vet hva som vil skje.» Hun så mildt på ham. «Din plass er mellom Harriet og meg. Hva som enn skjer, så må du ikke slippe taket. Ikke bryt Sirkelen.»

Han nikket igjen og lot det stå til med et spørsmål. «Dagmar, hva mente Miriam med at jeg må være beredt til å bruke kniven min på Langemann?»

Minen hennes ble helt alvorlig. «Jeg tror du alt vet svaret på det, Pinky.» Hun klemte forsiktig om skulderen hans da han slo blikket ned i bakken. «Han er rett i nærheten,» trøstet hun ham. «Jeg kan føle ham. Og jeg hadde ikke gjort det om han ikke hadde vært i live.»

«Tigeren var aldri på havets bunn, var den vel?»

«Hva?» sa hun, overrasket over temaskiftet. «Hvilken tiger?»

«Den gylne tiger.» Pinky kikket opp på henne igjen. «Den jeg så i peisestuen. Den var allerede her da Greven kom, ikke sant? Og det var Morgan som brakte den hit.» Han formulerte det ikke lenger som et spørsmål, det var en bekreftelse, og han merket med irritasjon hvordan stemmen hans skalv. «Han stjal den fra kapteinen, og brakte den hit.»

Dagmar la hodet oppgitt på skakke. «Er dette tidspunktet å ta dette opp på, synes du?»

«Nå skjønner jeg hvorfor Langemann ikke har villet si noe,» fortsatte Pinky bittert. «Han ville beskytte meg fra sannheten. Om at faren min var en forræder.»

«Pinky, det var litt mer komplisert enn som så. Han…»

«Du har rett,» avbrøt han henne. «Dette er ikke tidspunktet å snakke om dette på.»

Han skyndte seg videre etter de andre. De hadde nådd fram til bakdøra og skjøv den stille opp akkurat da Pinky kom med Dagmar i hælene. Men de ble alle sammen stående ved terskelen og kikke spørrende på hverandre, som om de alle været den samme faren.

«Noen har låst huset,» bemerket Joaquin.

«Låst?» sa Pinky. «Vi fikk da opp døra?»

«Låst som i låst noen inne,» utdypet Miriam. Hun snudde seg mot Dagmar og blunket. «Soldaten din er visst her allerede.»

«Da får vi heller se å komme i gang,» svarte Dagmar og ignorerte effektivt forsøket på erting.

De tok trappene ned i kjelleren, til kjøkkenet, der Agatha og Joaquin straks tok til å rydde gulvet for møbler mens Miriam og Harriet kastet besvergelser på alle dørene og de små vinduene helt oppe under taket. Pinky observerte dem med økende uro.

«Han må da merke det,» sa han til Dagmar. «Greven. At han ikke har dem under sin kontroll mere.»

«Ja, han merker det,» bekreftet Dagmar. «Samtidig er vi sterkere nå og ikke så enkle å finne. Men han leter nok desperat. Om han ikke for distrahert, da.»

«Med kapteinen, mener du?»

«M-hm. Han er arrogant. Det er hans største svakhet.»

Pinky var ikke sikker på om det var Greven eller Sabeltann hun snakket om, men spurte ikke, for nå hadde Joaquin tatt et stykke kritt og tegnet en liten sirkel på steingulvet, en halvmeter eller så i diameter.

«Sirkelen som gir kraft,» messet han.

Agatha tegnet en større sirkel rundt, et par meter i diameter denne gangen. «Sirkelen som binder,» sa hun.

Harriet avsluttet med den største sirkelen, som opptok det meste av den ledige gulvplassen. «Sirkelen som beskytter.»

De reiste seg og nikket til Dagmar, som nikket tilbake og deretter rakte Pinky en falkefjær. «Legg denne i den innerste sirkelen. Vi er klare til å begynne. Bare husk hva jeg sa: Hva som enn skjer, ikke slipp taket!»

Det ante ham at fjæra var ment å skulle symbolisere luft, i hvert fall da han så hva de andre la ned der i sirkelen: en skål med vann fra Dagmar, et brennende lys fra Miriam, en håndfull jord fra Harriet, en kvist fra Agatha og en mynt fra Joaquin. Han unngikk øyekontakt med samtlige av dem, situasjonen var anspent og absurd, nesten pinlig, og han hadde ingenting å bidra med. De stilte seg opp langs den midterste sirkelen, og først da Harriet rakte ham hånden, fikk Pinky seg til å møte blikket hennes et kort sekund. Hun virket fokusert på sitt. Han la sin egen hånd i hennes og lot Dagmar ta den andre, og så var Sirkelen sluttet.

Et sted i huset var det noen som lo. Det var en kontrollert latter, lavmælt og høylytt på samme tid. Noe som selvsagt ikke gikk an, men som likevel var mulig her. Den rumlet gjennom korridorene, sadistisk og forventningsfull, og Sabeltann kunne merke at den var i ferd med å ta motet fra mennene hans. De fór sammen av hver minste lille lyd og trykket seg slik opp i hverandre at de mer liknet et troll med ti bein og fem hoder. Eller fire hoder, for Pysa hadde stukket sitt inn under Pelles frakk. Selv Claes var begynt å bli blek om nebbet. «Det er noe alvorlig galt med dette huset,» mumlet han.

«Det er bare illusjoner,» svarte kapteinen. «Huset kan ikke gjøre oss noe.» Men han var slett ikke så sikker selv. Det var ikke godt å si hvor huset sluttet og Greven begynte. Det var som om han var i veggene og i selve luften her inne, og for hvert åndedrag av den luften man trakk inn, jo tyngre føltes det.

De nådde en åpen dør på høyre side. Den ledet inn i husets finstue, som sikkert hadde vært lys og trivelig en gang, men som nå var vel så mørk og dyster. Sabeltann nølte på terskelen litt, kastet et blikk videre opp gjennom korridoren, men valgte til slutt å gå inn i rommet. Mennene fulgte ham så langt som til dørkarmen, men ble ventende utenfor mens han tok inn omgivelsene. Møblene var dekket av støv, noterte han seg. Dette rommet var ikke lenger i daglig bruk. En blindvei.

Han var i ferd med å snu da døra smekket hardt igjen. Han løp bort til den og rykket i klinken, og var på hogget til å gi de feige mennene den overhalingen de fortjente da de begynte å hamre løs fra den andre siden og han forsto at det ikke var de som hadde lukket den.

«Kæpten?!» hørte han Claes rope. «Kæpten, lukk opp!»

«Jeg kan ikke!» ropte han tilbake og dro hardt og irritert i klinken igjen.

Claes ropte noe mer. Sabeltann fikk ikke med seg alt, bare noe om å «sparke opp», og det ble straks etterfulgt av et kraftig dunk og et høyt stønn, så særlig vellykket var forsøket tilsynelatende ikke.

Han forsto.

«La det være, gutter!» ropte han til dem. «Finn en annen vei.» Han snudde seg rundt og blikket fant en ny dør i den borterste kroken, og han la til, usikker på om de kunne høre ham og egentlig likegyldig til det: «Han vil møte meg alene.»

Døra i hjørnet tok ham inn i en knøttliten gang og opp en smal baktrapp til en ny korridor i andre etasje. Den var mørklagt, den som de andre, men mørket ble brutt av lysstriper fra minst to dører på gløtt, den første på hans venstre hånd og en annen helt i motsatt ende. Det kom lyder fra det første rommet, mumling og små stønn, og han strammet grepet om sabelen ytterligere og gikk dit først.

Det var en slags spisestue, med en døende ild i peisen, og det sto noen foran et skap i hjørnet, med ryggen til ham, og det var fra denne sammenkrøpne skikkelsen at stønnelydene kom. Han snøftet og prustet og snudde seg rundt, og øynene viet seg ut i overraskelse og skrekk da han så kapteinen og sabelen hans. Det var en ung mann, såpass rakk Sabeltann å registrere før han fikk øye på det han hadde i armene. Trykket mot brystet, skinnende og glitrende, og åpenbart tyngre enn den så ut til å være, der var den.

Den gylne tiger.

Et øyeblikk sto tiden stille. Så datt alle inntrykkene i hodet på ham på én gang: forvirring, raseri, selvbebreidelse, begjær.

Den unge mannen måtte ha sett det nevnte begjæret i blikket hans, for han presset tigeren hardere inntil seg og vred seg unna. «Det er Grevens!» erklærte han obsternasig.

Sabeltann ristet følelsene av seg, i hvert fall de som ville distrahere ham. Han lot skadefryden bli værende. «Det er min,» svarte han rolig. «Den ble stjålet fra meg.»

Han gikk et skritt nærmere og det ynkelige vesenet snublet inn i skapet bak seg. Kapteinen senket sabelen en smule. «Det er noe annet her i huset som også ble stjålet fra meg,» sa han. «Jeg finner det først.» Han gestikulerte ned mot tigeren. «Så kommer jeg og henter denne.»

Mannen smatt til siden og strøk forbi ham og ut i gangen, og Sabeltann gikk rolig etter og fulgte ham med blikket i det han forsvant, med et voksende glis om munnen. I neste øyeblikk kjente han noens blikk mot nakken sin og lot smilet falle i det han sakte dreide rundt for å møte det. Langemann sto der i skyggene og skulte på ham, men Sabeltann så straks hvem han egentlig hadde med å gjøre.

«Er du ikke mann nok til å møte meg i din sanne skikkelse?» snerret han.

«Jeg har mot nok,» bedyret Greven med Langemanns myke stemme. Han kom langsomt nærmere. «Min egen kropp er mer enn i stand til å beseire deg. Men dette piner deg mer.»

De sto rett overfor hverandre. Ingen av dem vek blikket. Sabeltann hadde alltid følt på en viss irritasjon over måtte se opp på Langemann, men nå var det verre enn noen gang. Og, ja, det pinte ham. Det pinte ham å se det flokete håret, det blodige ansiktet og det kalde, kalde blikket som boret seg inn i hans og som ikke ville slippe.

Han voktet seg vel for å vise det. «Ta i det minste på noen klær,» spyttet han.

Plutselig gikk det et rykk gjennom den lange kroppen og Langemann brøt blikkontakten. Han blunket hardt noen ganger, før øynene viet seg ut i full forvirring. «Kæpten?» utbrøt han. «Kæpten, hvor…?»

Han var borte igjen før Sabeltann rakk å åpne munnen. Grevens kalde maske falt tilbake over ansiktet, men nå rettet han i stedet blikket rasende til siden. «De tispene!» freste han og sprang av gårde.

Kapteinen sto igjen, et øyeblikk satt ut av de plutselige vendingene ting hadde tatt. Han var på nippet til å løpe etter, men fornuften innhentet ham og han stoppet etter bare noen få skritt. I stedet vendte han seg om, mot den siste døra på gløtt.

Heksene hadde utvilsomt noe på gang, men han hadde sitt oppdrag og han var kommet for å fullføre det.

Han skjøv døra til det siste rommet varsomt opp. Det var et soverom, og i en lenestol ved vinduet, rett i ryggen og med åpne, glassaktige øyne stirrende tomt ut i luften, satt en middelaldrende, sølvhåret mann. Hendene holdt rundt skjeftet på et tohåndssverd, plantet i bakken mellom føttene hans. Det var et fast grep, som om dødsstivheten allerede hadde satt seg i ham.

«Der er du endelig,» hveste Sabeltann, og hadde mest lyst til å bare kjøre sabelen i ham med det samme.

Men han husket hva Miriam hadde sagt, så han tok av seg frakken og trakk heller fram en puff og satte seg der, med våpenet klart over knærne – og ventet.

Først merket han ikke noe. De andre mumlet ord, lave og for det meste uforståelige, men det var åpenbart ikke hverandre de henvendte seg til. Pinky åpnet øynene og kikket på dem en gang imellom, i smug, skjønt ingen hadde sagt at han ikke fikk se, men selv holdt de sine lukket. Det var umulig å se om de kjente noe, det var godt mulig de gjorde det, og han rakk å kjenne et stikk av skuffelse og en opplevelse av å være forlatt, da det kom.

Det kom ikke brått, ikke til å begynne med. Det vokste fram som en svak kribling i kroppen. Det begynte ved føttene og han trodde først han innbilte seg det, at han hadde manet det fram fordi han ønsket det så hardt, men så klatret det videre opp i kroppen og da det nådde magen, kjentes det ut som å ri på store bølger. En liten latter unnslapp leppene hans, for han likte den følelsen, og så skjøt det fart. Det fylte ham opp, strømmet ut i alle lemmer og hvert minste lille hårstrå, og han forsto hva heksene hadde ment. Dette var Kraften, den som forente ham med alt og alle. Livet selv pulserte gjennom ham og i en kort og salig stund ga alt mening.

Hånden som holdt hans venstre hadde endret seg. Den var større nå, kjente han, og bredere. Han åpnet øynene (han hadde ikke engang merket at han hadde lukket dem) og så at det var en mannshånd, solbrun og ru, men ren og velstelt. Fingrene var lange og slanke, nakne, men unntak av en ring rundt lillefingeren: i gull og med en stein av grønn jade.

Pinky smilte. Han likte denne hånden. Ikke bare likte den, han elsket den, slik han elsket mannen den tilhørte, og han så opp på ham i vill kjærlighet i det han ble ledet inn mellom maisrankene. Striper av sollys som trengte inn mellom de høye plantene ble reflektert i de blanke knappene på den røde uniformsjakken. Noe av det lysebrune håret hadde glidd ut av hestehalen, og Pinky løftet opp den ledige hånden for å rette på det. Mannen spant rundt og fanget ham i armene før han kom så langt, og han lo frydefullt i det han ble virvlet rundt. Så sto de ansikt til ansikt. Blå øyne, mustasje og fippskjegg.

Det var noe kjent med ansiktet.

Han så det først da det sprakk i et smil.

Kaptein?

Bakken under ham hardnet og ble til gulv igjen. Han var tilbake i Sirkelen. Han kjente Dagmar gi hånden hans et ekstra trykk, som for å fortelle ham at hun visste hva han hadde sett og minne ham på at han hadde lovet å aldri snakke om det.

Det lød et brak og et skrik. Han rykket til, men fikk hentet seg inn før han kom så langt som å slippe taket i de andre. Han åpnet øynene igjen, på ordentlig denne gangen, og så at døra inn til kjøkkenet var slått inn og hang skjevt på hengslene sine.

«Ikke slipp!» ropte Dagmar formanende. Det var ikke rettet mot ham, men mot Agatha rett overfor dem. Hun var halvveis i kne, med ansiktet vrengt i et smertefullt uttrykk, men tviholdt fremdeles i Miriam og Joaquins hender. Bak henne sto Langemann, eller nei, det måtte være Greven i Langemanns kropp, for han var sort i blikket og spyttet skummet som fråde rundt munnen hans. Han prøvde desperat å nå henne, men noe holdt ham tilbake. Sirkelen beskyttet dem, enn så lenge.

Greven så rasende opp og møtte Pinkys blikk. Han løftet den ene munnviken i et snerr. En ny bølge av Kraften strømmet inn gjennom Pinkys hender fra de andre i Sirkelen, og han visste med ett hva både de og Greven tenkte.

Han var det svakeste leddet.

Greven trev en ildrake fra den store brødovnen og rundet Sirkelen med lange steg.

«Langemann!» ropte Pinky, for hva annet kunne han enn å appellere til mannen som måtte være der inne et sted? «Langemann, vær så snill!»

«Han kan ikke høre deg, ormyngel!» hveste Greven og stormet mot ham med ildraken klar til slag.

Pinky hørte Dagmar rope.

Han slapp taket. Han brøt Sirkelen.

En vind feide gjennom rommet og blåste ut Miriams lille lys.

Det neste øyeblikket sto som frosset i tiden. Langemann hadde ildraken hevet over hodet, dirrende, stoppet midt i et slag. Han slapp pusten i et langt skjelvende sukk og stirret ned på Pinky med sjokk og forferdelse. Heksene sto rundt ham, på spranget til å gripe inn, men hadde stanset nå som det ble klart for alle at det ikke lenger var Greven de hadde med å gjøre. Pinky stirret tilbake opp på Langemann, mens tårer av både redsel og lettelse presset seg på. Langemann åpnet munnen, men det kom ingen lyd. Han flyttet blikket ned, mot den nakne magen sin, og på kniven Pinky hadde rettet mot den. Knivspissen hadde så vidt snittet huden.

Han slapp ildraken i gulvet og rygget noen skritt, før han, fremdeles uten å si noe, spant rundt på hælen og flyktet fra rommet.

«Langemann!» ropte Pinky og ville følge etter, men Dagmar holdt ham tilbake. Hun klarte ikke å stoppe Miriam, som la på sprang etter kvartermesteren, og ikke før var også hun ute av døra, så buldret bakken under dem og dørkarmen revnet på midten slik at deler av veggen raste sammen.

Joaquin måtte hoppe unna for å ikke bli truffet. «Madre, han er sint!» utbrøt han.

«Han er svekket,» sa Dagmar. «Og i likhet med et skadeskutt dyr er han på sitt farligste nå.» Hun trakk Pinky nærmere. «Vi må ut herfra.»