Sirius Svaart kunne føle gleden stige i kroppen for hvert skritt han kom lenger unna familien og nærmere Galtvort ekspressen.
Svaarts familie hadde alltid levd opp til at det viktigste var å være fullblods og at gomper og gompefødte ikke var verdt noen ting.
Så hele livet hadde Sirius blitt fortalt at gomper og gompefødte ikke var verdt noen ting og kunne like godt drepes. Det rare var at han aldri helt hadde trodd på denne teorien.
Som seksåring fant han ut på egenhånd at denne teorien ikke stemte i det hele tatt, gomper var egentlig veldig hyggelige og virket i Sirius øyne helt normale.
"Gjør oss stolte sønn" hadde faren sagt til han i den samme kalde stemmen før Sirius gikk om bord på toget, og der lå problemet, selv om han var uenig med familiens teori og mesteparten av tiden kranglet med dem, var de jo familien hans.
Det var helt umulig å si at han bare hatet dem, de var jo trossalt familien hans,
han elsket dem på en eller annen rar måte.
Det han var aller mest redd for var å ende opp uten noen form for familie, og frykten steg enda mer når han fant ut at nesten alle utenom fetterne og kusinene enten var redde for han eller hatet han.
Noe slengte spydige kommentarer som "Der kommer jo den nye "Smygar prinsen"" eller "Du tror vel du eier hele skolen du".
Så her sto han midt mellom å slåss for det han trodde på og risikere å miste familien eller bare ignorere det han visste og ikke miste familien helt, for en del av den hadde han mistet når han fant ut at den glimrende teorien til familien ikke var så glimrende i det hele tatt.
Ryktet om at Svaart familiens eldste sønn var ombord i toget spredte seg raskt som ilden, og for de som ikke visste hvem Svaart var ble fort informert med alle detaljer som fantes og ikke fantes, Sirius måtte le av noen av tingene som ble sagt om familien hans.
Halvveis på veien til Galtvort hadde Sirius enda ikke funnet en ledig kupe eller en hvor de som allerede satt der ikke kommenterte hvem de trodde han var.
Han kunne jo lete etter en av kusinene sine, men han følte ikke for det, han ville finne noen som ikke bare regnet med at han var en arrogant idiot bare fordi han var medlem av Svaart familien, noen som virkelig hadde lyst til å lære hvem han virkelig var. Familien i mellom var det jo bare falske smil, om i det hele tatt smil...
En halv time senere hadde han nesten gitt opp, hvis ingen gadd å finne ut hvem han virkelig var, kunne han jo like greit glemme alt det om å finne virkelige venner. I familien hadde han jo personer som i det minste lot som at de likte han.
Når han tenkte over det gjorde det litt vont innerst inne, det var ingen som egetlig brydde seg om han utenom familien, men det var jo bare for å kunne fortsette familielinjen.
Han var på vei til Smygardelen av toget får å bli møtt av falske smil og hatefulle øyne, da han smalt inn i noe.
Det viste seg at det ikke var noe, men noen, en liten, mager gutt som så ut som en førsteklassing med lyst brunt hår som dekket øynene. Sirius, som var større hadde klart og holde balansen, mens den mindre gutten ikke hadde vært like heldig.
Gutten satt på toggulvet med et litt forvirret utrykk i ansiktet, i hvertfall på den delen av ansiktet som ikke var dekket av håret. Når gutten løftet hodet ble Sirius møtt med de mest uvanlige øynene han noen gang hadde sett, de virket litt for store ut i forhold til ansiktet og hadde en slags ulveaktig øynefarge.
Blikket til gutten var så intenst at det gikk et grøss nedover ryggen til Sirius.
Da den mindre gutten begynte å mumle en masse unskyldniger, sank håpet som Sirius hadde følt om at kanskje denne personen kom til å behendle han som en helt vanlig person og ikke som et medlem av Svaart familien.
Sirius himlet med øynene og skulle til og snu da den andre guttten spurte om han ikke kunne hjelpe til med bøkene som hadde blit spredt utover gulvet. Sirius snudde seg brått om og så på gutten med et forundret utrykk i ansiktet, før fjeset sprakk opp i et stort smil, som bare Sirius kunne få til uten at det så helt latterlig ut.