Rosa & morgenen etter

It's only love – but love
should make us strong
It's only love – but love
has been hurting so long

(- Heather Nova)

Fullmånen var borte, morgendisen hadde begynt å tette seg til rundt vulkanen Abra og bare et par timer etter at stillheten hadde lagt seg over byen, våknet den til liv igjen. Rosa var blant de første som var oppe, for hun hadde gått til sengs på kvistrommet sitt i Villa Rosa forholdsvis tidlig. Etter slagsmålet med Frøya hadde hun fått nok fest for en stund, og det virket heller ikke som om Langemann hadde tenkt å komme ned fra borgen igjen med det første, så hun hadde konkludert med at hun like gjerne kunne ta kvelden. Likevel hadde hun ligget våken en god stund og lyttet etter skrittene hans i trappa, for håpet er jo som kjent det siste som dør.

Han hadde pleid å komme. Uinvitert og uten å banke på, men likevel velkommen, hadde han smettet inn døra, kledd av seg og krøpet opp i senga til henne, lagt armen rundt henne og lirket henne inn i favnen sin, noen ganger bare for å sove, andre ganger for noe mer. Til tider hadde det vært irriterende, spesielt hvis han var full eller hun av andre grunner ikke hadde lyst, men nå som det var uker og måneder siden sist, var hun hul av lengsel etter det.

Hvis hun bare hadde visst hvorfor han hadde sluttet. Hun hadde riktignok sine teorier, for hun hadde hatt god tid til å fundere på det. Forholdet deres hadde for eksempel alltid vært preget av lange perioder med adskillelse. Når han dro på tokt med Sabeltann kunne han vært borte i måneder, ja, i enkelte tilfeller år av gangen, og tiden i havn var kort og intens og preget av mye oppspart lidenskap som skulle ut. Men med unntak av noen få ukeslange patruljeringsseilaser, hadde Den sorte dame ligget til kai i hele fem måneder nå. Kunne det være at de allerede hadde kjørt seg fast i en grå hverdag?

Det så riktignok ikke ut til å gjelde noen andre. Den påminnelsen fikk hun da hun kom ned spisesalen i første etasje og så alle sporene etter nattens fest. Innimellom alt svineriet fant hun Lech liggende som et snorkende slakt midt på gulvet, fremdeles med matrester rundt munnen og på skjorta, og hun hadde jo tydelig hørt all fnisingen fra jentene som piratene hadde tatt med til køys. Ingen av dem hadde løpt tørre for lidenskap, det var i hvert fall sikkert.

Erkjennelsen fikk henne til å sparke litt hardere i Lech enn hun først hadde tenkt. «Opp med deg!»

Det kom et «ooof» fra ham og han veltet over på siden, men brukte for lang tid på å reise seg, så hun hentet en vannkrukke fra et av bordene og tømte innholdet i ansiktet på ham. Det gjorde susen, og han kom seg bannende på beina. «Kan ikke en mann få lov til å sove i fred?» klaget han.

«Ikke på mitt gulv, nei!» smalt hun tilbake. «Og nå som du likevel står oppreist kan du like gjerne komme i gang.»

«Med hva?»

«Med å rydde, ditt nek!» Hun trev en mopp fra et hjørne og skjøv den inn i hendene hans. «Tror du det ordner seg selv?»

Før han rakk å svare hadde hun forlatt ham og var på vei nedover gangen som løp parallelt med salen. Hun banket i veggene og sparket opp dørene til de små kammersene, til høye snøft og overraskede rop fra de som lå og sov der. Enkelte krevde større innsats å få opp av senga enn andre, men hun fikk da til slutt drevet en trøtt, halvt påkledd gjeng pirater sammen i spisesalen. Blant dem var både faste leieboere og de som tilfeldigvis hadde kollapset under hennes tak. Enkelte, de som tilhørte Perlas mannskap, kunne hun ikke engang navnet på, men det fikk være det samme. Hadde de sovet her, fikk de ta sin del av arbeidet. Det gjaldt også de unge damene som nå hang kokette rundt halsen på kjærestene sine, og irriterte henne mer enn hun likte å innrømme. Hun begynte å dele ut koster og kluter og bøtter, og som ventet kom protestene nokså umiddelbart.

«Vi har ikke engang fått frokost, jo!»

«Det er så tiiiiidlig!»

«Må du snakke snakk så høyt?»

«Det er da damenes jobb å vaske?»

Den siste tåpelige replikken var den eneste hun tok seg bryet med å kommentere. Den kom fra Benjamin, som med sin erfaring strengt tatt burde ha visst bedre, og hun stakk ansiktet sitt opp i hans og spurte, svært retorisk: «Har ikke du festet like mye som jentene, kanskje? Du kan vaske eller du kan finne deg et nytt sted å bo!»

Mumlende og surmulende tumlet de i gang rundt henne. «Åpenbart var ikke Langemann her i natt heller,» hørte hun Bendik hviske, og hun spant rundt og spiddet ham med blikket.

«At det var…?!»

«Ikkeno',» mumlet han og så vekk. Ved siden av ham kniste Rebekka lavt, og Rosa glodde olmt også på henne før hun snudde på hælen og gikk mot utgangsdøra.

«Bra, Odin,» sa hun til den høye, hengslete, hjerneskadde kanonéren i det hun passerte ham, selv om han egentlig ikke gjorde annet enn å dytte den samme haugen med potteskår rundt i ring.

Hun skrittet ut på gata og tok trappene opp i selve fortet. Takterrassen hadde tydeligvis vært åsted for både det ene og det andre denne natten, men bortsett fra en del flasker og en kanon litt ute av geledd, så det heldigvis ikke helt galt ut. Hun gikk bort til skyteskårene, skygget for lyset med den ene hånden og speidet gammel vane tro ut mot sundet og havet. En tett tåke lå og godgjorde seg rundt klippene der ute, og hun skimtet også noen sorte skyer i horisonten. De hadde visst uvær i vente. Greit å vite.

Hun gløttet ned mot kaia under seg, så Claes og Sara komme ut av huset sitt på motsatt side og ble igjen minnet på hvordan tilsynelatende ingen andre enn henne så ut til å gå tom for lidenskap i livet. Claes hadde brukt månedene i havn til å sette barn på kjæresten og det begynte å synes nå. Han kysset henne der på trammen, og klappet kjærlig på babymagen, og Rosa måtte bruke noen øyeblikk på å analysere dem, hva de nå enn var de følelsene det vekket i henne. Hun hadde for lengst gitt opp tanken på egne barn (om ikke Langemann hadde satt unge på henne innen nå måtte det være noe galt med en av dem, for det hadde ikke stått på innsatsen), og hun hadde egentlig ikke tatt det så tungt. Hun hadde Pinky, og ingen mor i verden kunne elske barna sine høyere enn hun elsket den gutten.

Hun gikk ned på gata. Tanken på Pinky hadde feid en velkommen bølge av glede inn over henne, og hun hadde lyst til å kikke innom for å se om alt var vel. Hun hadde ikke sett mye til ham på festen, husket bare å ha observert ham rusle ned mot havna sammen med Pysa tidlig på kvelden. Å dra hjem til Pinky innebar jo også å møte Langemann, hvilket hun ikke visste om hun var helt klar for, men det måtte jo uansett skje på et eller annet tidspunkt og det var lite vits i å utsette det. Så hun tittet inn, forsikret seg som at alle i Villa Rosa var i gang med å rydde og vaske, og gikk.

Hun fant gutten sittende på en benk utenfor huset der han og Langemann bodde, klappende åndsfraværende på en tam geitekilling, og stoppet et stykke unna, delvis skjult av en vogn, for å bare se på ham litt. Han vokste så fort nå, nesten fra dag til dag, og hun likte det hun så. Han var kvikk og smart og snill, så lik sin far og ikke bare utseendemessig. Rosa kom aldri til å glemme dagen da Langemann hadde lagt et spedbarn i armene hennes, fortalt at det var Morgans og at Morgan var død. Nyheten hadde knust henne, til tross for omstendighetene rundt, for hun hadde alltid likt vertshuseieren. Han hadde integritet og en genuin omsorg for menneskene rundt seg, og var dessuten den desidert mest ansvarlige av Langemanns svirebrødre. Selvfølgelig hadde hun trådt til for å gi sønnen hans en god oppvekst. Det hadde vært en glede og en ære.

Hun kom helt bort, men det tok likevel en stund før han la merke til henne og kikket opp. «God morgen, Rosa.»

«God morgen. Er du så tankefull i dag?» Han smilte forsiktig og trakk på skuldrene. «Ble det sent, kanskje?» la hun til.

«Ikke så veldig.»

Hun skrittet forbi ham, mot døra. «Og Langemann, da, er han oppe?»

Gutten rynket panna. «Han er ikke her. Jeg trodde han sov hos deg.»

«Nei.» Hun stoppet. «Nei, det gjorde han ikke.»

«Å.»

Blikket hennes gled nesten ufrivillig i retning av Sabeltanns klippeborg, som ruvet dystert over byen. Det varte bare et sekund eller to, men Pinky så det likevel. «Tror du han er der?» spurte han.

«Sikkert.»

«Han pleier ikke å være der om natten.»

Det var hennes tur til å trekke på skuldrene. «Kanskje kapteinen ble dårlig, eller noe.»

Hun ville ikke engste gutten, men det var helt andre ting hun så for seg i det øyeblikket. Det var lett å gli på de glatte steinhellene, og det var langt ned… Hun ristet tankene av seg, og smilte tappert. «Han dukker nok opp. Har du fått frokost?»

«Ja, hos Bella og Gusto.»

Gusto, ja. Han skulle opp til borgen med mat i løpet av formiddagen. Han ville vel kanskje finne… ting. Ja, nettopp det, han ville finne ut av ting.

Makan…

«Det er bra,» var alt hun sa høyt. «Jeg får heller ta en runde og se om byen fremdeles står. Vi ses.»

Hun begynte en mer eller mindre målrettet vandring rundt i Abra Havns gater, og fikk kartlagt resultatet av gårsdagens og nattens herjinger. Det var som det pleide etter fullmånefester: veltede bord og stoler og matrester strødd utover torget, sovende mennesker i bakgater og gårdsrom, og knuste flasker og krukker på fortauene og på kaia. Spesielt det siste irriterte henne, og hun gikk til Den enøyde pirat for å låne en kost. I døra støtte hun på Skalken, som så på henne med en underlig salighet i blikket i det han passerte. Hun stusset over det helt til hun kom inn og så den samme saligheten i stedets innehaver, Nancy, og da hadde hun egentlig mest lyst til å kjøre hodet inn i veggen. Alle, absolutt alle andre, ja, selv Skalken, fikk det de skulle!

Med en opparbeidet blanding av sinne, frustrasjon, forvirring, sorg og redsel boblende i seg, som hvert øyeblikk truet med å gjøre seg gjeldende og koke over, gjøv hun løs på jobben med dødsforakt, og det var mulig hun signaliserte ut en viss fiendtlighet til omgivelsene, for hun fikk stort sett gå i fred. Ved lunsjtider holdt hun seg rundt Bella og Gustos vertshus, og var over Gusto som en villkatt da han kom traskende tilbake fra Sabeltanns borg. «Så du noe?» spurte hun.

Han forsto ikke spørsmålet. «Så noe? Nei, jeg ser aldri noe. Han bare setter ut de gamle tallerkenene og jeg setter fra meg de nye.»

«Jeg mener, så du… Langemann?»

Så du det maltrakterte liket av Langemann knust mot steinene i…?

«Å, Langemann,» smilte han og avbrøt de mørke tankene hennes. «Ja, han er der oppe hos kapteinen.» Han viftet med en papirlapp, der Sabeltanns snirklende skjønnskrift informerte kort om at kvartermesteren hadde tilbrakt natten i borgen hans. Av en eller annen fylte det henne ikke med den lettelsen hun hadde ventet, men med raseri.

«Vel, hva gjør han der?!» spyttet hun ut i stakkars Gustos fjes.

Inderen rygget urolig noen skritt unna henne. «Nei… det vet jeg ikke.» Øynene hans flakket mot kona Bella, som sto i døråpningen til vertshuset og så spørrende på dem, og Rosa angret straks sin urimelige oppførsel, men var ikke i humør til å innrømme det, så hun bare snudde seg og gikk.

Etter det holdt i hvert fall folk avstand til henne.

Hun ble ikke mindre sint utover dagen. Det var som om raseriet nå som det først hadde festet seg, bare lå der og godgjorde seg i en suppe av melankoli og fortvilelse. Det verste var at det var så vanskelig å gå utløp for det. Hun kunne jo alltids fortsette med å bjeffe fornærmelser til uskyldig forbipasserende eller å knuse blomsterpotter (hun begynte for øvrig å gå tom), men det ville jo ikke løse noe i lengden. Det var jo ingen som strengt tatt fortjente sinnet hennes, det var ingen og ingenting å rette det mot. Og svaret lå jo der, Svaret med stor forbokstav var jo like innlysende som det var ynkelig og barnslig:

Jeg vil ha Langemann. Jeg vil han skal se meg, snakke med meg, holde meg, elske meg, foretrekke og prioritere meg...

Det var til å grine over, og hun hadde vært på nippet til å gjøre det også da hun oppdaget at Sabeltann var kommet ned til byen. Det var blitt ettermiddag, stedet begynte omsider å se presentabelt ut igjen, de mørke skyene hadde trukket nærmere og hun var i ferd med å sope sammen de siste flaskeskårene innved muren nedenfor fortet, da hun overhørte ham og Tønnes i samtale ved landgangen til Den sorte dame bare noen meter unna henne. De snakket om vær- og vindforhold og en eksperimentell forsterkning av kjølen som Tønnes hadde fått utført, og hun spisset spesielt ørene da det ble snakket om tidsrammer.

«Hvor lang tid trenger du?»

«Tja, et par dager? Toppen.»

«Mmm, akseptabelt. Vi må få Langemann på beina først uansett.»

«Ikke i slag?»

«Ikke akkurat.»

Kosten hennes sneiet i samme øyeblikk borti en lampe som hang fra en bjelke over henne, slik at den deiset i bakken og tiltrakk seg de to herrenes oppmerksomhet. Kapteinen anerkjente henne knapt, gløttet bare sidelengs på henne på sitt sedvanlige, nonchalante vis, noe som i dag var enda mer provoserende enn vanlig. «Rosa,» hilste han tørt. «Har ikke du noe viktigere å ta deg til?»

Hun kjempet mot innskytelsen til å slå ham i hodet med kosten. «Unnskyld meg, kæpten, men jeg prøver altså å sette sammen din by, som dine menn tilbrakte gårsdagen med å rive ned!»

Han lot seg ikke affisere av den skarpe tonen. «Det kan mennene gjøre selv. Din plass er hos din syke mann.»

«Jeg var ikke klar over at jeg hadde noen mann,» svarte hun bryskt, «og langt mindre en syk en.»

Han ofret henne endelig et helt blikk, og det sa i grunnen alt. Det var en snodig blanding av oppgitthet, ertelyst og en aldri så liten advarsel, og hun visste straks hun så det at hun bare kunne gi opp.

«Hvor er han?» sukket hun.

«Forhåpentligvis i seng. Og er han der ikke, så få ham dit.»

Hun gløttet fort på ham, lurte på om hun hadde hørt riktig, at det faktisk hadde vært et hint av omsorg i kapteinens stemme. Men han bare sto der og studerte skuta si, med et ansikt som var like umulig å lese som før, og det var ikke noe poeng i å terge ham mer enn nødvendig, så hun satte kosten fra seg og skyndte seg til Langemanns hus.

Hun fant ham i trappa opp til andre etasje, delvis sittende og delvis liggende over flere trinn, som om han hadde prøvd å komme seg opp på soverommet, men gitt opp halvveis.

«Kom du ikke lenger?» spurte hun.

Han gløttet opp, og han så virkelig elendig ut. Blek, men med rødsprengte kinn og blålige felt under øynene, og det som virkelig bekymret henne var at han ikke engang prøvde å late som om alt var i orden. Han bare lukket øynene, som om han red av en bølge av smerte eller kvalme.

«Men kjære deg…» Hun huket seg ned foran ham, og han sa ikke noe, men vek heller ikke unna da hun la en hånd mot ansiktet hans. «Du har feber,» erklærte hun, mer som en bekreftelse enn et forsøk på trøst.

Han mumlet noe og lente seg mot henne, og hun kunne jo ikke avvise ham sånn som dette, så hun støtte panna hans mot skulderen sin, la armene rundt ham og vugget ham. «Har du gått hele veien fra borgen i denne tilstanden?»

«Det var ikke så ille da vi startet…»

Hun ristet på hodet. «Ja, ja, du kom da ned.»

«Kapteinen…,» begynte han, men ombestemte seg og tidde. Hun forsto. Selv Sabeltann hadde vel en slik side, men bare Langemann kunne vite om det. Det måtte ikke snakkes om.

«Kom,» sa hun og tredde armen hans over skulderen sin. «Til sengs med deg.»

Hun fikk ham opp og inn på sengekanten, og han verken samarbeidet eller motarbeidet henne mens hun kledde av ham; hatten og hodetørkleet, frakken, støvlene, strømpene, buksene og vesten, alt bortsett fra skjorta.

«Har du spist?» spurte hun etter å ha ristet putene og bredt teppet over ham.

Han ristet på hodet. «Jeg er ikke sulten.»

«Nei, men du bør spise litt likevel,» insisterte hun. «Jeg skal ordne litt mat til deg.»

Det tok lenger tid enn planlagt å skaffe den maten, for hun endte opp med å måtte gå hjem til seg selv etter forsyninger, og innen hun var tilbake lå han og hutret av kuldegysninger, et tydelig tegn på at feberen steg. En håndbak mot panna hans bekreftet at det var tilfelle; ikke farlig høy, men nok til at den plaget ham.

Hun klarte å få i ham litt mat, en halv kjeks og noen biter frukt, men så ville han ikke ha mer, bare noen munnfuller med utvannet øl. Etterpå, mens hun holdt på å rydde opp og hadde snudd ryggen til ham et øyeblikk, hørte hun ham hviske: «Dagmar...»

Hun rakk å kjenne et stikk av sjalusi, rakk å tenke at dette var en av de mange andre han hadde der ute, før hun kom på at Dagmar var navnet på den mystiske kvinnen fra Sabeltanns fortid, hun som alle hadde gått rundt og hvisket om i vinter, denne heksa, eller hva hun var.

«Hva sa du?» Hun snudde seg mot ham igjen, men han lå bare og stirret ut i rommet, som om han enten fokuserte på noe hun ikke kunne se, eller lyttet intenst etter en lyd hun ikke hadde hørt. «Langemann?»

Fort vred hun opp et håndkle i vannbøtta innved veggen, kom bort og satte seg på sengekanten og la det mot nakken hans. «Langemann?» gjentok hun og strøk ham over kinnet med den ledige hånden.

Han blunket noen ganger og så gløttet han opp på henne og smilte spakt, som om han først nå oppdaget henne. «Rosa… hei.»

«Ja, hei, du,» hilste hun tilbake. «Hvorfor snakker du om Dagmar?»

Ansiktet hans falt i spørrende folder. «Dagmar?»

«Ja, Dagmar.»

«Hvem er Dag…?» Blikket ble sløret i det han forsvant for henne igjen.

En klam klo av engstelse klemte til rundt hjertet hennes, og hun ristet i ham. «Langemann? Langemann!» Hun flyttet håndkleet til motsatt hånd, snudde det så hun kunne legge den kjølige siden mot kinnet hans. «Jakov, nå skremmer du meg!»

Han rykket til, og det grågrønne blikket fant henne igjen. Øynene var blanke, men fokuserte. «Unnskyld… Jeg bare… Det føltes som om hun var her.»

Hun slapp et langsomt sukk og gikk til bøtta for å væte håndkleet på nytt. «Det går fint,» sa hun da hun satte seg hos ham igjen og la det mot panna hans. «Det er bare feberen.» Hun tørket varsomt av ansiktet hans. «Prøv å sove litt. Jeg kan høre med Mia om hun har noe som…»

«Nei,» protesterte han da hun i samme øyeblikk gjorde antydning til å ville reise seg. «Ikke gå.» Han grep etter henne og hun lot ham få tak i bluseermet.

«Jeg skal bare skaffe deg noe som…»

«Jeg trenger ikke noe,» insisterte han. «Bare… bli hos meg.»

Hun kunne jo ikke si nei, det var jo dette hun ville, så hun krøp opp i senga til ham og satte seg med ryggen mot hodegjerdet. Han la hodet i fanget hennes og armen rundt beina, klynget seg til henne som et barn, og hun kunne grått av lettelse, for det var så godt å kjenne kroppen hans inntil sin, selv om den var så kokende varm at hun nesten svettet.

I samme stund slo realiteten ned i henne.

Dette var hva det hadde blitt til. Nå var hun god nok. Nå som han ikke følte seg bra og bare kunne få og ikke behøvde å gi. Hvor var han når hun trengte noe? Hadde det alltid vært sånn, og i så fall, hva betydde det?

Hun visste hva det betydde.

Og hun visste hva hun måtte gjøre.

Hun tok seg sammen. Dette var ikke øyeblikket. Det kunne ikke skje nå. Hun måtte få ham frisk først.

«Jeg skal bli,» lovet hun, og stoppet den enslige tåren som unnslapp øyekroken med en finger. «Jeg blir hos deg til du føler deg bedre.» Hun tørket fingeren i sengeteppet, gjemte tåren unna, sammen med alt det andre.

Men så går jeg, la hun til. Men bare i tankene.