Rosa & Frøya
But I miss screaming and fighting and kissing in the rain
And it's 2 AM and I'm cursing your name
You're so in love that you act insane
And that's the way I loved you
(- Taylor Swift)
Det var fullmånefest, og Rosa slåss med et barn.
Det var selvsagt ikke slik hun hadde tenkt å tilbringe kvelden. Hun hadde planlagt å ta for seg av maten, smake på drikkevarene, danse, slippe alle hemninger for en gangs skyld, kanskje lokke med seg Langemann ned til stranda der de kunne være i fred… I stedet hadde han dratt tidlig, med hendene fulle av overstadig beruset kaptein, mens hun selv altså hadde endt i håndgemeng med et barn.
Eller barn og barn… Frøya var seksten, bare et år yngre enn det hun selv hadde vært da hun først kom til Det usynlige land, og hun hadde ikke tenkt på seg selv som et barn den gang, så det var kanskje urettferdig å kalle Frøya et.
Hun var datteren til Tønnes, Den sorte dames tømrer, en sindig nordmann hvis rolige væremåte og faglige dyktighet var høyt verdsatt av både mannskap og kaptein. Ikke at Frøya på noe vis besatt disse kvalitetene; nei, tvert imot hadde hun arvet et voldsomt temperament (samt et gnistrende rødt hår til å matche det) etter sin skotske mor. Moren, en fiskerdatter Tønnes hadde hatt et heller kort og tilfeldig forhold en gang skuta hans lå i havn, hadde dødd tidlig, og Tønnes, ansvarlig og anstendig som han var, hadde hentet jentungen til seg. De hadde slått seg ned i Abra ti år tidligere, og helt siden den gang hadde Frøya higet etter å bli en av Sabeltanns… vel, menn.
Dessverre for henne, ble hun, i motsetning til guttene, ikke engang vurdert.
På dét punktet hadde hun Rosas fulle sympati.
For det var klart at de med en slik holdning gikk glipp av noe stort i ungjenta. Hun var djerv og modig, lærenem og nysgjerrig, sterkere og raskere enn mange av de jevnaldrende guttene, og smartere enn de fleste av dem. Dolken var hennes foretrukne våpen, og hun håndterte den både mesterlig og med den største selvfølge. Det var som om hun ikke forsto at oppførselen hennes var upassende for en ung kvinne. (Ja, selv i Abra Havn fantes det stemmer som hevdet slikt). Rosa hadde ofte sett henne ved farens verksted, der hun øvde seg på å kaste kniver mot målskiver på husveggen. Hun ydmyket guttene ved å gruse dem i konkurranser og ildprøver, og om hun i det hele tatt merket hvor fornærmet og sinte dette gjorde dem, ga hun fullstendig blaffen i det.
Og på dét punktet hadde hun Rosas fulle beundring.
Hun hadde sett henne tidligere på kvelden, ved et av de festdekte bordene inne på torget, der hun sammenliknet kniver og ferdigheter med Isak, en ung pirat hvis ambisjoner på mange måter overgikk evnene. Han virket å være mer enn gjennomsnittet interessert i rødtoppen, noe som enten gikk henne hus forbi eller hun valgte å ignorere. Rosa visste hvorfor, og på dét punktet var det lite forståelse for jenta å finne i henne:
Frøya elsket bare én mann, og det var Sabeltann.
Få tok denne forelskelsen for mer enn det den tilsynelatende var, en tenåringsjentes dagdrømmerier, men Rosa observerte likevel det hele med en viss bekymring. Hun kunne ikke sette fingeren på hvorfor det bekymret henne – jenta var langt i fra den eneste i Abra som nesegrust tilba og beundret kapteinen, det var heller normen enn det motsatte – det bare opprørte henne, av en eller annen grunn.
Kanskje var det fordi hun selv så på Sabeltann med et av byens mer nyanserte blikk? Hun respekterte ham selvsagt, var dypt takknemlig for den trygge havnen han hadde gitt henne, og for det faktum at han hadde vist hennes far tillit på et tidspunkt da alle andre vendte ham ryggen. Men samtidig så hun ham som det han var, og ikke minst som det han ikke var, og visste såpass at han ikke var en mann unge jenter burde sverme for.
Eller kanskje var det det at hun så seg selv i Frøya? De hadde mye til felles; oppveksten, for eksempel. Begge var oppdratt på havet av enslige fedre, i en manns verden der de selv hadde måttet finne sin vei livet, og på egenhånd kjempe for sin rett. Rosa visste hva slikt kostet, og kunne ikke fordra å se sine medsøstre degradere seg selv til menns leketøy og eiendom. Frøya hadde aldri tidligere vist slike tilbøyeligheter, og nettopp derfor var det ubehagelig å se jenta blafre med øyevippene mot en kaptein som aldri ville gjengjelde den hengivenheten, og aldri ville se henne for alt det fine hun var.
Jenta hadde kommet bort til henne på et tidspunkt, med Isak tassende etter som en kosesyk hundevalp. «Hvor er kapteinen?» hadde hun spurt.
«Han har visst tatt kvelden,» svarte Rosa, og kvalte et sukk, for hvem hadde ikke fått med seg dét? Langemann visste å være diskré, for all del, men slik Sabeltann hadde bråkt var det ikke til å unngå at alle hadde sett dem da de dro.
Alle utenom Frøya, tilsynelatende.
Hun kikket seg rundt nå, med en forhåpning og en selvsikkerhet bare en sekstenåring kan mønstre. «Og Langemann ble med?» Blikket hennes fant Rosas igjen, og hun la hodet trassig på skakke.
Rosa sukket igjen. «Jeg synes heller du skulle fokusere på å ha det gøy, enn å springe rundt etter kapteinen til enhver tid.»
Hun hadde ikke trengt å si det, hun innså det etterpå. Men sagt ble det, og det med et aldri så lite snev av noe som liknet bitterhet i stemmen, og mens hun fremdeles overrasket analyserte tonen i sine egne ord, smalnet Frøya blikket.
«Og jeg synes ikke du skulle være bekymra for meg,» sa hun, «men for Langemann. Han flyr rundt etter kapteinen mer enn jeg gjør, og han tilbringer i hvert fall mer tid sammen med ham enn han gjør med deg.»
Rosa kjente hvordan alt ved henne hardnet; musklene, ansiktsmimikken, stemmen, holdningen… «Det er Sabeltanns vilje, og Sabeltanns vilje er lov. Det vet du.»
Frøya bare flirte, og Rosa så at øynene var noe ufokuserte og forsto at jenta hadde fått i seg vin. «Vel, jeg har hørt at de…» Hun tidde tidsnok, og det var smart av henne, for dette var ord om ting som lenge var blitt antydet mellom folk i Abra, men som aldri var sagt høyt, og som aldri måtte bli det heller.
Rosa så kaldt på henne. «Gå hjem, Frøya, før du sier noe dumt.»
Hun skjøv henne til side for å gå, men feilberegnet sin egen styrke og endte opp med å dytte hardere enn hun hadde tenkt.
Det er sånn slagsmål starter.
I hvert fall i Abra, og i hvert fall når det er fullmånefest og folk er litt satt ut.
Før Rosa visste ordet av det, var Frøya over henne som en villkatt. Heldigvis hadde hun vett til å la knivene ligge, slik at det forble en ren nevekamp, uten at det nødvendigvis betydde at det ble en behagelig opplevelse. Rosa husket ikke mange detaljene av det etterpå, bare at det hadde vært et virvar av knuffing og puffing, kloring og biting, og skrik og rop – både fra dem og fra folk rundt, spesielt fra Isak, som virket å fryde seg litt for mye over å se to kvinner slåss.
Det varte ikke så altfor lenge. Muligens var det noe i Rosa som fortalte henne hvor galt det var, så hun holdt tilbake, bevisst eller ubevisst, og tillot Frøya å få overtaket. Jenta utnyttet det og la henne i bakken under seg, og i den prosessen kom hun til å kjøre kneet sitt hardt inn i magen hennes, så all luft ble slått ut av henne. Hun ble liggende og snappe etter pusten, mens blikket ble midlertidig blendet av tårer, og den første lyden hun klarte å få ut var ikke stort mer enn et hulk.
Det var det som skulle til for å riste villskapen av Frøya. «Unnskyld!» utbrøt hun i det villkatten forsvant og tenåringen returnerte, og øynene hennes viet seg ut i bekymring og sjokk, det første for Rosa, det andre angivelig over sin egen oppførsel.
Rosa bare skjøv henne av seg, stablet seg på beina, krympet seg et sekund under alles blikk, før raseriet overvant skammen, og hun bet tennene sammen, rettet ryggen og trampet avsted. Hun forlot torget og byen, og stanset ikke før hun var nede på stranda. Der sparket hun rasende til en tue med sand, hylte ut og dumpet ned på bakken, full av fortvilelse og forvirring.
Hun ante ikke hva som hadde gått av henne.
Eller… hun ante det, innrømmelsen satt bare langt inne.
Ordene til Frøya var sårende fordi de var sanne. På Langemanns liste over prioriteringer havnet hun under kapteinen, hun visste det godt, hadde alltid visst det, og det plaget henne at det plaget henne.
Hun løftet blikket, speidet ut mot sundet der ute, mante fram minnet om hvordan det hadde vært å seile inn gjennom det for aller første gang. Bebyggelsen rundt havna hadde bare vært halvparten så stor som den var nå, og fortet som beskyttet den forfallent og slitt. Det var derfor faren hennes var blitt kalt til Det usynlige land, for å gjøre noe med det, og det hadde han også gjort, slik at det nå ruvet advarende over de små, skjeve husene, med sitt utkikkstårn og over førti kanoner. Det var også faren som hadde døpt det (og de tilhørende bygningene) for Villa Rosa, og til og med malt det rosa, alt til ære for henne, og plutselig kjente hun hvor sterkt hun savnet ham.
Ni år var gått siden han døde, og nå som fullmånen trigget lengselen og nostalgien i henne, tenkte hun tilbake på hvordan han en gang hadde han tatt henne til side: «Hvis du skal ha en mann, Rosa,» hadde han sagt, «er det langt verre valg der ute enn Langemann.»
Det var antagelig det nærmeste man kom en godkjennelse fra ham.
Likevel hadde hun vært lunken til ideen. «Langemann, pappa? Hva skal jeg med en mann som ikke kan holde fingrene for seg selv?»
Han hadde smilt det smilet som alltid overbeviste henne om at han visste så uendelig mye mer enn det hun gjorde. «Du spenner ikke en krigshest for plogen, jenta mi.»
Nei, selvsagt ikke. Hun visste det godt. Sjømenn hadde en kvinne i hver havn, og det gjaldt i hvert fall menn som Langemann, og det måtte hun vel kanskje leve med. Men at Sabeltann på så mange vis skulle bli hennes største rival for kvartermesterens gunst, dét hadde hun ikke vært forberedt på.
Hun hadde sett dem første gang i Port Providence, da hun og faren for en kort periode hadde holdt hus der. Sabeltann hadde for alvor begynt å bli et kjent navn på den tiden, og ryktet om at han hadde ankret opp spredte seg hurtig i frihavnen. Rosa hadde i likhet med mange andre gått ned til kaia for å se denne sjørøverkapteinen og hans allerede berømte skute, og sett ham hadde hun, men da øynene hennes straks etter falt på den høye, mørke mannen rett bak ham, glemte hun alt annet.
Det var nesten flaut å tenke på i ettertid; at hun hadde vært så opp over ørene tiltrukket av Langemann alt ved første øyekast. Det stred i mot alt hun til da hadde stått for. Han var selve klisjeen på mørk og mystisk damemagnet, og hun var fri og selvstendig og trengte ingen mann, og her sto hun likevel; fjetret og rødmende og full av en helt ny lengsel.
Det var som å miste en del av seg selv, og samtidig finne en.
Hun holdt igjen da han begynte å gjøre tilnærmelser, kjempet mot disse nye følelsene så lenge hun klarte, men det gikk knapt et halvt år før hun ga etter og de delte sitt første kyss. Hun hadde følt seg som verdens lykkeligste kvinne da, og samtidig visst at dette ville bli en hurlumheitur uten sidestykke.
Det ble det også. I femten år hadde folk i Abra, frivillig eller ei, vært tilskuere til en runddans av dristig flørting, høylytte verbale oppgjør, kastede blomsterpotter og dører som smalt igjen. Hun endte alltid opp med å ta ham tilbake. Hun kom alltid til å gjøre det. Hun var sta og prinsippfast når det gjaldt alt annet, bare ikke ham.
Hun satt der på stranda og lengtet sånn etter ham at kroppen verket, og hun la seg bakover i sanda og kikket opp på det hvite månefjeset, usikker på om hun skulle prøve å skyve det vekk eller bare gi seg hen til det.
Han kom ikke lenger så ofte til rommet hennes for å overnatte. I det hele tatt hadde han vært fjernere og mer tilbakeholden i det siste. Helt siden Den sorte dame hadde returnert med Solkongens skatt i fjor høst. Han hadde nesten dødd på det toktet. Kanskje var det derfor. Og enda mer enn hun lengtet etter kroppslig kontakt, lengtet hun etter den andre kontakten. Samtalene. Den åndelige nærheten. Som Sabeltann nå fikk.
«Rosa!»
Ropet reddet henne fra å kjøre seg fast i selvmedlidenheten. Besluttsomt satte hun seg opp, så Frøya komme løpende, og reiste seg for å gå henne i møte.
Jenta stoppet noen meter fra henne. «Unnskyld!» utbrøt. «Det der var utrolig dumt.»
«Det var det,» medgikk Rosa. «Det er dumt å slåss.»
«Det er dumt å slåss på grunn av menn!» presiserte Frøya, i fullt alvor. «Vi må stå sammen, vi jenter! Vi er sterkere sånn.»
Rosa kjente at det rykket i smilemusklene i det hun innså at jenta ikke var så fortapt som hun hadde trodd. «Du har rett.»
«Jeg skulle ikke sagt det om Langemann. Det var bare teit.»
«Men ikke usant.»
«Likevel.» Frøya la hodet på skakke, studerte henne med et blikk fylt av både beundring og medfølelse. «Du må virkelig elske ham, når du har ventet på ham så lenge.»
«Jeg har ikke ventet på ham.» Rosa ristet bestemt på hodet. «Jeg har levd et liv. Jeg er glad han er idet, absolutt, men det består av mer enn bare ham.» Plutselig smilte hun. «Du spenner ikke en krigshest for plogen.»
Frøya rynket panna. «Hva?»
«Det var noe pappa sa til meg en gang.» Stadig smilende kikket hun ut mot sundet, og mot havet, der han var stedt til hvile. «Jeg tror jeg forstår hva han mente nå.»
«Og hva er det?»
Rosa møtte blikket hennes. «At det er jeg som er hesten.»
Da smilte også Frøya, og et øyeblikk sto de bare der og så på hverandre.
«Jeg skal ta en prat med Langemann,» sa Rosa til slutt. «Kanskje om oss, men i hvert fall om deg.» Ungjenta kikket på henne, usikker, men rakk ikke å spørre før hun utdypet: «Det er på tide du får hyre.»
Frøyas øyne viet seg ut i overraskelse og fryd. «Mener du det?»
«Jeg kan ikke love noe. Men jeg vet hvordan man påvirker Langemann, og han kan kanskje overtale kapteinen.»
Ansiktet sprakk i et stort smil. «Tusen takk!»
«Det er et hardt liv,» advarte Rosa i det de begynte å gå tilbake mot byen. «Og det vil bli enda hardere for deg, for du har mye å leve opp til, mye å bevise.» Hun la en arm om skuldrene hennes og trakk henne søsterlig inntil seg. «Men om du gjør det, har du gjort det for oss alle.»