Sabeltann & Dagmar

Say you'll remember me
Standing in a nice dress
Staring at the sunset
Red lips and rosy cheeks
Say you'll see me again
Even if it's just in
your wildest dreams

(- Taylor Swift)

Hiv o'hoi, snart er skatten vår, så kan vi ta det rolig de neste hundre år…

Spilledåsen spilte av en eller annen grunn Pelle og Pysas tåpelige, lille melodi, og ikke Greensleeves slik den var ment å gjøre.

Sabeltann stusset. Han løftet det forgylte vidunderet opp i øyehøyde, lot solstrålene treffe det slik at han kunne studere det nøyere, men ble ikke noe klokere. Den yndige, gylne danserinnen gled fint rundt i sporene sine som før, og den staselige musketeren bukket galant hver gang de passerte hverandre, slik han alltid gjorde. Det var bare musikken som var feil.

Eller… Det var noe rart med været også. Sollyset var altfor sterkt, nesten hvitt, og likevel blendet det ham ikke. Han kikket seg rundt, studerte omgivelsene, lot det alltid observante blikket ta inn alle detaljer. Det var ikke mange av dem. Til venstre for ham lå havet, blankt og stort, med bare noen små krusninger på overflaten. Ellers hadde han sand på alle kanter, så langt øyet kunne se.

Det var underlig, uvant, men ikke skremmende. Han var ikke redd. Stedet føltes kjent, som om det var en grunn til at han var kommet, at han hadde noe han skulle gjøre her.

Han kikket ned på spilledåsen igjen, og i samme øyeblikk merket han at han ikke lenger var alene. Han rettet seg opp, kvalte et sukk og dreide langsomt rundt.

«Hva gjør du her?»

Hun sto rundt ti meter fra ham, i den samme blå kjolen hun hadde hatt på sist han så henne. Blikket var prøvende, men kontrollert.

«Spørsmålet er hva du gjør her, kaptein. Jeg kom bare hit for å treffe deg.» Kapteinstittelen lød ikke staselig når hun brukte den, mer som en stusselig erstatning for et navn hun ikke lenger våget å nevne. Hun løftet en hånd og dreide pekefingeren rundt. «Alt dette er det du som står for. Du har skapt det. Alt, bortsett fra meg.»

«Dette er en drøm?»

«Ja.»

«Og den er min?»

«Den er ikke min, i hvert fall. Du ser ikke slik ut når jeg drømmer om deg.» Svaret kom kontant, uten følelse. Hun blunket ikke engang.

Det var klærne hun siktet til. Parykken. Det nye navnet han hadde tatt, og det gamle som han hadde lagt bak seg. Han lot blikket gli over henne også. Det var den eldre Dagmar han så. Den skamklipte, steile og harde. Ikke den han foretrakk.

«Som sagt, jeg er det eneste du ikke kontrollerer,» sa hun, som om visste hva han tenkte. «Jeg har brutt inn her.»

Han fanget blikket hennes. «Du invaderer drømmene mine nå?»

«Ja, og det er ikke lett, skal jeg si deg, så lite som du sover.»

Øynene deres var låst i hverandre. Som alltid når de møttes, ville ingen av dem være den første til å se bort.

«Du invaderer drømmene mine for å fortelle meg at jeg sover for lite?»

«Sover for lite, spiser for lite, drikker for mye… Alt dette vet du jo, du trenger ikke meg til å fortelle deg det.» Hun ristet på hodet. «Nei, jeg er her for å advare deg.»

Spilledåsen stoppet, og først da la han merke til at han fremdeles hadde den i hendene. Det fikk ham til å bryte blikkontakten, men heldigvis kikket hun også mot musikkboksen.

«Du har spilledåsen min,» konstaterte hun, og stemmen lød både overrasket og bitter. «Jeg har ikke sett den siden…»

«Din søster fikk den,» svarte han fort, og så opp på henne igjen. «Men jeg stjal den tilbake. Originalen altså. For dette er vel drømmeversjonen?»

Han så på boksen, konsentrerte seg, ville teste teorien hennes, og ganske riktig, den begynte å gå igjen. Og denne gangen var melodien den riktige.

I have been ready at your hand to grant whatever thou wouldst crave. I have both wagered life and land, your love and goodwill for to have…

Han lukket lokket med et smell og snudde seg bort. «Forsvinn!»

Han gikk fra henne, inn i hagen – for han var i en hage nå – gjennom en buegang og videre langs en skyggefull allé.

«Virkelig? Du tar meg med hit?!»

Hun hadde visst ikke forsvunnet med stranda likevel, for han hørte stemmen hennes like bak seg, distansert og kjølig.

«Du valgte å komme,» påpekte han og snudde seg ikke. «Du kan velge å gå.»

De nådde enden av alleen og svingte ut på det som skulle ha vært oppkjørselen foran herskapshuset. Men det var i stedet rosehagen i trådte inn i, den som egentlig skulle ligget i motsatt ende av eiendommen.

Det føltes likevel riktig. Han var på rett vei.

Han fulgte stien som sirklet seg i en spiral inn mot midten av hagen, flankert av mannshøye hekker og med grusen knasende under skosålene. Det så ut som før, bortsett fra at rosene var i full blomst. Det hadde de ikke vært den dagen, det var han sikker på. Han hadde alltid vært god med detaljer.

Men springvannet var der, og lyden av rennende, surklende vann da han nærmet seg, fikk det til å vrenge seg i ham. På den gode måten.

Hun hadde fulgt etter ham hele veien, han hadde ant henne mer enn han sanset henne, men nå, da de rundet den siste svingen og så fontenen, stanset hun.

«Må du?» Det var forrakt i stemmen, men trygling også.

Han stoppet, han med, og gløttet halvveis over skulderen, uten egentlig å se henne. «Er du redd?»

Hun svarte ikke, og han gikk alene fram til kanten av det grunne bassenget.

Jo da, han var der. Han lå i vannet, med ansiktet ned, og med frakken flytende rundt seg som en svulmende kappe, og parykken duppende ved siden av som et dødt dyr.

Synet var mindre tilfredsstillende enn han hadde ventet, men han følte ingen avsky heller. Bare… ingenting.

Han snudde seg tilbake mot Dagmar. Hun hadde kommet nærmere, stirret forbi ham mot den døde mannen i vannet, og blikket avslørte ikke mye, bare at hun tvang seg selv til å holde det.

«Jeg angrer ikke,» sa han.

Hun så på ham. «Ikke i det hele tatt? Med tanke på hvordan livene våre ble etterpå?»

«Nei. Jeg hadde gjort det igjen. Det eneste jeg ville endret på er at jeg ikke ville latt deg overtale meg til å stikke av.»

«Da hadde vi begge vært døde nå.»

«Kanskje. Og kanskje ikke. Mye hadde vært annerledes.»

«Kanskje. Og kanskje ikke.» Hun vendte hans egen ord mot ham, og han kjente et stikk av raseri, men så la hun armene i kors og lente seg litt tilbake. «Nå har du fått pine meg. Er du klar til å lytte nå?»

Han speilte kroppsspråket hennes. «Du hadde en advarsel, sa du?»

«Ja. Det er en ny spiller på brettet. Greven av Gral.»

«Jeg har hørt om ham. En sjarlatan som…»

«Han er ikke mer sjarlatan enn jeg er!» avbrøt hun. «Og han vokser seg stadig sterkere. Du trenger ikke engang ta mitt ord for det, vil jeg tro. Han drikker grådig av Kraften, og når noen tapper av Kraften, kaptein, vil alle som er berørt av den, kjenne det.»

«Langemann…»

«Nettopp. En midlertidig svekkelse. Har jeg rett?»

Han nikket.

«Det ante meg. Jeg prøvde å kontakte ham først,» forklarte hun. «Jeg helbredet ham, vi har en… forbindelse.»

En overraskende, bitter latter tvang seg fram da han innså hva hun mente. «Han blir aldri kvitt deg, han heller.»

Hun lot kommentaren passere. «Men jeg tror ikke han forsto meg.»

«Nei. Vi antok det var feberfantasier.»

«Han blir frisk igjen,» presiserte hun, som om han trengte å høre det. «Ikke vær redd.»

«Hva er det han vil, denne Greven?» spurte han, mest for å flytte fokuset.

«Det vet jeg ikke. Men hva det enn er, vil ingenting kunne stå i veien for ham om han når sitt fulle potensial.»

«Og hva har dette med meg å gjøre?»

«Du er blant det som står i veien.»

Han fnyste, slo ut med en hånd og snudde seg for å gå. Hagen smeltet bort og de var tilbake på den hvite stranda.

Hun grep ham i armen og spant ham rundt igjen. «Ikke undervurder denne fienden, kaptein! Han er ingen kriger, ingen edel soldat. Han finner dine svake punkt, og stikker deg der det går dypest.»

Han var overrasket over hennes uvanlig direkte og konfronterende aggressivitet, men viste det ikke. «Godt da, at jeg passer på å ikke ha noen svakh…»

«Du har to!» smalt det fra henne. «Og, nei, jeg er ikke en av dem.» Ansiktet mildnet. «Han kommer. Jeg vil bare at du skal være forberedt. Dette er en advarsel. Det er alt du får. Det er alt jeg vil.»

Hun slapp armen hans, og han børstet av jakkeermet sitt, som om han kunne børste henne bort like lett. «Kunne du ikke sende en ravn, som alle andre?» spurte han.

«Jeg kunne,» medgikk hun. «Og du ville kastet det til side. Bare fordi det kom fra meg.»

«Og det vil jeg ikke nå?»

Hun ristet på hodet. «Du kommer ikke til å huske denne drømmen eller denne samtalen. Men jeg vil ha sådd et frø i bevisstheten din et sted. Forhåpentligvis nok til at du gjenkjenner faren når den kommer, og handler deretter.» Hun rygget, slapp armene ned langs siden, trakk seg vekk. «Farvel, kaptein.»

Så gikk hun fra ham, bortover den endeløse stranda, og hun satte ingen spor i den hvite sanden.

«Men jeg vil huske deg, vil jeg ikke?»

Ordene piplet ut, som nytt blod fra et gammelt sår.

Hun kikket tilbake på ham over skulderen, og han forstilte seg at hun smilte, selv om han ikke lenger kunne se ansiktet hennes. «Hvordan skulle vi kunne glemme hverandre, kaptein? Ja, du vil huske meg. Du vil bære meg, sanse meg, kjenne meg, puste meg inn, og ut… Til din siste dag.»

Hun forsvant, og han var alene, og likevel ikke.

«Bra.»

Ordet gled over leppene hans i det han åpnet øynene, og alt hadde glemt hvorfor han sa det.