Dagmar & Miriam

She leaned herself against a fence
Just for a kiss or two
And with a little pen-knife held in her hand
She plugged him through and through

Come take him by his lily-white hands
Come take him by his feet
And throw him in this deep, deep well
That's more than one hundred feet

Lie there, lie there, little Henry Lee
'Til the flesh falls from your bones
For the girl you have in that merry, green land
Can wait forever for you to come home

And the wind did howl
And the wind did moan

(- Nick Cave / trad.)

Det var fullmåne, og Dagmar kunne kjenne at noe var i gjære.

Det var der, som en liten, subtil skiftning eller endring i Kraften. Hun hadde gått ut for å hilse stjernene, stilt seg opp i urtehagen med ansiktet vendt mot den runde månefjeset, lukket øynene, spredt armene, åpnet håndflatene, og tatt i mot. Favnet universet. Trukket inn duften fra plantene. Vært ett med både fortiden og øyeblikket. Og hun kjente det enda tydeligere nå. Som om noen hadde sluppet en småstein i en vannpytt og ringene på vannet spredte seg, utover og utover.

Noen hadde drukket dypt.

Hun åpnet øynene igjen, langsomt, som om det var fare på ferde og hun måtte holde sansene skjerpet. Men hva skulle være farlig her? I fjor høst hadde den franske kapteinen og mannskapet hans kommet overraskende på og tvunget henne bort, men det var også det eneste dramatiske som hadde skjedd henne de siste tolv årene, og det var uansett bare fordi Sabeltann hadde ledet dem hit.

Sabeltann…

Hun hadde kjent ham under et annet navn, men selv i tankene kviet hun seg for å bruke det. Det ville vært meningsløst, for det fantes ikke lenger noen som vedkjente seg det, og alt det hun stadig kunne finne på å lengte etter, hadde opphørt å eksistere. Men som alltid når han dukket opp i bevisstheten hennes, fulgte de motstridende følelsene med på lasset, og i natt var de desto mer intense. Følelsen av fare og redsel ville ikke slippe henne, den minnet henne om å stå bundet til en påle, dømt for hekseri og drap på en ektemann, klar til å brennes…

En svak bris fikk løvet i trærne til å rasle, og igjen kikket hun seg rundt, stadig på jakt etter det hun følte iakttok henne. Det var ville dyr her, men de var hun ikke redd for. Aper og slanger kunne hun alltids håndtere. Nei, det som hadde drukket av Kraften i dag, var noe langt farligere.

Men var det her? Hun trodde ikke det, men man kunne aldri vite. Det var sånn med Kraften, den var allestedsværende, virket overalt. Det var som med småsteinen i dammen; det kunne skjedd like i nærheten eller langt borte, alle ville uansett kjenne ringvirkningene.

«Ligg der, ligg der, min Henry Lee, til du er støv og bein…»

Hun hørte seg selv nynne, usikker på når hun hadde begynt. Det var en vane hun hadde hatt fra hun var barn; å drive bort redsel ved å synge triste, bloddryppende sanger om onde mennesker og grufulle drap, som om den nifse fiksjonen skulle veie opp for, og dermed nøytralisere, virkeligheten.

Hun ristet kraftig på hodet som for å løsrive seg minnene fra barndommen. Hun måtte møte dette på mer rasjonelt og voksent vis. Stille vendte hun seg mot døra for å gå inn, men stoppet brått opp, nesten før hun hørte skrittene, og snudde seg langsomt tilbake for å hilse den ankomne.

En gammel kone var på vei opp gangstien gjennom hagen. Hun var kledd i en lys grå kjole som i måneskinnet så nesten hvit ut, hvitt var i hvert fall håret som stakk ut fra under skautet og hang i tynne, fjonete lokker rundt ansiktet. Hun gikk raskt til en gammel, krokbøyd kjerring å være, men haltet, som om den ene hofta ikke lenger fungerte som den skulle.

Hva det enn var som skremte Dagmar i natt, så var det ikke henne. Såpass forsto hun med én gang. Det onde hun hadde kjent kom ikke fra dette mennesket. Så hun ventet rolig der hun sto, lot den gamle innhente henne, til månelyset falt akkurat riktig og hun så hvem det var.

Ikke at det var så mye å gjenkjenne. Ansiktet i seg selv var ukjent, hun hadde aldri sett dette kvinnemennesket før, og likevel, da blikkene deres møttes, kjente hun det. Hun kunne kjent det igjen hvor som helst, eller for så vidt i hvem som helst.

«Miriam,» hilste hun henne, stemmen var langt mer følelsesløs enn hun hadde planlagt den. For selv om hun var overrasket over å se henne, og glad også, var det også noe i henne som hadde ventet dette. Hun merket det nå som Miriam (eller den gamle kona hun for øyeblikket besatt) besvarte henne med et nikk, som om dette møtet var lenge planlagt, og kanskje var det nettopp det?

Den virkelige Miriam var ingen gammel dame. Hun var ennå forholdsvis ung, ti år yngre enn Dagmar selv, vakker og vill og tiltrekkende, med rødt hår som, i det rette lyset, kunne se nesten fiolett ut. Hun hadde bare vært tidlig i tenårene da Dagmar først hadde møtt henne, men voksen for alderen. Som uekte datter av en tysk friherre hadde hun tidlig forstått at den eneste måten å bli hørt på, var å snakke høyere enn alle andre i rommet. Og der andre så en skamløs, manipulativ flokse som feilaktig trodde hun kunne ta seg til rette som en mann, så Dagmar en søster. Enda en som hadde Gaven, for det var navnet hun hadde gitt det: det som lot henne se livet slik det var, med all sin begrensning og urettferdighet, drivkraften som fikk henne til å protestere på det, evnen til å kjenne Kraften, mulighetene og løsningene som bare lå der og ventet, og til å bruke den. Så hun hadde rakt henne en hånd, tilbudt henne vennskap og veiledning, og Miriam hadde villig og takknemlig tatt i mot, og siden hadde de holdt sammen. De to og Isabel, den unge, uskyldsrene tjenestejenta mannen hennes hadde ansatt for å gre ut håret hennes…

Dagmar merket hvordan hun nesten ubevisst rørte ved det kortklipte håret i nakken nå som tankene hadde streifet dit de hadde. De hadde klippet det av henne, de som ville brenne henne. Hun kunne ha latt det vokse ut, det kunne for lengst vært langt igjen nå, likevel hadde hun beholdt det slik. De hadde prøvd å ydmyke henne, men var det én ting hun visste, så var det at du først ble et offer når du valgte å bli det.

«Du har kjent det?» Det var uvant å høre Miriam snakke med en gammel kvinnes ukjente, knirkende stemme.

«Selvsagt har jeg kjent det,» bekreftet Dagmar.

Miriam nikket alvorlig. «Vi må snakke sammen.»

Miriam ble sittende på en stol ved ildstedet mens Dagmar fant fram mat og drikke til dem. Det var tydelig at hun hadde det travelt, klødde etter å få sagt det hun hadde på hjertet, men samtidig forsto de begge at det var best å behandle den pent, denne gamle skrotten hun var kommet i.

«Har du seilt helt hit i denne gamle kona?» hadde Dagmar spurt.

Miriam strøk en hånd over skjørtet, som om det var et hvilket som helst klesplagg hun hadde på og ikke et annet menneskes kropp. «Å, hun her? Hun tåler det. Hun lar meg låne henne frivillig, sier hun sover så godt mens det pågår.»

Dagmar ristet lett på hodet. Hun hadde aldri helt forstått Miriams til tider nokså nonchalante holdning til magien hun utøvde. «Og Greven?» spurte hun. «Vet han at du kan besøke meg på dette viset?»

Miriams blikk svartnet. «Hadde han visst det, hadde han aldri tillatt meg det! Så, nei, han vet ikke at jeg har funnet et smutthull i trolldommen hans.»

«La oss håpe det forblir sånn,» svarte Dagmar og klarte ikke å glatte over all uroen og skepsisen i stemmen. Greven av Gral skulle man ikke yppe med. Hvis Miriam likevel hadde tatt sjansen, måtte det være noe svært viktig som hadde drevet henne til det.

«Han har noe fore,» innrømmet hun omsider, da Dagmar kom med en kopp te til henne (eller snarere til den gamle kona). «Det er han du har kjent. Han drikker dypt av Kraften for tiden. Samler krefter. Gjør seg klar.»

«Til hva?»

Hun så med ett fortvilt ut. «Jeg vet ikke!» Like raskt var innbittheten tilbake. «Men jeg akter å finne det ut. Hva det enn er kan du banne på at det ikke er noe godt! Ikke for noen, men aller minst for slike som du og jeg. Han vil ha den for seg selv, vet du, Kraften.» Hun tok en slurk av teen. «Uansett, jeg tenkte jeg måtte advare deg.»

Dagmar nikket igjen. Lot disse nye opplysningene synke ordentlig inn. Det var ikke det at hun ikke satte pris på advarselen, dette hadde bare aldri falt henne inn at noen skulle prøve å hindre andre tilgang på Kraften, eller enda verre, faktisk lykkes med det.

Alt som ung jente hadde hun kjent den. Hørt hvordan den kalte på henne i vinden, hvisket til henne fra jord og vann, pulserte gjennom årene hennes og fylte henne opp. Hun hadde trodd at alle hadde det på dette viset. At alle kjente til hemmelighetene der ute, og der inne i seg selv. At alle visste at det var godt og naturlig og ingenting å frykte.

Slik var det ikke.

Da hun ble eldre og lærte hvordan hun kunne bruke den, forme den, bøye den til sin vilje, forsto hun fort at dette var noe andre verken kunne eller forsto. Tvert i mot var det noe de var redde for, foraktet og skydde som pesten. Det kom fra Djevelen, fortalte de henne, hun gjorde best i å holde seg unna om hun ville redde sin sjel.

Hun adlød ikke. Hun klarte ikke å gi slipp på den. For den var ikke ond, den Kraften som omga universet, som levde i alle ting, uavhengig om mennesker kunne sanse den eller ikke. I stedet begynte hun å praktisere i det skjulte; i skjul for sine foreldre, sine brødre og sin eldre halvsøster, senere for mannen de giftet henne bort til, og bare Miriam og Isabel visste, bare Miriam og Isabel forsto…

Og han…

Han forsto også. Slik han hadde forstått henne på så mange plan...

Likevel fløy ryktene, hun visste det godt, og hun merket de lange, anklagende blikkene de sendte henne på sammenkomster og ball. Men det var ikke før ektemannen døde at hun hørte dem bruke ordet…

Heks.

«Han er sint.» Miriams (eller, strengt tatt, den gamle damas) stemme brøt inn i tankerekken hennes. Hun snakket fremdeles om Greven. «Ryktene på havet vil ha det til at…», den ørlille nølingen avslørte straks hvilket navn som ville komme, og ganske riktig, «…at kaptein Sabeltann har funnet Solkongens skatt, og han skulle gjerne hatt den selv. Han har tigeren, men vil alltid ha mer, det patetiske krypet!»

«Et patetisk kryp med store krefter, Miriam,» advarte Dagmar. «Vær forsiktig.»

«Ja, ja.»

Dagmar strammet grepet om tekoppen sin. Å høre navnet hans bli nevnt hadde påvirket henne mer enn hun likte å innrømme. «Så de fant den altså,» mumlet hun.

«Hm?» Miriam la hodet spørrende på skakke.

«Ja, han var innom her i fjor.»

Miriam sperret opp den gamle damas øyne. «Han var her? Etter alle disse årene?» Så satte hun seg bakover i stolen i en nesten anklagende positur. «Dagmar!» Hun lo litt. «Kan det være han fremdeles elsker deg?»

«Nei!» Hun nøt hvor kontant hun fikk svaret til å bli.

Miriam lot seg ikke affisere av det, og så bare ertende på henne. «Hva var det da som brakte ham hit?»

«Kjærlighet,» svarte Dagmar, som sant var, og da Miriam skjøt den gamle konas øyebryn overrasket i været, la hun til: «Men ikke for meg. Han kom med en stygt såret mann. Morgans gamle sigøynervenn, faktisk.»

«Langemann?»

Hun nikket. «Skutt i magen, døden nær.»

«Og du reddet ham?»

«Jeg måtte jo nesten det. Jeg skyldte Sabeltann en tjeneste, som du vet, og dette var hva han krevde. Men jeg gjorde det nå mest for Morgans skyld. Og for gutten.»

«Gutten?» Miriams blikk ble enda mer skjerpet og hele kroppen stivnet, som hos et rovdyr når det værer bytte.

Dagmar nikket bekreftende, og tillot seg å smile. «De hadde gutten med seg.»

«Pinky?» Miriam la begge hender brått mot munnen, som om hun hadde brutt en lov ved å si det navnet høyt, og Dagmar strakte smilende sin egen neve over bordet for å gripe dem.

«Langemann har passet Pinky,» bekreftet hun. «Og elsket ham som sin egen. Det kunne jeg merke, i dem begge to.»

«Som Morgan sa han ville,» husket Miriam.

«Og som vi håpte,» la Dagmar til.

Miriam klemte hånden hennes, som om det å slippe den ville få alt til å glippe. «Du så ham?»

Dagmar nikket, og smilet ble bredere, glad som hun var over å få dele denne gleden. «En frisk og fin ung mann. Som snytt ut av nesa på sin far.» De lo begge av et gammelt minne det ikke var behov for å snakke høyt om. «Men det var mye av henne i ham også, Miriam. En godhet og en mildhet selv ikke en bøling ville pirater har klart å luke ut.»

Miriam la hendene inn mot brystet, og gledestårene var hennes selv om øynene ikke var det. «Endelig noen gode nyheter,» sukket hun. Så trakk hun brynene sammen i en tankefull grimase. «Hvis du brukte Kraften til å helbrede Langemann, har han også merket det.»

Den tanken hadde ikke streifet Dagmar før nå. «Ja,» nikket hun bekreftende. «Men bare forbigående.»

«I denne omgang, ja,» innvendte Miriam. «Men Greven er ikke ferdig, Dagmar.» Hun lente seg over bordet i en rask bevegelse og grep hånden hennes. «Han er mektig, absolutt, men det er også du, og det vet han. Han har alt peilet deg ut, det tør jeg vedde på. Du må forberede deg.»

«Jeg skal forberede meg,» lovte hun, og det var en ny ro i stemmen hennes, hun hørte det selv og innså i samme øyeblikk at den ikke bare hadde satt seg der, men gjaldt hele henne. «Og du må finne ut hva han planlegger.»

Miriam nikket alvorlig og tømte kruset. «Jeg må tilbake før han fatter mistanke.» Hun strøk hendene over skjørtet igjen. «Men først må jeg få hun her trygt hjem.»

«Vil du ikke vente til i morgen?»

«Det er ikke tid. Det er lyst nok under fullmånen.»

Dagmar fulgte henne ut og de tok farvel på trammen. «Jeg holder deg oppdatert om jeg kan,» lovte Miriam.

«Fint, men pass på deg selv.»

De omfavnet hverandre kort, og først da den gamle kona haltet nedover stien og Dagmar sto i døråpningen og så henne gå, gikk det opp for henne at hun hadde mer på hjertet. «Om du ser Morgan…,» kalte hun etter henne.

Miriam stanset og snudde seg mot henne med et trist smil. «Dagmar, jeg har ikke sett ham på mange år.»

«Ja, jeg vet, men hvis du ser ham…»

«Skal jeg gi ham de gode nyhetene, selvsagt.» Hun skulle til å gå videre, men stoppet halvveis i bevegelsen. «Jeg skal bort fra den øya, Dagmar!» erklærte hun, med en plutselig overbevisning i både blikk og røst. «Du skal se meg igjen som den jeg er. Merk mine ord!»

Dagmar løftet smilende en hånd til hilsen. «Jeg heier på deg, søster.»

Og Miriam gikk, og Dagmar ble stående der på terskelen til nattemørket for lengst hadde slukt henne. Det raslet i løvet igjen, men angsten hun hadde følt tidligere på kvelden var nå erstattet av en visshet, og da hun igjen tok seg selv i å synge, var det ikke lenger i et forsøk på å drive den bort.

«Og vinden ulte, og vinden skrek, la-la-la-la-la, la-la-la-la-li…»

- og mens Kraften fylte henne, hentet seg inn, vokste seg sterk, gled et lite smil over leppene hennes -

«…en liten fugl dreit ned på Henry Lee.»