Sekstende kapittel

Dagmar hadde hentet fram sine Tarot de Marseilles fra posen under skjørtene, mest for å ha noe i hendene. Hun lot dem gli varsomt mellom fingrene, stokket dem og vendte dem, men uten å se på dem. Av og til dvelte hun ved et, når avtrykket etter Miriam var ekstra sterkt. Kortene hadde vært hos henne lenge, hun hadde satt sine spor.

På stranda nedenfor den lille høyden hun sto på ble den siste lasten lempet om bord i lettbåtene. Det var ikke snakk om mye. Her var knapt annet enn stein nå, og vegetasjonen, som hun kunne kjenne vibrere i bakken under seg, ville snart skjule alle spor etter mennesker. Det var til det beste. Måtte aldri noen finne Gral igjen. Eller det som var der.

Hun fikk øye på Langemann i vrimmelen av pirater. Han var lett å se. Kraften pulserte så kraftig i ham at hun kunne kjenne det helt hit, men hun behøvde ikke den for å legge merke til ham. Han var noe helt annet nå enn han hadde vært for bare noen dager siden, rakrygget og lett i stegene. Ikke minst var han påkledd, ulastelig antrukket, med blankpolerte støvler og fargerike sjal bundet om livet. Hun måtte smile. For en spradebasse! Han glitret som en juvel blant gråstein, ikke rart Sabeltann likte ham så godt.

Hun lukket hendene om kortene og gikk ned til ham. «Et ord med deg?» spurte hun, og han ble med henne uten spørsmål. Han var ren, merket hun seg, og nystelt på håret. Noen hadde gjort et hederlig forsøk på å lukke kuttet over øyet.

«Det der kommer til å etterlate et arr,» sa hun og nikket mot det da de stanset.

«Da har jeg et lite minne,» svarte han med et smil. «Skjønt, det er ikke stort jeg husker.»

Hun returnerte smilet. «Hvordan føler du deg?»

«Lett.»

En god beskrivelse. «Kraften er stabil nå. Den vil holde deg i live, til din tid kommer.»

«Takk.»

Hun la hodet litt på skakke. «Jeg tror jeg ser hva han så i deg nå.»

Han rynket pannen. «Kapteinen?»

«Nei, Morgan. Han snakket alltid varmt om deg.»

Om han var overrasket, skjulte han det godt. «Du kjente ham,» sa han.

«Vel, jeg møtte ham bare noen få ganger. Men nok til å ane hva slags mann det var.» Hun samlet kortene sine i høyre hånd og tok noe ut av en lomme med den venstre. «Jeg har noe jeg vil du skal gi til gutten,» forklarte hun og la det i hånden hans. Det var en sølvmedaljong, noe tæret av tidens tann og med Falkenskjold-familiens slektsvåpen risset inn i lokket. «Jeg ville gitt ham det selv, men…» Hun sukket. «Jeg er ikke klar for alle spørsmålene.»

«Jeg forstår hva du mener.» Han løsnet forsiktig låsen på medaljongen og åpnet den. Hun hørte hvordan han holdt pusten et øyeblikk da han så det lille portrettet av Morgan. «Han er lik seg,» slo han fast.

Han flyttet blikket videre til kvinneportrettet ved siden av. «Og jeg ser hva som lokket med Gral.»

«Hun var vakker,» nikket Dagmar. «Og ikke bare utenpå.»

«Izzy,» mumlet han.

Hun så brått opp på ham. «Ja, Isabel!» utbrøt hun overrasket. «Du kjenner navnet hennes?»

Han ristet lett på hodet. «Det kom bare til meg. Han må ha nevnt det. Jeg hørte bare ikke etter.» Han sukket. «Jeg var ikke en spesielt god venn for ham den siste tiden.»

«Tull!» protesterte hun. «Han tilba deg! Og det var ingen han stolte på mer i hele denne verden. Han overlot sin mest dyrebare skatt i din varetekt. Du har vist deg verdig den tilliten.»

Hun så ham blunke hardt et par ganger og la en hånd på armen hans. «Han kalte til og med sønnen sin opp etter deg.» Og da Langemann trakk brynene sammen i en spørrende grimase, ga hun armen hans et lett trykk og la smilende til: «Pinkys egentlige navn er Jack.»

«Virkelig?»

«Ja, Pinky ble fort et kjælenavn, men han heter Jack.» Hun slapp taket i ham. «Du får vel fortelle ham dét også.»

Langemann lukket medaljongen og slapp den ned i frakkelommen sin. «Vet du mer?» spurte han. «Om hva som skjedde her?»

«Nei,» løy hun.

«Takk uansett,» sa han og en hånd var kjapt oppe i øyekroken før han hentet seg inn. «For alt.»

«Du også,» sa hun. «Ikke minst for det du har gjort for din kaptein. Det var et mørke i blikket hans da jeg dro fra ham. Det er der ikke lenger. Ikke når han ser på deg.»

Han nikket langsomt og øynene falt på kortene hun fremdeles hadde i hånden. «Tarot?» spurte han, utvilsomt glad for digresjonen. Men det var strengt tatt hun også.

«Ja. Jeg har ikke holdt dem på nesten tretten år, men fingrene har ikke glemt.» Hun stokket dem enda en gang og spredte dem ut i en vifte for ham, med bildene ned. «Jeg undres, hva er ditt?»

Han løftet det ene brynet i den ertende minen hun hadde begynt å assosiere ham med, men tok et kort og flirte fornøyd da han kikket på det og deretter viste henne det.

«Le Diable?» Hun smilte, hun også. «Djevelen. Det burde vel ant meg.»

Han ga henne kortet og tok seg til hatten. «Farvel, lady Dagmar.»

«Farvel,» sa hun, og så ham gå, målrettet over sanden, med den ørlille haltingen det måtte et trent øye til for å se. «Og god vind til dine seil, Jakov Karoli.»

Pinky sto på Den sorte dames dekkog så Gral forsvinne i det fjerne. Han klarte ikke helt å sette ord på det han følte. Det var lettelse der, absolutt, men en slags melankoli også. Øya hadde gitt ham svar, slik han i utgangspunktet hadde håpet på, men det var svar som hele tiden hadde vært tilgjengelige andre steder, og han kunne ikke undertrykke den lille følelsen av svik. Han hadde ikke fått snakket med Langemann om alt det nye ennå, men blikkene de hadde sendt hverandre de siste par dagene, fortalte ham at det var en samtale de begge behøvde. Når de bare hadde fått mannet seg nok opp.

Han kikket mot nordvest og kunne fremdeles skimte Havets opal der hun seilte av gårde med kurs for Kyklianene. Kaptein Sabeltann hadde beordret Dama alene videre mot San Rafael, mot gullskatten som nå muligens ikke var der lenger. Opalen fikk slutte seg til dem senere.

Det var forresten ikke bare han som var melankolsk, registrerte Pinky. Det var noe med hele stemningen om bord. Den var taus og trykket, og det skyldtes selvfølgelig tapet av Odin. Benjamin var jo ofte den som skapte liv og leven, og han hadde trukket seg tilbake til et stille hjørne i baugen og ville ikke omgås de andre. De på sin side syslet med oppgavene sine, skjønt uten den hoistingen og ropingen som vanligvis fulgte med, og etterkom ønsket hans. Pinky hadde lyst til å gå bort og si noen velvalgte ord, men hvilke ord skulle nå det være? Hvilke ord kunne lette på noe som dette?

Tønnes kom opp fra lasterommet med en vintønne på skulderen. «Ekstra rasjon i dag, gutter,» erklærte han. «Jeg har spurt kapteinen.»

Ingen kommenterte denne høyst uvanlige gesten fra Sabeltanns side, men alle de som kunne, lot arbeidet ligge og samlet seg rundt bakkdekket. De fylte krusene sine og Pinky gikk bort til dem og fikk en kopp med utblandet vin. Tønnes prøvde å gi en til Benjamin også, og da han ikke tok imot, klappet han ham bare varsomt på skulderen og snudde seg mot de andre med hevet krus. «For fraværende venner.»

De drakk tause Odins skål, og den tunge stillheten som fulgte, ble heldigvis fort brutt av Billys tenor:

Of all the money that e'er I had
I spent it in good company
And all the harm I've ever done
Alas it was to none but me

And all I've done for want of wit
To mem'ry now I can't recall
So fill to me the parting glass
Good night and joy be to you all

Frøyas sopran var den første som falt inn, men flere fulgte på. Snart sang de alle i kor, og det var først da at Pinky lot tårene trille.

Of all the comrades that e'er I had
They're sorry for my going away
And all the sweethearts that e'er I had
They'd wish me one more day to stay

But since it fell unto my lot
That I should rise and you should not
I gently rise and softly call
Good night and joy be to you all

So fill to me the parting glass
And drink a health whate'er befall
And gently rise and softly call
Good night and joy be to you all

De sang ute på dekk. Stemmene var grove sjømannsrøster og ikke alle like rene, men de var fulle av sårhet og oppriktighet, og Langemann kunne ikke nekte for at det traff ham litt. Han kikket bort på kapteinen bak skrivebordet, som om det skulle være noen reaksjon å spore der, men Sabeltann var dypt i sine egne tanker. Først da Langemann kremtet, kikket han opp.

De hadde vært sånn en stund nå. Tause og tankefulle i hver sin ende av rommet. Langemann hadde for lengst avgitt rapporten sin, men blitt stående likevel. Det lå liksom i kortene at mer ville komme. Det var bare helt åpent hvem av dem som skulle starte.

Han bestemte seg for å ta initiativet selv. «Dagmar fortalte om barnet, kæpten.»

«Det gjorde hun nok,» kommenterte Sabeltann tørt. Noen større reaksjon kom det ikke.

«Det har du aldri nevnt.»

Han viftet med den ene hånden. «Hva skulle vel det tjene til? Hun levde aldri.»

«Men du vet det var en hun?»

«De sa så. Jeg fikk aldri se det. Ikke Dagmar heller. Det var ikke fullbårent da de banket det ut av henne.» Han sukket og et lite øyeblikk var det som om han var et helt annet sted. Et mørkt sted. «Hun var lei seg. Jeg var sint. Det er en dårlig kombinasjon.»

Langemann nikket. Han forsto. «Jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å se deg som far, kæpten.»

Det rykket ørlite i Sabeltanns munnvike. «Da er vi to.»

De var stille en stund til. Ute var sangen over og mannskapet tilbake på jobb. Stemningen ville være vond noen dager, visste Langemann, men ting ville komme i gjenge igjen. Benjamin ville finne en måte å leve videre på, om enn ikke helt som den samme som før.

Han merket at kapteinen så på ham. Ingen åpenbar stirring, men en jevn strøm av skottende blikk.

«Det er meg, kæpten,» forsikret han, for han forsto godt hvor denne vaktsomheten kom fra.

«Jeg vet det,» svarte Sabeltann. «Det er bare det at… Det så fremdeles ut som deg da…» Han viftet med hånden igjen. «Jeg vet at du ikke kan noe for det.»

Langemann kom nærmere. Han stilte seg opp foran skrivebordet med begge hendene i bordplata og møtte kapteinens blikk. «Jeg er Jakov Karoli. Noen kaller meg Jack, de fleste kaller meg Langemann. Jeg er din høyre hånd, din skygge – og din venn.»

«Min eneste,» sa Sabeltann.

«Det er ikke helt utenkelig, nei.»

Sabeltann lente seg bakover i stolen. «Greven sa at han ikke kjente mitt navn.»

«Det er det få som gjør, kæpten.»

«Nettopp.»

Langemann rettet seg opp. «Er du sikker? Dersom jeg sier det høyt, blir du ham. Om enn bare for et øyeblikk.»

Sabeltann vek ikke blikket. «Si det.»

Langemann ga ham likevel noen sekunder på å ombestemme seg, men det kom ingen protester, så han hoppet i det og lente seg framover bordet igjen. «Du er Stephen John Bennett, fra Scarborough i Yorkshire. Du var løytnant i det engelske infanteriet. En dyktig en. Men de ga deg aldri privilegiene, og aller minst den anerkjennelsen du fortjente, bare fordi du ikke er høybåren. Så du ble kaptein Sabeltann, Kongen på Havet, og de ignorerer deg ikke nå.»

Sabeltann nikket langsomt. «Aldri ta det navnet i din munn igjen,» advarte han.

«Han betyr ingenting for meg,» bedyret Langemann. «Man han gjorde det for henne. Det er det ingen tvil om.»

De så begge bort samtidig og en kort stund bare sto og satt de sånn, med blikkene festet i bordplata. Men da Langemann rettet seg opp for å gå, la Sabeltann brått hånden sin over hans. «Bli.»

Det var ingen ordre. Det var det første Langemann merket seg. Det var en bønn.

«Mener du nå?» svarte han. «Eller for alltid?»

Sabeltann så fremdeles ikke på ham. «Begge.»

Langemann strakte fram den ledige hånden sin og la den mot skulderen hans. Kapteinen skalv under berøringen, og han kunne bruke så mye sminke og så mange parykker han ville, han var fullstendig avkledd nå.

«Jeg har deg, kæpten.»