Beklager så mye at dette kapitlet tok så jævlig lang tid på å komme ut. Men det har vært så mye…
Enjoy!
--
Fønikstårer Child of the new Dawn
Fraskrivelse: Eier ikke, ikke saksøk
A/N Ok bare for å hindre folk fra å bli forvirret, jeg la til slutten med diktet for å prøve å legge til forklaringen til noen reviewere. Diktet sa at mennesker liker makt og alltid er nysgjerrige på ondskap. Det sa at Harry gikk på en grense midt i mellom og ville måtte velge sin side og krefter. Han måtte også være forsiktig med å velge det rette ellers ville hans nye krefter ha drept ham. Også ikke prøv å finn ut hvor jeg fikk diktet, fordi det var bare et dårlig skrevet dikt fra meg. Uansett videre med ficcen!
Stilige Krefter
Harrys synsvinkel
"Sirius?" spurte Harry halvt i svime.
Sirius trakk på skuldrene, han gjettet sin gudsønns spørsmål, "Jeg antar gamle Voldie ville ha noe å si om dette. Ikke vær redd, han kan ikke forstyrre deg mer." Han gliste, "I hvert fall ikke her."
"Hvor er her?"
Sirius kastet et blikk rundt rommet, "Vel, dette stedet er kombinasjonen av sinnet ditt og Lumenkulens krefter som fortsatt er i kroppen din."
Harry så skarpt opp, "Hva mener du med krefter som fortsatt er i kroppen min?"
"Hva? Du trodde ikke kulen bare gikk inn og ut gjorde du? Næh, du vil ha en bit av den inni deg for resten av livet ditt."
"Vil den gjøre noe?" Harry kunne ikke gjøre noe annet enn å spørre.
Sirius trakk på skuldrene, stod så opp og sa forretningsmessig, "OK, du ble kvitt gamle Voldie og du har gjort valget ditt… så det ser ut som du må velge kreftene dine."
Harry hoppet på beina, "Hva slags krefter?"
Sirius pekte på gullboka. Harry gikk mot den og løftet den tunge gullinnbindingen. På den første siden stod det i store tykke bokstaver: SJELEFORMELBOKA. Han bladde om, men det var ingenting skrevet der. Harry plasserte hånda på pergamentet og boka glødet. Plutselig formet det seg ord nedover siden som aldri stoppet. Harry kjente snart igjen hver eneste formel han noen gang hadde prøvd.
Listen fortsatte og fortsatte, så stoppet den. Ved ordet 'martyrio' krympet Harry seg, han husket når han hadde kastet den. Harry ble slått ut av tankene sine da boka tilsynelatende ble levende. Sider spant som tatt av en kraftig vind. Sidene stoppet og flere bokstaver dukket opp: Stavløs magi, Verger, Magisk Kjerne, Psykoblokk, Psykomantikk, Tapt Uskyld.
Harry sporet fingeren over ordene, undrende over hva han skulle gjøre nå.
"Du må si om du vil ha disse kreftene eller ikke."
Harry skvatt ved lyden av stemmen, men snudde seg ikke rundt. Han hadde bare hørt den stemmen tre ganger i livet sitt.
"Det er de formlene Lumenkulen fant ut at du var i stand til å mestre."
Harry kjente også den stemmen. Han hadde hørt den ofte i løpet av tredjeåret og en gang i hans fjerde.
Faren og moren hans var her.
Harry snudde seg sakte for å møte dem. Foreldrene hans var ikke de spøkelsesaktige formene som hadde kommet ut av Voldemorts stav, men de formene han så da han åpnet albumet sitt.
Jakob Potter smilte til sønnen sin og rufset til håret hans og lo da det fór tilbake på plass. Harry gliste. Lilly sukket, "Jeg håpet liksom på at du ikke ville bli født med Jakobs mopp, men jeg synes den ser bedre ut på deg." Hun lo av Jakobs fornærmede uttrykk, og vendte så oppmerksomheten sin tilbake mot Harry. Harry møtte øynene som speilte hans egne, "Hva synes dere jeg skal gjøre?"
"Velg formlene." Sa de sammen.
Harry gløttet engstelig tilbake på boka, han kunne ikke hjelpe og undres over om å velge formlene ville være like ille som kula.
Lilly klukklo, "Hva slags foreldre ville vi vært om vi oppmuntret deg til å gjøre noe som ville gjøre deg vondt? Det er ikke som kula."
Jakob gliste, "Ikke bekymre deg, du vil lære deg å kontrollere kreftene dine i løpet av noen dager og være tilbake på rumpeldunkbanen på null tid."
Lilly stønnet, "Ærlig talt, det er alt du tenker på."
Det klinget i en svak bjelle og Harrys foreldre sukket. "Vi må gå, Harry." sa Lilly lavt, hun pakket armene sine rundt Harry, "Vi vil våke over deg. Ikke bekymre deg for framtida di, prøv og lev livet ditt. Du kanskje verken tenker eller vet det, men du kan slå Voldemort. Jeg elsker deg." Hun trakk seg unna og forsvant.
Jakob klemte Harry tett, "Vi er så stolte av deg, Harry. Hold deg nær vennene dine; de vil alltid være der for deg. Luna vil også alltid være der, det samme vil ordenen. Du er allerede en bedre mann enn det jeg var på din alder. Ikke la noe lede deg fra det du tror på. Og spill et puss eller to, hvis ting blir for vanskelige rundt gamle Galtvort. Jeg elsker deg." Så forsvant han også.
Uten flere spørsmål plasserte Harry hånden på boka og sa seg enig i å lære formlene.
Remus' synspunkt
'Må holde meg våken, må holde meg våken, må holde meg våken'
Veldig motvillig gjespet Remus vidt. Ronny og Hermine hadde sovnet for lenge siden, med hodet på bøkene, etter timer med kjemping mot tyngden av øyelokkene sine.
Remus sukket, han burde virkelig sette kursen mot Humlesnurrs kontor der det skulle være et ordensmøte. De skulle diskutere noen mulige beliggenheter for hovedkvarteret, mulige steder Voldemort kunne angripe, og vervingen av Griffingtrioen inn i ordenen, samt treningen deres.
Remus skvatt da Minerva brøt stillheten, "Remus?"
Remus ristet seg selv og snudde seg mot henne, "Jeg beklager. Ja?"
Hun gav ham et halvsmil, "Jeg spurte om du skulle på møtet før eller etter du så til Harry."
"Hvordan visste du at jeg skulle se til Harry?"
"Fordi jeg har kjent deg i mer enn fem minutter og fordi du var den første til å kjempe med Pussi om å se få ham."
Remus rødmet og mumlet at han skulle se til ham nå. Etter å ha unnskyldt seg fra det ikke overraskede blikket av til Minerva, gikk Remus til sykestua.
Harry, merket han da han satte seg ned på senga, så ikke så bleik ut. Nå så han ut som om han virkelig sov og ikke var i en mulig dødelig koma.
"Det er fordi jeg ikke er i en koma, Luna."
Remus falt nesten av senga i overraskelse. "Harry!"
Harry krympet seg av bråket, og Remus stilnet umiddelbart.
Remus klemte Harry tett til brystet sitt, det føltes som en stor byrde var blitt løftet fra hjertet hans.
"Aldri gjør noe som det der igjen."
Harry ristet voldsomt på hodet og begravde ansiktet sitt inn i brystet på Luna.
Remus trakk en grimase mens Harry snakket i en litt hes stemme, "Hva har skjedd?"
Humlesnurrs synspunkt
Humlesnurr gløttet på klokken på veggen, utålmodig lurte han på hvor Remus var.
Han forstod at Remus var bekymret for Harry, men det hadde vært nesten en halv time siden Minerva hadde sett ham. Møtet skulle begynne snart.
Sukkende gikk Humlesnurr ned mot sykestua.
Han stoppet i brått sjokk da han hørte en lav hes stemme spørre, "Hva har skjedd?"
Mens han tvingte seg til å røre seg snublet Humlesnurr inn i rommet. Harry var våken og smilte til ham. Remus så gladere ut enn Humlesnurr hadde sett ham siden Sirius' død.
Med glitrende øyne sa Humlesnurr, "Ah, så du har bestemt deg for å slutte deg til oss, Harry?"
Harry gliste, "Jeg har så vidt vært ute av senga på evigheter!"
Humlesnurr bustet til Harrys hår kjærlig, men var ikke i stand til å si noe mer da Pussi braste inn og hadde et voldsomt raserianfall for at Remus ikke hadde kalt på henne da Harry våknet. Før noen av dem kunne si noe ble de ganske bokstavlig kastet ut av stua og mens døra ble låst kunne de høre Harry le.
Harrys synspunkt
Timer, bønner og trusler senere lot Pussi massen av folk presset mot døren hennes inn. Harry satt oppe med en grimase på ansiktet sitt mens han ble tvunget til å svelge sjofle eliksirer levert av Pussi, som fortsatt mumlet irritert over Harrys besøkende.
Ronny og Hermine hadde nesten brutt ned døra i deres hast til å se Harry. Etter å ha pekt ut at Remus allerede hadde sett Harry, klarte de å overbevise Pussi om å slippe dem inn.
"Så, Harry," spurte Ronny, "Hva slags nye krefter har du?"
"Vel, jeg skal være i stand til å gjøre Stavløs magi, Verger, Magisk Kjerne, Psykoblokk, Psykomantikk og Tapt Uskyld."
Hermine rynket pannen, "Verger, Magisk Kjerne og Tapt Uskyld. Jeg har aldri hørt om dem før."
Han gliste fårete, "Ikke jeg heller. Jeg må lære meg å kontrollere kreftene mine gjennom instinkter."
"Men det er farlig!"
Harry simpelthen smilte og pekte på et vannglass på nattbordet sitt. Mens han konsentrerte seg sendte Harry magien sin fra ringen til glasset, så-
Hermine skvatt da hun så hva Harry holdt på med.
Etter å ha satt glasset ned snudde Harry seg mot Ronny, glisende, "Kan du se for deg all moroa vi kan ha med å lure Malfang?"
Ronny brast i latter.
Hermine rynket pannen morskt og begynte å gi dem en preken om å være snill mot Smygardingene og Ronny kranglet med henne på hvert punkt. Harry smilte opp i taket, for en gangs skyld glad for at noen ting aldri ville forandre seg.
--
Ja… Det var det kapittelet…
Review-svar:
misspradhan: Her er det endelig..
Violin: Ja, her er kapitlet.. Beklager at det tok så lang tid… Blir ikke så langt svar dette, men neste gang blir det det ¤Glis¤
Saoden: Here you go..
Neste kapittel kommer……… når det er oversatt en gang i tiden.. Skal prøve å fa det til litt fortere denne gangen… Lover..
Ja, dette kapitlet var tregt fordi:
Jeg er i Cambridge (yay!) og vertsfamilien min har ikke internett (eller, de har det, men det funker ikke helt) Så jeg må gå på LRC (Learning Resource Centre – biblioteket på skolen) for å være på internett, og der har de ikke æøå på maskinene.
Jeg har ikke hatt tid til å gjøre det ferdig.
Jeg har vært opptatt med andre ting.
Norsken min har også fått gjennomgå litt den siste tida, så det kan være en del feil i kapitlet.. Har ikke skrevet ordentlig på bokmål siden før jeg dro til Cambridge i september.
Håper alle har det bra og at neste kapittel kommer snart.
De andre ficcene jeg oversetter skal få noen nye kapitler om ikke så lenge, i alle fall 'reaksjoner til legenden' og 'resonans'.. De andre vet jeg ikke helt med.. Også må jeg bare få skrevet inn på data en annen fic jeg oversetter…
Cheers,
OTH
- Kathrine (som skal prøve å få neste kapittel opp så snart som mulig)
