Skalken & Nancy
So come take a drink, and drown your sorrows
And all of our fears will be gone till tomorrow
We'll have no regrets, and live for the day
In Nancy's harbour café
(- Alestorm)
Det var fullmånefest, og Skalken benyttet anledningen til å snoke.
Selv i Abra Havn, en by befolket av sjørøvere, og derfor i teorien kriminelle, var slik oppførsel uglesett. Det visste han. Han var ikke dum. Men det å snoke lå liksom til hans natur, det var en instinktiv greie, og derfor gjorde han det likevel.
Ikke at han tenkte på det som snoking. Dersom noen hadde bedt Skalken om å redegjøre for aktiviteten (noe de selvsagt aldri gjorde), ville han kanskje klart å forklare dem at det handlet mer om rekognosering… oversikt… kontroll. For en mann som ham, som rent fysisk ikke hadde noe som talte til hans fordel, verken når det gjaldt muskelkraft eller utseende, lå redningen i å alltid være føre var. Derfor fulgte han med, observerte diskré folk fra sin plass i utkantene, og lærte seg slik deres posisjoner, hensikter og agendaer. Skalken visste mye om mange. Mer enn de var klar over. Mer enn de ville likt å vite.
Han var lett å undervurdere. På en god dag ble han ikke engang lagt merke til, på en dårlig bare møtt med hugg og skjenn; få var klar over hvor mesterlig han hadde tilpasset seg tilværelsen og hadde derfor ingen betenkeligheter med å avsløre både det ene og det andre i hans nærvær. Det meste lot han passere, det var jo ikke hans sak hva folk gikk rundt og sa og mente, men han sparte på alt, i tilfelle han en dag ville få bruk for det.
Sine egne hemmeligheter, derimot, holdt han tett til brystet.
Han hadde gått fra festlighetene på torget akkurat i det kappspisingen skulle til å begynne, for den interesserte ham ikke. Han hadde sett alt sammen før: Pelle kom til å vinne, og haugevis med god mat ville ligge gnidd utover både bordet og bakken rundt når de var ferdige. (Gustos mat, ikke hans, for det var hva de så ut til å foretrekke. Han hadde riktignok lurt inn et par av sine egne kreasjoner også, bare for moro skyld).
Det var nettopp til Gustos vertshus han gikk. Vanligvis var det her kaptein Sabeltann pleide å trekke seg tilbake under fullmånefestene, sammen med blant andre Langemann, Oliver, skomaker Ben og gamle Mattis, men denne kvelden hadde han gått tidlig (eller gått og gått, han hadde vel snarere blitt båret vekk), og alle hadde i stedet blitt værende på torget for å feire med de andre. Lokalet var altså tomt da Skalken kom, og med uten så mye som et fnugg av dårlig samvittighet, begynte han å gjennomsøke kjøkkenet.
Han visste ikke hva han lette etter, og lette vel strengt tatt ikke etter noe heller. Han bare kartla terrenget, prøvde å pusle sammen menneskene som bodde her ved hjelp av tingene de eide. Bella og Gusto hadde bodd i Abra Havn i nærmere tre år nå og hadde for alvor begynt å sette sitt preg på huset som en gang hadde tilhørt Morgan. Morgan på sin side hadde druknet lenge før Skalken kom inn i bildet, så han hadde aldri møtt ham, men hadde kost seg med å gjennomsøke den nedstøvede og forlatte bygningen ved flere anledninger, og hadde på mange måter klart å danne seg et visst bilde av denne handelsreisende/sjørøveren/vertshuseieren/bestevennen til Langemann (som man for øvrig helst ikke skulle spørre Langemann om – dét hadde han lært på den brutale måten).
Huset var som sagt annerledes nå; fargesprakende og innbydende og med en tung dunst av krydder liggende over rommene. Det var et populært sted, både ved lunsj- og middagstid pleide det å være fullpakket med både store og små, og Skalken kunne til en viss grad forstå hvorfor. Bella og Gusto var hyggelige og omgjengelige (i hvert fall Gusto, Skalken var fremdeles litt usikker når det gjaldt kona hans), og det var lite tvil om at maten som ble servert også var ettertraktet. Tanken fikk Skalken til å rynke på nesa. Rent rasjonelt måtte han jo innse at Gusto var en dyktig kokk. Han gjorde bare alt så… annerledes?
«Hva gjør du?»
Stemmen kom brått på, men han skvatt ikke. Han hadde utviklet et nesten dyrisk instinkt for sånt; han bare visste det når folk snek seg inn på ham, mer enn han hørte eller så det. Slik som rotter bare vet at skuta er lekk og at det er på tide å stikke, lå han alltid et lite skritt foran.
Han dreide sakte rundt og så at det var Benjamin som sto i døra og kikket på ham. «Gusto-mat e oppskrytt,» hilste han ham, mest fordi han hadde et behov for å dele sin nyeste tanke med noen.
Det var tydeligvis ikke helt det svaret Benjamin hadde ventet, men han kommenterte det ikke. «Sett Odin?» spurte han i stedet.
Skalken svarte, som sant var, at det hadde han ikke, og vendte deretter tilbake til snokingen, ikke videre bekymret over å ha blitt fersket av kanonéren. Benjamin kom ikke til å sladre, og om han gjorde hadde Skalken mer enn nok av ting å smelle tilbake med.
Benjamin gikk, og Skalken hadde snart glemt ham. Han fortsatte saumfaringen av kjøkkenet og var spesielt fascinert av Gustos krydderkrukker, som sto pent oppstilt på en hylle over ildstedet. Hva det enn var som gjorde inderens mat mer populær enn Skalkens, så hadde det noe med dette å gjøre; det var han temmelig sikker på. Så han skrudde av et par av lokkene, snuste på innholdet, prøvde å løse gåten, men endte med å rynke vantro på nesa.
Nei, det ble for spesielt.
Han gikk videre mot selve spiskammerset. Det var et rom inn forbi kjøkkenet, rett ved døra ut til bakgården, og så ut som spiskammers flest: forholdsvis lite, men innholdsrikt og smart innredet med mange hyller. Han var så vidt i gang med hylle nummer to, da han igjen kjente det, den instinktive vissheten om at han ikke var alene. Han stoppet, skjerpet alle sansene, og hånden flyttet seg mot hammeren han alltid bar i beltet. Likevel skvatt han denne gangen, da noen snakket.
«Så du er ute og snoker, du også?»
En kvinnestemme. Ikke Bellas. Ikke hva han hadde ventet.
Han snudde seg, i full beredskap, selv om han enn så lenge ikke avslørte det, og oppdaget ansiktet til Nancy i døråpningen.
Nancy pleide å servere på Den enøyde pirat nede ved kaia, og det var der Skalken var vant til å se henne, når hun balanserte store brett med ølkrus og flasker med rom, avfeide slibrige slengbemerkninger og delte ut en og annen ørefik dersom noen ble for nærgående. Men stort sett smilte hun, og det gjorde hun nå også.
«Det e itj snoking,» fikk han stotret ut, selv om det var det.
«Nei da, slett ikke,» fniste hun. «Jeg snoker heller ikke.» Hun trengte seg forbi ham og inn, og det gikk nærmest et støt gjennom ham da de brede hoftene hennes skrapte mot hans. Han ble stående, overraskende forfjamset og helt satt ut, og se hvordan hun begynte å undersøke innholdet i hyllene. «Jeg prøver bare å finne ut hva Bella bruker i småkakene sine. Hun vil ikke si det.»
«Muskat,» sa han.
Hun kikket på ham. «Tror du?»
«Vet.»
Hun fniste. «Hvordan?»
Han trakk på skuldrene. «Æ følge med på beholdninga, sjø.»
Hun ristet på hodet, men beholdt smilet. «Du er noe for deg selv, du, Skalken.»
Han ante ikke hva hun mente med det, og rakk ikke å spørre før de hørte ytterdøra bli åpnet og stemmer som nærmet seg. Nancys øyne viet seg ut og hun grep ham fort i armen, og hvisket: «Kom.»
Fort klemte hun seg opp i det innerste hjørnet av spiskammerset, bak en haug med rissekker, og trakk ham med ned til seg. De presset seg begge inn mot veggen og våget knapt å puste mens stemmene og skrittene nærmet seg. Det var Gusto og Bella som kom, men hva de snakket om var ikke godt å vite, for de plapret i vei på sitt eget språk. Skalken syntes ikke det var helt enkelt å tolke stemmeleiet og tonefallet heller, om de var sinte eller bare glade, men han tenkte ikke så mye over det. Han tenkte mest på hvordan den myke kroppen til Nancy nå var trykket helt inntil hans og hvordan den uvante duften av kvinne kilte i nesehårene.
Hvor lenge siden var det han sist hadde vært så tett på en dame?
Hvor lenge siden var det han sist hadde vært så tett på noen som helst?
Han gløttet ned mot ansiktet hennes. Hun så i retning av spiskammersdøra og virket ikke videre ubekvem over å være i nærheten av ham. Ingen grimase i ansiktet, bare et spent uttrykk, som vanlig er hos noen som gjemmer seg. Han lurte på om det kunne være sant det han hadde hørt, at Nancy manglet luktesans.
Han så arret hennes. Langt og smalt, fra tinningen og ned mot munnviken på venstre side. Han kjente historien bak, alle i Abra gjorde det, Nancy skammet seg ikke over den, og hvorfor skulle hun? «Det er mitt lojalitetsstempel,» pleide hun å si. Hun hadde fått det av en piratkaptein i Port Providence, en som hadde innbilt seg at han var i et slags forhold med henne, og slik hadde kommet til å avsløre planene sine om et bakholdsangrep på Kongen på havet og hans mannskap. Nancy likte mannskapet på Den sorte dame, hun, så hun hadde sporenstreks fortalt Sabeltann alt sammen. Arret på kinnet var "kjærestens" avskjedsgave.
Noe bevegde seg nede ved føttene deres, og Nancys kropp stivnet i det hun trakk pusten fort i et lite gisp. Det var ingen spesielt høy lyd, men i stillheten lød den desto høyere, og hun knep leppene hardt igjen da hun innså tabben, men uten å ta blikket fra den lille skapningen som romsterte ved skjørtekanten hennes. Skalken hadde også sett den, en rotte, selvsagt, slett ikke uvanlig å komme over i et spiskammers, og med en rask og trent bevegelse fikk han fanget den opp i nevene sine. Den slapp et lite skrik i det den ble løftet, men en hånd over øyne og snute hadde snart kvalt lyden. Den sparket og vred på seg, klorte og nippet litt i Skalkens fingre med tennene, men han var nærmest immun mot sånt og lot seg ikke affisere.
Vrid om halsen på den! Bit! Drikk blodet!
Han ante ikke hvorfor de kom, de tankene som alltid veltet fram fra en mørk avkrok i sinnet hans hver gang rotter var i nærheten. Han visste om en mann som hadde gjort det, altså drukket blodet av en rotte, men han hadde vært døden nær av sult, på det stadiet hvor du har mistet all selvrespekt og det eneste som er tilbake er pur overlevelsesinstinkt. Det var ingen grunn til at Skalken, verdens beste skipskokk, skulle tenke slikt! Han som hadde gått i lære i kjøkkenet hos selveste stattholder Gyldenløve før han senere dro til sjøs, og som alltid hadde hatt nok å spise.
Han fulgte ikke ordren. Trykket bare gnageren inn mot brystet i det han og Nancy klemte seg enda hardere opp mot veggen og holdt pusten, fordi skyggen av en skikkelse nå fylte døra. Samtalen der ute fortsatte litt fram og tilbake, men så fjernet stemmene og skrittene seg, og da det endelig lød et smell fra ytterdøra, sank de sammen i et sukk av lettelse.
Nancy kniste. «Det var nære på.» Hun så på ham med glødende øyne. «Jeg tror det er best vi går. Kom!»
Skalken ble med, uten å helt vite hvorfor. Det var så mye med denne situasjonen som var nytt og uvant, så han kunne like gjerne bare henge på og se hvor det førte hen. Han slapp fra seg rotta da de kom ut på terrassen, og den viste sin takknemlighet ved å pile rundt hushjørnet og ut av syne. Nancy kikket fascinert etter den, og deretter ned på hendene hans. «Den har bitt deg,» slo hun fast.
«De gjør det,» sa Skalken.
«Kom,» sa hun igjen, og han fulgte etter henne tilbake til kroa hennes.
Den enøyde pirat var blant de mindre familievennlige etablissementene i Abra Havn. Nancy fant seg i langt mer rølpete oppførsel enn det Bella og Gusto eller Rosa i fortet gjorde, og de mer lyssky aktivitetene i byen fant gjerne sted her. Fordi været var bra denne kvelden hadde folk stort sett festet utendørs, men i det Nancy og Skalken ankom, kom også flere andre trekkende. De benket seg rundt bordene og drakk og ropte og sang, men ved baren fikk Skalken stort sett sitte i fred. Nancy helte opp et glass rom til ham, og insisterte også på å tømme noe av det over bitemerkene i hendene hans, noe som sved noe helt vanvittig og dessuten var bortkastet bruk av edle dråper, slik han så det.
«Jeg liker deg, Skalken,» sa hun plutselig i det hun toppet glasset hans og skjenket i et til seg selv også. «Du er sikker i deg selv. Du prøver ikke å gjøre deg til, slik som dem.» Hun nikket smilende mot den skrålende gjengen i lokalet.
Han hadde lyst til å svare henne, men kom ikke på noe å si. Hele situasjonen gjorde ham i grunnen litt utilpass, uten at han helt kunne sette fingeren på hva. Det var ingen grunn til at han – selvlært gourmetkokk og en gang den stolte eier av en hel rekke vellykkede vertshus han senere hadde solgt med god fortjeneste – skulle være nervøs eller føle seg uverdig rundt kvinner.
«Jeg liker en mann som tror på seg selv,» fortsatte Nancy da responsen hans uteble. «Du har jo til og med klart å overbevise kapteinen om at du faktisk kan lage mat.»
Han skjønte ikke helt hva hun mente med det, og lot være å kommentere det også. I stedet gløttet han stjålent opp på henne over glasset sitt, små kjappe blikk mot de hvite armene der de hvilte mot bardisken, og de runde brystene som duvet i en litt for trang bluse bak den. Nancy var frodig og formfull, men bar sine ekstra kilo med ynde og eleganse, som om hun likevel var lett som en fjær.
Plutselig tok hun ham i hånden, og hun kunne vel så gjerne ha smelt en rottefelle over fingrene hans, for det føltes i første omgang ganske likt. Den umiddelbare innskytelsen var å dra neven til seg, men han gjorde det ikke, og undret seg i stedet over hvordan den vesle berøringen fikk alt til å strømme: blodet til skrittet og tårer til øynene.
«Jeg har likt deg lenge,» sa hun og fylte glasset hans igjen fra flasken hun fremdeles holdt i den ledige hånden. Han helte det raskt i seg med sin ledige hånd, mens han desperat prøvde å finne en vei ut av dette uføret.
Hvis det nå var det det var?
Var det ikke egentlig bare fint?
Det strammet til nede i buksa og han prøvde å forestille seg hvordan den myke, duvende kroppen hennes ville føles inn mot hans, men det var så lenge, lenge siden han sist hadde vært med en kvinne, og hun hadde vært tynn… så tynn… bare skinn og stikkende bein som skrapte mot…
Bortsett fra at det hadde hun ikke! Kvinnene i Skalkens liv hadde alltid hatt nok av mat. Han, som hadde lært kokkekunstene av sin mor, husfruen på den staseligste gården i amtet, hadde alltid kunnet forsørge dem.
«Må du gå?» hørte han Nancy hviske, og så at han omsider hadde trukket hånden sin ut av grepet hennes. «Jeg håpet du kanskje… ville bli?»
Blikket hennes var oppriktig; i hvert fall trodde han det, i og med at han ikke lenger kunne se det klart. Likevel klarte han heller ikke nå å svare. Det var som om noe vokste i munnen hans, la seg på tunga som en besk smak, fylte hodet hans med bilder og tanker som ikke var hans.
Hun rørte ved fingrene hans igjen, og han kunne ha skreket, for han ville så gjerne ha henne i armene, men den siste kroppen han hadde hatt i favnen hadde vært så mye mindre, så liten at den til slutt forsvant…
Pappa har itj mat te dæ…
Nei!
«Nei!» Det kom visst ut høyt.
«Unnskyld.» Nancy rygget. «Jeg gikk for fort fram.» Hun slo blikket ned og snudde seg bort. «Du kan ta flasken med deg om du vil.»
Han gjorde det. Han snublet ut på gata med alkoholen klemt inn mot brystet som en dyrebar skatt, og sjanglet hjem til Skalkeskjulet i halvsvime for å drikke den der.
«Æ e Skalken,» mumlet han for seg selv som et mantra, mens han desperat lette etter et glass, ga det opp og i stedet satte flasketuten for munnen. «Verdens beste skipskokk, og før det kokk i sjølveste Versailles!» Men da han fikk øye på sitt eget speilbilde i en overraskende blankpolert kopperkjele, ble han likevel i tvil.
Pappa har itj mat te dæ…
Pappa elske dæ…
Tilgi pappa…
Og nå ga han blaffen i om minnene var hans eller ikke, de var uansett nitriste og verdig en sørgestund, og han krøllet seg sammen på gulvet, stadig klynget til flasken, og gråt en liten skvett.
Det var ennå natt da han kom til seg selv og visste at dette var slutten eller begynnelsen, og at valget var helt opp til ham. Det var om ikke annet en styrkende tanke.
Han dro av lua, gredde gjennom det tynne håret, vasket det verste smusset av ansiktet og skiftet til en mindre skitten skjorte. «Æ e Skalken,» sa han til speilbildet i kopperkjelen. «Verdens beste skipskokk! Og man kan spis rotta… om man må.»
Ute kunne man skimte det første hintet av dag, og på Den enøyde pirat var bare Nancy tilbake. Hun holdt på å rydde etter festen, feide gulvet med et sopelim, men stoppet og møtte ham med et blikk da han kom inn.
«Her e æ,» sa han.
Hun smilte, og ryddet ikke mer den natten.