Pysa & Pinky

I take to the water
To glide upon the gales
The winds that my father rode
Will never fill my sails

(- Miracle of Sound)

Det var fullmånefest, og Pysa hadde ingen planer om å se Pelle vinne enda en spisekonkurranse. Og det til tross for at det var penger å vinne ved å satse på ham. Det var nemlig slett ikke alle som så ham som den opplagte seierherren, folk hadde forhåpninger til Lech, og det hadde for så vidt Pysa også. For om noen noensinne ville bli i stand til å skyve tvillingbroren hans ned fra kappspiserkongetronen, måtte det bli den polskfødte rormannen. Men ikke riktig ennå. Ennå lå Pelle milevis foran.

Men kanskje om noen år, og da skulle han nok sørge for å være der!

Pelle hadde nemlig en tendens til å bli nokså blærete etter seirene ved spisebordet (som om det lå noen ære i å være den som kunne trykke i seg mest mulig mat på kortest mulig tid), og Pysa, som kjente ham best, visste at han var ulidelig nok å være sammen med i utgangspunktet. Så straks konkurransen ble blåst i gang, trakk han seg diskré vekk fra torget og ned mot havna.

Det var stille og fredelig nede ved vannet, for festen var enn så lenge konsentrert rundt bykjernen. Bare fra under brygga hørte han umiskjennelige lyder, og kjente i et kort øyeblikk lengselen etter intimitet. Den kunne selvsagt stilles senere på kvelden, nede på Den enøyde pirat, om han fremdeles hadde lyst, men det ble liksom ikke helt det samme når han måtte betale for det. Han hadde ikke noe behov for å samle på flest mulig kvinner, eller å tvinne dem rundt lillefingeren, slik Langemann gjorde, men det hadde vært fint å en gang treffe noen som ville ha ham for det han var, og ikke for det han hadde i pengepungen.

Han gikk videre, lot de to (eller flere) under brygga fortsette uforstyrret med sitt, og spaserte rolig langs moloen, fylt av en underlig nostalgi. Det bleke lyset fra månen, som hang som en diger ost på den usedvanlig klare himmelen, fikk alt til å se så annerledes ut. Det lå noe i luften, noe ulmet under overflaten. Verden var stille, men det var en svanger stillhet, og et eller annet sted der ute hadde noe fryktelig skjedd.

Han rykket seg selv ut av tankene. Hjelpes, hva var det her for noe? Nå lot han visst fullmånen gå til hodet på seg. Selvfølgelig skjedde det ting ute i verden, det gjorde det hele tiden, det var ingen grunn til å bli melodramatisk.

Han kikket seg over skulderen, skrått over havna og mot klippene og Sabeltanns borg på motsatt side. Ingen lys var tent der oppe, så han lot i stedet blikket streife mot Den sorte dame der hun lå fortøyd nedenfor Villa Rosa, og undret på om kapteinen ikke ville sende dem ut på tokt igjen snart. Det begynte å bli lenge siden sist; man kunne jo bli landkrabbe av mindre.

«Pysa?»

Han skvatt til da noen sa navnet hans, for han hadde slett ikke merket at han ikke var alene lenger, men pulsen roet seg fort. Stemmen var kjent.

«Hei, Pinky.»

Han snudde seg smilende, og endte opp med å skvette for andre gang. Gutten hadde byttet ut sitt sedvanlige blå hodetørkle med et rødt et, akkurat som det Morgan i sin tid hadde foretrukket, og det gjorde ham bare enda likere sin far enn før.

Pinky merket nok reaksjonen, for den guttungen var ekstremt observant, men lot seg ikke affisere videre av den.

Forståelig. Det var jo en grunn til at Pysa ble kalt det han ble.

«Får jeg snakke med deg?» spurte han.

Det var lite vits i å si nei, alle kunne jo se at han ikke var opptatt, men Pysa ante hva som kom og følte straks ubehaget. «Om hva da?»

«Om Morgan.»

Selvsagt…

Han sukket. «Det er ikke noe å fortelle, Pinky. Du veit alt sammen fra før.»

Gutten ristet sta på hodet. «Bare det Langemann har godkjent.»

«Hva skal det bety?»

«Det betyr at jeg vet at noe blir holdt skjult for meg.»

Pysa visste ikke hva han skulle svare. Han var fullstendig uforberedt på denne samtalen, og han innså nå at han burde ha forstått at den ville komme og hatt en løsning klar. En løgn. Så innøvd at den lød sann. Men det hadde han ikke. Langemann hadde vridd seg unna med elegante og diffuse halvsannheter, Benjamin hadde kunnet avlede med en flåsete kommentar og Skalken med en hysterisk latter, men Pysa var bare Pysa og alt han klarte å lire av seg var: «Langemann vil bare det beste for deg.»

Det var guttens tur til å sukke. «Det sier han også.»

«Da stemmer det nok.»

Pinky himlet med øynene og satte seg resignert ned på moloen med beina dinglende ut over kanten. Det ante Pysa at han ikke var den første gutten hadde prøvd å skvise for opplysninger, og strengt tatt hadde han vondt av ham. Men samtidig visste han jo hvorfor ting var som de var, og hvorfor de måtte være det.

«Pinky,» sa han forsonende og dumpet ned ved siden av. Gutten kikket skrått bort på ham, og han svarte med å klappe ham keitete på kneet mens han lette etter de rette ordene. «Jeg kjente heller ikke faren min. Han døde da jeg var veldig liten, og alt han er for meg er fortellinger. Gode fortellinger, absolutt, om en slåsskjempe og en helt, mamma likte å smøre tjukt på, men jeg tror at dersom jeg hadde kjent'n – kjent ham, og ikke fortellingene – så hadde'n vært annerledes. Mer… vanlig. Og det veit jeg ikke om jeg vil.»

Pinky rynket panna. «Pysa, hva er det du prøver å si?»

«At det av og til kanskje er best å holde fast i drømmen, og ikke jage virkeligheten.»

Gutten studerte ham enda et sekund eller to, før han bøyde hodet og i stedet rettet blikket mot hendene sine. «Var han så fæl?»

«Fæl?» hostet Pysa overrasket, før han innså at det ikke var det minste rart at gutten hadde tolket ordene hans dit hen. Febrilsk prøvde han å rette opp i misforståelsen. «Nei, nei, Morgan var ikke fæl, Pinky! Han var…»

Han lette desperat etter et ord som ville være dekkende, og tok seg selv i å nesten underbevisst kaste et blikk over skulderen, som for å forsikre seg om at ingen var der og kunne overhøre dem. Kapteinen var én ting, men dersom Langemann fikk vite at han satt her og snakket til Pinky om Morgan…

På mange måter var han mer redd for kvartermesteren enn han var for Sabeltann. Kapteinen var oppfarende, streng og til tider urimelig, men han var i det minste forutsigbar. Over vanligvis sindige og joviale Langemann derimot, kunne det brått komme noe mørkt og uberegnelig som fikk hans ellers gnistrende blikk til å svartne; han kunne snu på et øyeblikk, og du kunne aldri vite når eller hvorfor.

«Han var enestående,» bestemte han seg omsider for, og ble nesten patetisk lykkelig av å se det lyset som plutselig ble tent i Pinkys blikk. Hvis det var så lite som skulle til…

«Første gang jeg traff'n var jeg bare litt eldre enn du er nå,» fortsatte han, hakket modigere. «Nå var det riktignok Langemann som først stjal oppmerksomheten vår da de kom om bord, for, vel, det gjør han jo, men det var Morgan jeg endte opp med å… Morgan var…»

Det var svært så vanskelig det skulle være å ordlegge seg riktig! Pysa hadde gjennom sitt snart trettito-årige liv alltid hatt Pelle ved sin side og vært vant til at han sto for snakkingen, men akkurat nå satt jo Pelle inne i byen med munnen full av mat og var ikke mye til hjelp. Men, innså han med det samme, det kunne godt være at broren husket ting annerledes. Dette var Pysas fortelling, tross alt, og da var det nok likevel best at han fortalte den selv.

«Morgan var en av oss, og samtidig ikke det,» fullførte han. «Hvis det gir noen mening.»

Pinky rynket panna. «Jeg tror det.» Men han så ikke overbevist ut.

Pysa gjorde et nytt forsøk. «Langemann gikk godt sammen med kapteinen, Morgan gikk godt sammen med oss. Han var hardtarbeidende og rettferdig.» Han dunket to fingre mot hodet. «Og smart.»

Pinky smilte bredt. «Og så stjal dere Dama.»

Pysa lo. «Ja, den historien har du selvsagt hørt.» Han rusket gutten i håret. «Så stjal vi Dama! Han og Pelle og jeg… Og så Valdemar, da.» Han sukket tilfreds. «Det var en bra dag.»

Et øyeblikks stillhet falt mellom dem, bare brutt av ropingen og skrålingen inne fra byen som nå nådde helt ut hit til moloen. Et eller annet sted i fjellene skrek en ravn.

«Ja, og så ble han med oss hit,» fortsatte Pysa omsider. «Mest fordi Langemann ville, tror jeg, for de to fulgte hverandre i alt. De var… Ja…»

Han stoppet, nølte litt, men gutten fortsatte bare å stirre på ham, sulten på mer, og da lot Pysa ham få det. Så lenge det var snakk om ufarlige detaljer som dette, kunne det vel neppe gjøre noen skade, og nå var han jo uansett så godt i gang.

«Vet du, det var Morgan som sørget for at vi fikk kvartermester.»

«Sier ikke loven det?»

«Joa, i følge kodeksen skal mannskapet velge kvartermester, men Sabeltann…» Pysa senket stemmen til en hvisken, for selv om kapteinen mest sannsynlig hang døddrukken over Langemanns skulder på dette tidspunktet, hadde han ører overalt. «Sabeltann trengte å bli minnet på det. Morgan turde, og for det vant han vår evige respekt og beundring.»

«Men dere valgte ikke ham til kvartermester?»

Pysa ristet på hodet. «Det lå alltid i kortene at det skulle bli Langemann. Dét var tross alt et valg kapteinen kunne leve med. Men det var vi som valgte'n, det er vi som har gitt'n makta, og det er en viktig forskjell.»

Gutten nikket.

«Nei, Morgan så nok aldri på seg selv som en del av mannskapet,» utdypet Pysa. «Han hadde jo sin egen skute, og så vertshuset sitt, da. Han var en god kokk! Det har du også arvet etter'n, Pinky. Det merkes på maten når du har vært i byssa. Ikke at det skal så mye til, men…» Han humret litt, før han kom på enda en ting. «Ja, og så var han med på å stifte byrådet.»

«Var han?»

«Ja, vi trengte jo noen til å styre Abra Havn når kapteinen er ute på tokt. Så han tok til orde for å innføre et byråd, og så… gjorde han det bare. Sånn var Morgan, han ikke bare tenkte ting, han gjorde dem også. Han og Rosas far og skomaker Ben og et par andre danna det første, og siden har vi hatt et.»

«Hva sa kapteinen da?»

Pysa plystret lavt. «Kapteinen, ja. Sabeltann er ikke dum, han så nytten av et byråd han også, så han lot det fare. Men han og Morgan var alltid litt…»

Han bet seg brått i leppa, for nå hadde han vært farlig nær å si for mye. Det innså gutten også, for han økte straks presset.

«Litt hva?»

«Litt uenige. Om… ting.»

Pinky så alvorlig og tvilende på ham. «Kapteinen finner seg ikke i at folk er uenige, Pysa.»

«Jo,» rettet Pysa, «han aksepterer uenighet, fra én person.»

«Fra Langemann,» innså gutten.

«Nettopp. Og Langemann var glad i Morgan, så kapteinen… Vel, du ser tegninga.»

Guttungens hjerne så ut til å jobbe på høyeste hastighet. «Det er derfor jeg lever,» sa han ettertenksomt. «Fordi Langemann ba om det. Og kapteinen…» Det rykket i munnviken hans, og han så på Pysa med et glimt i øyet. «Jeg ser tegninga.»

Pysa klappet ham på kneet igjen. «En morgen seilte han ut, som han hadde gjort så mange ganger før, ikke no' spesielt med det. Men denne gangen kom'n ikke tilbake, og ingen hørte noe fra'n. Etter noen måneder var det noen som hevda å ha sett Esmeralda i nærheten av Gral, så kapteinen beordra oss ut, og… vel, resten kan du.»

Gutten rynket panna og tenkte seg om en stund. «Men hvorfor er det aldri noen som snakker om ham?» spurte han omsider, og med det var han tilbake ved sakens kjerne.

Pysa var forberedt denne gangen. «For Langemanns skyld,» sa han fort, og det var jo i hvert fall delvis sant. «Du må huske det, Pinky, at Langemann har nok aldri elsket noen så høyt som han elsket Morgan. Ikke da, og ikke siden. Ikke kapteinen, ikke Rosa…» Han smilte. «Kanskje bare deg. Så vi holder munn. Og sørger i stillhet.»

Hvorvidt gutten aksepterte denne forklaringen var uklart, men uansett betvilte han ikke sin fosterfars kjærlighet, og han gjengjeldte smilet og kom seg på beina. «Takk for praten, Pysa.»

Han snudde seg for å gå, og Pysa stolpret seg opp han også.

«Du, Pinky, denne samtalen…»

«Har aldri funnet sted,» avsluttet Pinky for ham over skulderen. «Ingen fare, Pysa.»

Pysa sto likevel tilbake med en følelse av å ha sagt for mye. Den uhyggen han hadde kjent tidligere var tilbake med fornyet styrke, og han blundet et øyeblikk, prøvde å fordrive tanken på hva Langemann ville gjøre med ham om han fikk nyss i det som nettopp hadde skjedd. Han åpnet øynene igjen, så gutten følge kanten på moloen tilbake mot byen, og trøstet seg med at han i det minste hadde holdt kjeft om det viktigste.

Om det som hadde ligget i lasterommet til Morgans skute den morgenen han seilte bort.

Om den egentlige grunnen til at Sabeltann hadde jaktet ham helt til Gral.

Og de siste ordene Morgan hadde sagt til ham…

Pysa hadde nemlig kommet forbi da Morgan holdt på å legge fra kai den dagen, og etter at de hadde utvekslet noen trivialiteter, hadde vertshuseieren sett på ham med en ny alvor blikket.

«Ta vare på deg selv, Pysa. Og pass på Langemann for meg.»

Pysa trodde han spøkte. «Langemann trenger da ikke å passes på.»

Morgan smilte, men smilet nådde ikke øynene. «Mer enn du tror.» Og da han straks etter skjøv skuta ut fra brygga med en åre, gjentok han ordene. «Mer enn du tror.»

Først i ettertid hadde Pysa innsett at dette hadde vært en underlig ting å si, at Morgan kanskje hadde prøvd å fortelle ham noe mellom linjene, et lite hint om hva han planla å gjøre. Og selv om Pysa prøvde, og selv om Sabeltann krevde det, klarte han ikke å være sint på ham.

«Jeg passer på dem,» hvisket han ut mot det mørke havet. «På gutten din, og på Langemann. Så godt jeg kan.»

Havet svarte ikke.

Over ham skrek en ravn.