Sabeltann & Langemann
There must have been a crack in the ice
But I can't remember when I fell through
(- Melanie C)
Fullmånen var borte da han våknet, men smaken av fest lå ennå tjukt på tunga hans. Det var det han kalte antydningen av rom, sure oppstøt og dehydrering som la seg i munn og gane som et ekkelt belegg. Andre ville kanskje assosiert ordet fest med noe hyggeligere, men ikke Kongen på havet.
Det var den første stripen av dagslys som hadde vekket ham. Selv etter en fyllekule var det ikke mer som skulle til, og med et lavt stønn skjøv han seg opp på albuen for å ta inn omgivelsene. Han var i sin egen seng i tårnrommet i borgen, og han prøvde å huske hvordan han var kommet dit. Det siste han kunne erindre klart var at han hadde sittet ved langbordet på torget og drukket tett – veldig tett, etter den dunkende smerten i hodet å dømme – og at han hadde vært sint. Alt hadde sitret i ham, truet med å eksplodere, og det hadde det kanskje også gjort. Det var meget mulig.
Han var fremdeles påkledd, manglet bare skoene og hatten. Parykken gled ned i øynene på ham i det han svingte beina til siden, så han dro den av og strøk fingrene gjennom det svette håret. Han ble sittende et øyeblikk på sengekanten, knep øynene igjen og red av en bølge av plutselig kvalme, før han presset øyelokkene opp og myste mot vindusgluggen. Det bleke lyset tilsa at det ennå var tidlig morgen.
Han feide blikket over rommet, prøvde å fokusere. Kården og pistolene lå sirlig plassert på bordet under vinduet, hatten lå på en stol og skoene var pent stilt opp under. En krukke vann sto på nattbordet, det smakte friskt da han drakk av det.
Langemann…
Langemann hadde tatt ham hit. Selvfølgelig. Ingen andre kunne gjort det. Ingen andre hadde nøkkel. Ingen andre ville husket på å sette en vannkrukke ved siden av ham.
Han forsto ikke helt følelsene den tanken ga ham. Han hadde undertrykt dem så lenge at han hadde glemt hvordan han skilte dem fra hverandre eller hva de het. Var det en slags skam? En flauhet, kanskje – spesielt over at det ikke var første gang det hadde skjedd?
Han reiste seg langsomt, brukte noen sekunder på å finne balansen og tasset over gulvet mot vaskefatet i hjørnet. Underveis plukket han til seg en flaske fra bordet, for vann var én ting, men den beste kuren mot bakrus var mer rom. Han tok en slurk, og nøt hvordan den fikk bort den grufulle smaken i munnen, men så bestemte han seg for at nok var nok, og satte korken på igjen.
Han startet den møysommelige prosessen med å fjerne den hvite ansiktssminka, med vann og såpe og god tid, og vætet også håret og nakken. Etterpå tørket han seg med et håndkle, og kastet et blikk i speilet mens han gjorde det. Det ga ham ikke noe. Mannen som kikket tilbake på ham betydde ingenting. Han eksisterte ikke. Øredobben så malplassert ut, så den tok han ut og la fra seg ved siden av vaskefatet.
Han løsnet på snippen og dro skjorta opp av bukselinningen i det han gikk inn i det store rommet ved siden av; tronsalen, biblioteket, peisstua… det hadde mange navn. Det var her han leste sine gamle bøker og kart, stadig på jakt etter nye mål, og det var her han la planer, alene eller sammen med Langemann, langt ut i de små nattetimer. Det var også her han inntok måltidene sine, og nå var han på jakt etter mat. Ikke fordi han var spesielt sulten, for det var han ikke, men fordi kroppen trengte det. Det, eller mer rom.
Kanskje hadde det virkelig vært en tronsal her en gang i tiden, eller i det minste en ballsal. Gulvet var av stein, dekket av store tepper han hadde samlet gjennom årenes løp, en enorm peis opptok mye av den ene langveggen og langs den andre var en rekke vinduer, for øyeblikket med skoddene slått for. Det var høyt under taket, og det var mørkt, bare en enkel fakkel brant fremdeles, og han plukket den ned for å tenne de andre med. Rommet ble gradvis opplyst etter hvert som han fikk fyr på dem. Det var sparsommelig møblert: et langbord midt på gulvet, bokhyller og skap innved veggene og en divan foran ildstedet…
Langemann lå på divanen!
Sabeltann skvatt slik ved synet at han holdt på å miste fakkelen. Hans første innskytelse var å løpe ut, skjule det nakne ansiktet, barrikadere seg bak soveromsdøra og skrike til sin nestkommanderende at han skulle ha seg vekk. Men han hentet seg inn. Mannen sov jo, tungt så det ut til, og sinnet han hadde kjent ved å se ham handlet mer om at det kom overraskende på, enn at han ikke ville ha ham der. Så han ble stående, først på trygg avstand og med hodet søkende på skakke.
Møbelet var for kort for ham. Han hadde krøllet seg sammen på det, trukket til seg alle sine lange lemmer, med unntak av den ene armen som hang slapt ut over kanten og ned mot gulvet. Hatten hadde glidd av, sløyfa i håret hadde løsnet, men ellers var han fullt påkledd, inkludert de knehøye støvlene, bandolær og skinnfrakk.
Med et halvt øye på den sovende figuren, fullførte Sabeltann fakkeltenningen, fikk fyr i peisen og åpnet forsiktig skoddene på et par av vinduene for å få inn enda litt mer lys. Det var uansett ikke nok til å vekke Langemann, som sov ufortrødent videre.
Han pleide å gå hjem for å sove. Uansett hvor sent det ble, uansett hvor mørkt det var, og uansett vær gikk han ned den bratte fjellstien tilbake til huset sitt i Abra Havn. Også de kveldene han hadde måttet bære sin kaptein hjem. Han pleide bare å legge ham fra seg på sengen (på siden, i tilfelle han skulle kaste opp), fjerne hatt og sko og våpen, og gå igjen. Man kunne undres på hvorfor han tilsynelatende hadde kollapset her denne gangen, men det var nok en grunn til det, og den grunnen var nok god.
Sabeltann våget seg nærmere. Mannen så ikke godt ut. Huden var blek og gusten, nesten gjennomsiktig, med røde feberroser i kinnene, og armen som lå beskyttende over den nedre delen av magen, samt det dradde uttrykket i ansiktet, fortalte sitt. Han lå helt stille, så nesten livløs ut… Sabeltann skyndte seg å legge to av fingrene sine mot leppene hans og kjente lettet hvordan den varme pusten traff dem.
Langemann skalv under nesten-berøringen, så han tok hånden til seg og hentet i stedet en fløyelstrukket krakk fra et hjørne og satte ved enden av divanen. Veldig varsomt flyttet han kvartermesterens lange bein over på den, slik at han kunne ligge i sin fulle lengde, og ga seg deretter til å trekke støvlene av. De satt godt fast, hadde formet seg helt etter føttene hans etter år med jevnlig bruk, og han måtte ta såpass hardt i at han et par ganger var redd mannen skulle våkne av den røffe behandlingen. Men Langemann sov tungt videre, det kom bare noen små ynk fra ham, og Sabeltann fikk dem av til slutt. Det var et hull i den ene strømpen, ved storetåa, og av en eller annen grunn ble han veldig fokusert på det hullet. Langemann var alltid så nøye med alt; ingen rifter i klærne, ingen unødvendige brettekanter, alltid blankpussede støvler… Hull i strømpen passet bare ikke inn.
Det var som vanlig kaldt i borgen, selv med full fyr i peisen, så han hentet et teppe fra sengen sin i det andre rommet og la over ham. Hva drev ham til dette? Omsorg?
Virkelig? Etter alle disse årene?
Han fant omsider noen strimler tørket kjøtt å spise, og klatret opp i vinduskarmen for å fortære dem der. Det var et av hans favorittsteder, ensomt og fredelig, og med upåklagelig utsikt, og han satt ofte der og kikket ned mot Abra Havn, men enda oftere så han ut mot det åpne havet. Og som alltid når han kjente vinden mot ansiktet og hørte det fjerne bulderet fra bølgene som slo mot klippene, dukket lengselen etter å seile opp igjen. De hadde vært i havn lenge nå. For lenge.
Han kikket tilbake mot divanen, ute av stand til å finne roen så lenge Langemann lå der og var så ute av karakter. Og uten at han egentlig ville det, men også uten at han strengt tatt prøvde å stoppe det, drev tankene tilbake til de dagene i oktober året før, under jakten på Solkongens skatt, da han hadde vært så sikker på å miste ham.
Han hadde stort sett holdt seg unna, men den andre dagen gikk han dit og satt der en stund, etter først å ha sendt Tønnes på dør. Det var ikke så mye man kunne foreta seg, bare vente, kjenne stanken fra det infiserte såret og høre på smertestønnene og den stadig mer anstrengte pusten. Sabeltann hadde sett nok mennesker dø til å vite at det var like før, og han jobbet fremdeles med å definere hva han følte, da Langemann slo opp øynene og langsomt fokusert på ham.
«Unnskyld, kæpten.»
Unnskyld, kæpten.
Det hadde truffet ham som et sleggeslag i brystet. Inntil da hadde han greid å distansere seg, holde avstand til den avgrunnen av smerte som truet med å ta ham, han hadde trodd han skulle holde det ut, men at Langemanns siste ord skulle være «unnskyld, kæpten», dét ble for mye.
Langemann visste. Visste hvor avhengig han var av ham, og hvordan. Han hadde lurt seg selv ved å tro noe annet.
Så han hadde gått derfra, bedt Tønnes om å hente Pinky, og stengt seg inne i lugaren sin.
Han husket godt øyeblikket da det gikk opp for ham at Dagmars øy var innenfor rekkevidde. Et plutselig sug av håp og lettelse blandet med sinne og skrekk. Det var det siste stedet på jord han ønsket å dra, og likevel visste han nokså med én gang at han måtte. Bare Dagmar kunne redde Langemann. Så fikk han heller tåle å se henne en siste gang.
Og nå tenkte han på henne igjen, og han likte det ikke, men til en forandring skjøv han ikke tanken fra seg med én gang, men tillot den å langsomt seile forbi, i det han flyttet blikket ut mot havet igjen.
Tåka som så ofte innhyllet øya var tilbake, men han skimtet solen gjennom skydekket og visste at det var godt utpå formiddagen nå. Ikke at noen savnet ham der nede i byen, de var vant til at han holdt seg her i borgen. Men det var mulig de savnet Langemann, var like overrasket som ham over at han ikke hadde returnert kvelden før. Det var vel de som bekymret seg også. Rosa, for eksempel.
Han humret lavt ved tanken. Langemann hadde hatt mange kvinner i de årene Sabeltann hadde kjent ham, men Rosa var noe helt spesielt. Det var noe alle kunne se, også han, selv om han foretrakk å late som om han ikke så det. Hun engstet seg vel nå, kvinnfolket, så vel for seg at kjæresten hadde sklidd og falt, eller noe…
Han kunne heise flagget, signalisere at han ønsket folk opp til seg, at han hadde en ordre eller en beskjed å gi, men han lot det være. Det var uansett bare noen timer til de kom med maten hans. Han kunne alltids legge ut en lapp.
Det kom en svak lyd fra Langemann, et ynk eller et sukk, som fikk ham til å kikke bort på ham igjen. Han husket en ung viktigper på dekket av Esmeralda, en ravnsvart hårmanke og øyne som fortalte tusen historier, gullringer som glitret under fakkellys og svetten som rant av ansiktet når han danset, den lange kroppen ved roret i skumsprøyten, den høye latteren som trengte gjennom bruset fra orkanen, og skyggen i øyekroken, alltid der, et lite skritt bak ham.
Han forlot posten i vinduet og kom bort til divanen igjen, tvang seg til å se på den utslåtte skikkelsen med nye og ærlige øyne. Han så så mye eldre ut nå. Plutselig så han rynker og linjer og sølvstenken i håret, arr og rifter etter år med hardt arbeid.
«Min trofaste Jakov.» Ordene kom av seg selv, av en eller annen grunn sa han dem høyt, og han hørte, nærmest overrasket, den uvante varmen i dem. «Jeg blir din død.»
Gå i land, var det en side av ham som innstendig hvisket, gift deg med Rosa, få noen skrikerunger, redd deg selv, la meg seile av sted – uten deg, og samtidig visste han at han aldri ville klare å gi slipp på ham. Deres skjebner var for alltid knyttet sammen, hadde vært det fra den dagen de først tok hverandre i neven, to unge menn med høye ambisjoner og ingen respekt for konsekvensene, og nå…
Han våget seg til å røre ved ham. Først to fingre florlett mot kinnet, så hele håndflaten mot panna. En svak feber, kanskje. Ikke noe å slå alarm for.
Det var nok til å vekke ham. Sabeltann rakk å rygge et par skritt, slik at han ble stående midtveis mellom divanen og ildstedet da kvartermesteren åpnet øynene og så ham.
Han var god. Bare et lite hint av sjokk og overraskelse sveipet over ansiktet hans, nesten umerkelig, før det falt tilbake i nøytrale folder. «Kæpten,» hilste han.
«Var det som du hadde tenkt?» spurte Sabeltann.
«Jeg har sett deg uten maske før, kæpten. Dette er bare første gang uten sminke.»
Det var et ærlig svar, og han satte pris på det.
Langemann så forbi ham, mot vinduet. «Det er langt på dag,» slo han fast, det var tilløp til stress i stemmen hans. «Jeg har sovet altfor lenge.»
«Det går bra, du trengte det. Du er ikke frisk.»
Han prøvde å le det bort, slo teppet til side og satte seg opp i en og samme bevegelse, men stoppet brått. Han trakk pusten i et smertefullt gisp, og klemte armen mot den nedre delen av magen, prøvde å late som om det aldri hadde skjedd, og ga det opp like fort.
Sabeltann sa ikke noe, bare skjøv ham forsiktig ned igjen, kneppet opp bukseknappene og trakk linningen ned, mens Langemann la armene i kors over ansiktet, i smerte eller ydmykelse eller kanskje begge deler. Arret etter kulehullet var på venstre side, litt under navlen, og var ennå litt hissig rødt, men…
«Det ser fint ut,» slo han fast. «Men Dagmars metoder er… ukonvensjonelle. Hvis det ikke går over…»
«Det går over,» insisterte Langemann. «Det går alltid over.»
Han hørte løftet i de ordene – du skal slippe å dra dit igjen – og kjente at noe var i ferd med å ta overhånd inne i ham. Så han reiste seg, gikk tilbake til soverommet, helte opp et glass med rom og rørte inn en teskje med noe seigflytende fra en flaske han hadde stående. Langemann hadde satt seg opp igjen innen han kom tilbake, så ut som om han vurderte mulighetene for å reise seg, men ble stanset i prosessen da Sabeltann holdt glasset opp foran ham. «Jeg har også mine triks,» sa han bare.
Langemann tok i mot, gløttet opp og holdt blikket hans mens han drakk. Kapteinen tok i mot det tomme glasset etterpå, og la en hånd mot skulderen hans. «Legg deg ned,» beordret han. «Ligg til det virker. Vi har det ikke travelt.»
Kvartermesteren adlød, og selv hentet han en stol og satte seg ned ved siden av, litt usikker på hvem som egentlig holdt hvem med selskap. Langemann lå taus en god stund, observerte ham varsomt, til smertefuren mellom øynene forsvant og spørsmålet kom.
«Hvem var han?» Han snakket om mannen han så foran seg.
Så visste også han at tiden var inne.
Sabeltann sa navnet uten å se på ham, og i det det gled over leppene hans, hørte han hvor fremmed det lød, nesten rustent, som om man kunne høre hvor lite det hadde vært i bruk. Det var et dødt navn, tilhørende en død mann, det hadde ingen betydning lenger, og Langemann virket ikke videre berørt.
«Sier det deg noe?» spurte Sabeltann, og da hans nestkommanderende ristet på hodet, trakk han lett på smilebåndene i en halvbitter grimase. «Det overrasker meg ikke. Han var ingen. Bare en soldat. En av mange. Og likevel…»
- han satte seg bedre til rette, strakte beina ut foran seg, vel vitende om at dette kom til å ta en stund, og fire øyne møttes endelig, i en fortrolighet som egentlig alltid hadde vært der -
«…så hun meg.»