Her er kapittel 23.. Sorry at det tok så lang tid..


Fønikstårer Child of the new Dawn

Fraskrivelse: eier ikke, ikke saksøk

Vanskeligheter med krefter

Humlesnurrs synsvinkel

Mye hadde skjedd den siste timen. Med en gang Pussi så tilstanden Harry var i, kunngjorde hun at han ville bli på sykestua med ingen besøkende til hun sa så. Selv ikke Remus våget å krangle med henne, skjønt hadde det vært nærmere fullmånen, var Humlesnurr sikker på at han ville.

Humlesnurr kalte resten av ordenen sammen til et krisemøte. Siden beskyttelsen rundt Galtvort var vanskelig å invalidisere eller til og med tillate portnøkler inn i, sendte Humlesnurr de ordensmedlemmene som var der til å gå til grensene og møte de tilkomne medlemmene og fylle dem inn. Dette var også en måte å holde Remus distrahert. Han hadde sittet i en stol og stirrer i gulvet helt siden han hadde kommet.

Mens ordensmedlemmene dro, tilkalte Humlesnurr Minerva, det eneste ordensmedlemmet ved siden av Pussi som var på Galtvort, til kontoret sitt.

Hun kom innen minutter, så ganske uttært og bleik ut, men snakket i sin vanlige bryske stemme, "Er noe galt, rektor?"

Humlesnurr fylte henne raskt inn om ulykken ved det gamle hovedkvarteret og Harrys første tegn på nye krefter.

Hun så målløs ut for et øyeblikk, så krysset et merkelig blikk ansiktet hennes, "Du tilbringer for mye tid sammen med Harry."

Den kommentaren var som et slag i ansiktet på Humlesnurr, men før han kunne stotre fram et svar, fortsatte hun.

"Tross alt, jeg husker en trollmann som prøvde å gjøre to formler på en gang, rett etter å ha lidt betydelige skader fra å duellere med seks trollmenn samtidig."

Humlesnurr rødmet av minnet og prøvde å stotre fram et forsvar, men Minerva ignorerte ham.

"Så denne strålende begavede trollmannen prøvde å skjære av noen hjørner og komme til gompeundergrunnen fort. Han kommer opp med denne fantastiske idéen om å gjøre to formler samtidig: immiverings- og en lokaliseringsformel. Trollmannen tenker framover, og gjør en lokaliseringsformel på hele undergrunnen så han kan plukke ut hvor han skal immivere mens han immiverte. Og hva skjedde med denne strålende begavede trollmannen? En uke i koma og et arr under hans venstre kne av et kart over undergrunnen, som han forteller historien om, til folk han antar vil glemme og aldri gjøre narr av ham med."

(A/N Beklager å måtte avbryte, men jeg kunne ikke tenke på en lang og interessant historie for arret hans)

Humlesnurr smilte fårete opp til Minerva med blinkende øyne, "Så du tror min VELDIG gamle feil gniddes av på Harry da han gjorde en formel som ganske enkelt kom til ham?"

"Jeg skulle ønske vi bare kunne si det var det."

Humlesnurr nikket morskt, "Jeg ønsker det var en måte jeg kunne beskytte ham mot alt dette. Jeg forklarte ikke til ham ellet noen av de andre ordensmedlemmene for den saks skyld hva som kan skje hvis prosessen mislykkes."

Minerva smilte barskt, "Vi kan prøve å putte ham i en kjempeboble."

Et bilde av Harry hoppende rundt i Storsalen i en stor boble fikk begge professorene til å le nokså hysterisk i flere øyeblikk, til Minerva husket hva Humlesnurr hadde sagt.

"Albus, hva mener du med 'hvis prosessen mislykkes'? Er den ikke allerede gjort?"

Humlesnurr sukket, all gleden var nå borte," Kuledelen er, men resten er opp til Harry. Magien hans ble ganske bokstavlig revet i stykker. Traumene fra dette kan forårsake ødeleggende resultater."

Minerva ventet, men Humlesnurr fortsatte ikke, "Som?" spurte hun utålmodig undrende på hvorfor Albus holdt henne i uvisshet.

Humlesnurr trakk på skuldrene, "Det er derfor det er så farlig. Ingen vet hva som skjer, bare at personen våkner opp og kan bruke kreftene sine, og faller så i en koma hvor noe skjer og fra noen aldri våkner opp."

Minerva hadde aldri sett så bleik ut. "Er det ingen måte å hjelpe ham?"

"Ikke som jeg vet om. Jeg vet veldig lite om Lumenkulen. Den ble sjeldent brukt og er derfor sjeldent skrevet ned."

Minerva stod opp høy, og holdt seg selv med stoltheten og tapperheten fra huset hennes, "Da vil jeg se gjennom hver fordømte bok i biblioteket til jeg finner noe som kan hjelpe." Det besluttsomme ansiktet hennes myknet for et øyeblikk, "Han så så trett ut sist jeg så ham, Albus. Selv med alt han har vært gjennom, tror jeg ikke han vil komme fra dette uskadd. Hvis det kommer ned til en viljekamp, kan han vinne, men å komme tilbake til denne verden av smerte….. han vil kanskje ikke komme tilbake."

Humlesnurr hørte henne ikke gå.

Han var alt for opptatt med å tvinge seg selv til å puste.

Remus synsvinkel

Endelig slapp Pussi Remus inn, rett før møtet og bare for noen få minutter.

Han satte seg ned på Harrys seng og så på det bleike ansiktet hans. Han måtte innrømme at han var fortsatt mer enn litt sjokkert over hva Harry hadde gjort. Han hadde aldri sett en formel som det.

Mens han rynket pannen litt merket han at ringen på fingeren til Harry glødet. Forsiktig plukket han opp hånda til Harry og så nærmere på ringen.

Det var en nydelig ting. Selve ringen var gull med hva som så ut som en mørkere nyanse av gull for alltid bevegende inni den. Rundt ringen var de innviklede og fargede formene av en kronhjort, en stor raggete hund, en varulv, og i sentrum; en føniks med vingene dens spredt med tuppene av gullfjærene sømløst smeltende inn i gullet på ringen.

Glødingen kom fra varulven og føniksen. De mørkere nyansene av gull så også ut til å bevege seg fortere. Håpende på at det ikke var et dårlig tegn, beveget han fingeren sin for å røre ved varulven…

"Remus! Møtet starter!"

Han skvatt og rykket hånda si vekk fra figuren. Forsiktig puttet han Harrys hånd ned og forvisset seg om at han fortsatt var dekket til, Remus stod og kjappet seg til rektorens kontor.

Humlesnurrs synsvinkel

Det var alt Humlesnurr kunne gjøre å ikke skrike.

Ikke bare var halve ordenen totalt forvirret, men fr. Wiltersen hadde også insistert på at Ronny og Hermine ble fortalt om Harrys tilstand og de ble også tatt med.

To timer med forklaring og omstarting fikk endelig alle sammen på samme side så langt om hvorfor de ville ha hovedkvarter på Galtvort for nå og det meste som hadde skjedd med Harry.

Nå var det den delen Humlesnurr hatet. Nå måtte han fortelle ordenen at etter å gå gjennom hele prosessen med kulen, måtte Harry nå på en måte komme seg ut av en koma.

"Så, hvordan har Harry det? Han er på bedringens vei nå, sant?"

Da setter vi i gang. "Jeg er redd, Dult, for at Harry har en ting til han må gjøre."

Hoder rykket opp mot ham mens han sa det, skjønt ingen så fort som Remus'.

"Harry har gått inn i en koma-lignende tilstand. Det er den siste delen av prosessen, som jeg bare nettopp har oppdaget. Det er ingen nedskrevne dokumenter over hva som skjer i denne tilstanden. Vi kan bare håpe Harry klarer seg."

Det var sikkert ingen tykkere stillhet noen plass i verden. For en gangs skyld på Galtvort, var det; ingen hvisking fra portrettene, ingen kakling fra Gnav, ingen ringling fra rustinger, ingen susing fra spøkelser, ingen mjauing fra fr. Hansen, ingen ingenting. Alt var stille, men følelsen av frykt var tykkere enn til og med det.

Harrys synsvinkel

'Dette rommet er rart' tenkte Harry.

Veggene var svarte og gulvet var umulig å se under lagene av hva som så ut til å være krumninger av skyer, bevegende, vridende, og overlappende i et usett mønster.

Det var mer som en korridor virkelig, for når Harry tok et steg framover rykket veggene tilbake og viste en lang korridor. I enden av korridoren var en pidestall med en krystallball på toppen.

Mens han gikk mot ballen sluttet veggene å bevege seg, mens en stemme ingenstedsfra skrek,

"Åh hvilke merkelige skapninger mennesker er, for jeg har studert dem fra fjern og nær. Alle søker mørket, likevel passer de seg for å finne mindre enn de håper det er. Alltid undrende, men forsiktig med å ikke gå for langt inn, for mørket suger deg inn og endrer den du er. Noen er modige, noen er hellige men ingen vil returnere, unntatt deg som går på en linje innimellom. Merkelige skapning som vandrer her nå, hvilke krefter vil du velge? Har du kraften og viljen til å beholde dem, eller vil både din sjel og dine krefter du tape? Forsiktig unge, vær oppmerksom, for det som venter er kanskje ikke stien hjertet ditt trenger så."

Han stoppet foran krystallballen og så inn i den.


Reviewsvar:

Violin: Tja.. er ikke sikker, men jeg skal sjekke det.. heheMamma holdt på med å ordne den andre dataen..
Å den var nesten ferdig, men så gikk strømmen... Og dataen klikket helt.. Så han har brukt min data hele tiden de siste ukene..
Det er ingenting galt i å ha det litt morsomt.. prøver det hele tiden jeg..
Bestefaren min ble helt plutselig frisk igjen.. nyrene hans begynte å virke igjen...
Jaja...
OTH

Jeg beklager at det tok så lang tid, jeg sleit virkelig med å finne ut hva dette kapitlet skulle hete på norsk, og jeg er ennå ikke helt fornøyd med det.. Noen som har noen forslag? Det engelske navnet er 'Tribulations of power'..
Moren min har brukt dataen jeg har hjemme ganske mye, pluss at da jeg var på den så var jeg å leste en fic jeg er blitt helt hekta på.. har fortsatt 2-3 kap igjen å lese på den.. Den heter 'Mastermind hunting'..

I forrige kapittel var det en ny formel.. Jeg oversatt ikke den, fordi en av betingelsene på at jeg skulle få oversette denne var at jeg beholdt de orginale navnene og formlene som Child of the new Dawn hadde laget.. Hadde jeg oversatt den hadde den sannsynligvis blitt noe lignende som 'Vergus apporto' eller noe sånt..

Ja.. neste kapittel kommer når det er ferdig oversatt.. har bare oversatt ca 2-3 paragrafer fra det.. huff.. 'shame on me'Håper jeg får gjort det i helga.. Det blir ikke idag, fordi da drar jeg til ei venninne rett etter skolen og blir der til imorgen..

Ja.. Det var vell alt for nå.. Vi snakkes (skrives) en annen gang,

OdoTheHero
- Kathrine (som spiser landgang og drikker Urge.. nam!)