Wang Yao kjørte hælen sin rett ned i fotbladet på mannen ved siden av seg. Mannen skrek til, men Yao reagerte ikke på det. Kineseren spant rundt og sparket en annen i ansiktet. Kampsport lønnet seg virkelig enkelte ganger, fordi, til tross for det at han var under gjennomsnittet når det gjaldt høyde, klarte han nå å forsvare seg selv… og, i noen tilfeller, bare slå eller sparke til noen han ikke likte. Han stirret på de to mennene som nå sto tvekroket i smerte, mannen han hadde sparket holdt seg for ansiktet, og det rant blod ned på klærne hans. Yao stirret på dem fordi han nøt smerten deres, de fortjente det. De honningfargede øynene hans brant av hat, men selv om han skulle ønske det, kunne han ikke bli og betrakte dem. Før eller siden ville de rive seg selv ut av det og løpe etter ham. Kineseren smatt under dem og løp bortover gangen. Hestehalen pisket mot ryggen hans og han kjente blodsmak i munnen, men han måtte løpe. Heldigvis var Yao en kjapp fyr. Det var en av hans beste egenskaper, han kunne løpe fortere enn de fleste andre, og han gjemte seg bra… noe som kunne ha noe å gjøre med høyden hans. Han prøvde å springe så stille som mulig, prøvde å unngå lyden som kom da føttene traff bakken. Han svingte skarpt rundt ett hjørne og falt. Han rullet framover og landet på ryggen.
Luften ble slått ut av ham og han ble liggende å gispe etter pusten, for hvert åndedrag kjente han en sterk smerte i lungene. Men han hadde ikke tid til å ligge på bakken. Han tvang seg selv opp og holdt nesten på å falle igjen. Da så han til sin store lykke, at målet hans var rett foran ham. Tre skjelvende skritt senere var han framme ved døren. Han pustet dypt og blunket, som om han trodde hjernen spilte ham ett puss. Men knapt ett sekund senere banket han desperat på døren og ropte så høyt den utslitte halsen lot ham.
«Yi-wan! YIWAAN?!», Ivan hadde alltid ledd av at Yao ikke kunne uttale navnet hans rett, nå kunne Yao bare håpe han skjønte det. Yao sto på tærne og stirret på luken på døren, den kunne åpnes fra innsiden og skjulte uknuselig glass. Han hadde en slik på sin dør også. Et par sekunder senere hørte han noen famle med luken. Ettpar velkjente lilla øyne stirret på ham, men i motsetning til Yao så bare Ivan på ham med følelsesløse øyne. Om Ivan kjente ham igjen skjulte han det godt. Yaos øyne sved og han begynte å rope igjen. Masse uforståelig, at han savnet ham… han skrek etter å bli gjenkjent. Han banket desperat på glasses. Ivans øyne videt seg ut og ble blanke. Han ropte ikke slik som Yao, men han kunne lese på Ivans lepper. «Jao-Jao?» Det begynte å renne tårer fra de Lilla øynene hans og han begynte å hamre desperat på glasset. Etter ett par minutter begynte begge å skjønne at det ikke lot seg gjøre. Ivan så på ham gjennom glasset. Yao stirret tilbake, det gjorde vondt å se Ivan igjen. Det askeblonde rufsete håret hans, de vakre lilla øynene med lange blonde øyenvipper. Yao lente hendene mot glasset og forsøkte seg på ett smil. Han ville så gjerne se Ivans smil. «smil» hvisket han utslitt, og det virket som Ivan forsto. Han ga Yao ett av sine velkjente smil… og det fikk begeret til å renne over for Yao, han begynte å strigråte. Og da hørte han løping i gangen og udempet snakking. Han lente leppene mot glasset, og Ivan gjorde det samme. Selv om Yao ikke følte noe gjennom glasset gjorde det ham varm innvendig. Noen grep ham og tvang ham vekk, han skrek panisk og sparket og slo for å komme seg løs. «NEI NEI NEI NEI». Ivan trakk seg vekk og så på det som skjedde med skrekkslagne øyne. Yao kunne se at han også ropte noe, men han kunne ikke høre eller se hva. Noe stakk ham i armen, sekunder senere kollapset bena under ham og han falt stille i bakken med tårene trillende. Han verken skrek eller kavet lenger. Han bare satt på knærne og svaiet ett par sekunder før han falt for alvor og alt ble svart.
«hj-hjertet mitt banker så fort» sa Ivan i en barneaktig bekymret tone, noe som ikke var merkelig, after all, han var faktisk bare fjorten. «kommer det til å… e-eksplodere?». Yao snøftet.
«ikke vær dum Yiwan, selvfølgelig kommer ikke hjertet ditt til å eksplodere, aru».
Ivan stakk fram underleppen, «Jao-Jao synes jeg er dum, da?».
«n-nei, det er ikke sånn» svarte Yao med en gang han så Ivans triste ansiktsuttrykk. «du vet jeg er glad i deg, aru?»
«Da, ya snayo. Jao bryr seg om Ivan mest, da?»
Yao nikket, han hadde vent seg til Ivans rare måte å snakke på. «shi, jeg bryr meg om deg, aru».
«Yay~» utbrøt Ivan og klemte Yao, som ble helt satt ut av sjokket og bare satt der de første sekundene før han la armene rundt Ivan og besvarte klemmen.
Yao våknet med armene festet i håndjern til stolen sin. Han satt mot et bord, og på andre siden av bordet satt en mann Yao mislikte sterkt. Kineseren hadde aldri visst navnet på den blonde høye mannen som så vidt han hadde forstått var en slags leder på stedet. Yao selv hadde bare møtt ham når han var i trøbbel, og dette var andre gangen. Men han hadde hørt snakk om mannen, fra vaktene, de snakket aldri direkte til Yao selv, men han overhørte ofte samtalene deres. Han hadde fått med seg, for eksempel, at en av de andre hadde begått selvmord, men ikke hvem. Det var det som hadde drevet ham til å løpe, han måtte sjekke at det ikke var Ivan. Noen rev ham ut av tankene, eller, det var mer som noe. Smerte. Mannen var ikke lenger bak pulten, men rett foran Yao. Det var han som hadde slått til Yao, den blonde løftet hånden og slo til med flat hånd mot Yaos kinn, og fikk ham til å miste pusten. «du kan ikke la være å skape trøbbel, kan du?» freste mannen i en iskald tone. «og du kommer til å fortelle oss hvorfor»
Yao snudde ansiktet vekk fra ham. «nei».
«aww, så du trenger tvang denne gangen?» sa mannen i en tilgjort tone som man bruker mot barn. Men så la han til i en stemme som lovte både drap og tortur. «du kommer til å fortelle oss hvorfor, enten du vil eller ikke». Så lo han.
