Harry Potter og Rasjonalitetens Metoder

2. Alt jeg tror på er usant

Dette er en oversettelse av Harry Potter and the Methods of Rationality.

#include "stddisclaimer.h"

"Selvfølgelig var det min feil. Det er ingen andre her som kunne være ansvarlige for noe."

"La meg gjøre det klart," sa Harry, "hvis professoren leviterer deg, Pappa, når du vet at du ikke henger i noen kabler, da er dét tilstrekkelig bevis. Du får ikke snu på det og si det var et trylletriks. Det ville være usportslig. Hvis du føler det slik, burde du si det nå, så vi kan finne på et annet eksperiment istedet."

Harrys far, Professor Michael Verres-Evans, himlet med øynene. "Ja, Harry."

"Og du, Mamma, din teori sier at professoren bør være i stand til å gjøre dette, og hvis dét ikke skjer, må du innrømme at du har tatt feil. Ikke noe om at magi ikke funker hvis du er skeptisk eller noe sånt."

Viserektorinne Minerva McGonagall så ut til å more seg. Hun så temmelig heksete ut i den sorte kappen og den spisse hatten, men når hun snakket lød hun formell og skotsk, som ikke stemte med utseendet i det hele tatt. Ved første blikk så hun ut som noen som burde ha en kaklende latter og putte babyer i gryter, men det inntrykket ble ødelagt så snart hun åpnet munnen. "Er det tilstrekkelig, herr Potter?" sa hun. "Skal jeg demonstrere?"

"Tilstrekkelig? Sannsynligvis ikke," sa Harry, "men det vil i det minste hjelpe. Demonstrer i vei, viserektor."

"Bare kall meg professor," sa hun, og deretter, "Wingardium Leviosa."

Harry så på sin far.

"Heh," sa Harry.

Hans far så tilbake på ham. "Heh," gjentok hans far.

Så så professor Verres-Evans på professor McGonagall. "Greit, du kan slippe meg ned igjen nå."

Hans far ble senket forsiktig ned på gulvet.

Harry dro en hånd gjennom håret. Kanskje var det bare den merkelige delen av ham som allerede var overbevist, men… "Det er litt av et antiklimaks," sa Harry. "Man skulle tro det ville vært en slags dramatisk mental hendelse assosiert med å oppdatere angående en observasjon med ørliten sannsynlinghet –" Harry stanset. Mamma, heksen, og selv hans far ga ham det blikket igjen. "Jeg mener, med å finne ut at alt jeg tror på er usant."

Alvorlig talt, det burde vært mer dramatisk. Hjernen hans burde ha droppet alle hans nåværende hypoteser om universet, hvorav ingen tillot at noe slikt som dette hendte. Men istedet så hjernen hans ut til å tenke, Ok, jeg så Hogwarts-professoren vifte med tryllestaven og med det løfte din far opp i luften, hva nå?

Hekse-damen smilte godhjertet til dem, og så ut til å more seg veldig. "Vil De ha en videre demonstrasjon, herr Potter?"

"Du trenger ikke," sa Harry. "Vi har utført et definitivt eksperiment. Men…" Harry nølte. Han kunne ikke dy seg. Faktisk, under omstendighetene, burde han ikke dy seg. Det var bare rett og rimelig å være nysgjerrig. "Hva annet kan du gjøre?"

Professor McGonagall ble til en katt.

Harry rygget så fort at han snublet over en bunke bøker og landet hardt på rompa. Han tok seg for med hendene uten å rekke det, og følte en advarende smerte i skulderen under sin egen vekt.

Den lille stripete katten ble straks til en kappekledd kvinne igjen. "Jeg beklager, herr Potter," sa heksen – oppriktig, skjønt det rykket i munnvikene hennes. "Jeg skulle advart deg."

Harry pustet i små gisp. Stemmen hans var kvalt. "Du kan ikke GJØRE det der!"

"Det er bare Transfigurasjon," sa professor McGonagall. "En Animagus-forvandling, for å være presis."

"Du ble til en katt! En LITEN katt! Du brøt med Energiprinsippet! Det er ikke bare en tilfeldig regel, det er implisert ved formen på Hamilton-operatøren! Avvisning av den ødelegger unitær-operatøren, og da får du overlyshastighet! Og katter er KOMPLISERTE! Et menneskesinn kan ikke bare visualisere en hel katts anatomi og, og hele kattens biokjemi, og hva med nevrologien? Hvordan kan du tenke med en kattehjerne?"

Det rykket hardere i professor McGonagalls munnviker. "Magi."

"Magi er ikke nok til å gjøre dét! Du måtte være en gud!"

Professor McGonagall blunket. "Det er første gang jeg har blitt kalt det."

Harrys syn begynte å bli tåkete, mens hjernen hans begynte å forstå hva det var som hadde gått i stykker. Hele idéen om et enhetlig univers med faste matematiske lover, det var det som hadde gått i do; hele begrepet om fysikk. Tre tusen år hvori man løste store kompliserte ting opp til mindre biter, fant ut at planetenes musikk var den samme melodien som et fallende eple, fant ut at de sanne lovene var fullstendig universelle og ikke hadde unntak noen steder og hadde form av enkel matte som styrte over de aller minste delene, for ikke å nevne at sinnet var hjernen og at hjernen var laget av nevroner, hjernen var det en person var…

Og så ble en kvinne til en katt, og det var det.

Ett hundre spørsmål kjempet om førsterett over Harrys lepper og vinneren rant ut: "Og, og hva slags besvergelse er Wingardium Leviosa? Hvem finner på ordene til disse formlene, barnehagetanter?"

"Det holder, herr Potter," sa professor McGonagall skarpt, skjønt øynene hennes skinte av tilbakeholdt latter. "Hvis du ønsker å lære om magi, foreslår jeg at vi avslutter papirarbeidet slik at du kan gå på Hogwarts."

"Akkurat," sa Harry, noe svimmel. Han tok seg sammen. Fornuftens Marsj ville bare bli nødt til å begynne på nytt, det var alt; de hadde ennå den eksperimentelle metoden, og det var det viktigste. "Hvordan kommer jeg meg til Hogwarts, da?"

Professor McGonagall lo halvkvalt, som om latteren ble trukket ut av henne med tang.

"Ett øyeblikk, Harry," sa hans far. "Husker du hvorfor du ikke har gått på skolen fram til nå? Hva med tilstanden din?"

Professor McGonagall spant rundt for å se på Michael. "Tilstand? Hva er dette?"

"Jeg sover ikke riktig," sa Harry. Han viftet hjelpeløst med hendene. "Søvnsyklusen min er tjueseks timer lang, jeg sovner alltid to timer senere enn forrige gang, hver dag. Jeg kan ikke sovne tidligere enn det, og neste dag sovner jeg to timer senere enn det igjen. Ti om kvelden, midnatt, to om morgenen, fire om morgenen, til det har gått en hel runde. Selv hvis jeg prøver å våkne tidlig, gjør det ingen forskjell og jeg er et vrak hele dagen istedet. Det er derfor jeg ikke har gått på vanlig skole fram til nå."

"Det er én grunn," sa hans mor. Harry glante på henne.

McGonagall kom med et langt hmmmmm. "Jeg kan ikke huske å ha hørt om en slik tilstand før…" sa hun langsomt. "Jeg skal høre med Madam Pomfrey om hun har hørt om noen kur." Så lyste ansiktet hennes opp. "Nei, jeg er sikker på at dette ikke blir et problem – jeg skal tidsnok finne en løsning. Nå," og blikket hennes ble igjen skarpt, "hva er disse andre grunnene?"

Harry ga foreldrene sine et olmt blikk. "Jeg er imot tvangsinnrullering av barn, med den begrunnelse at jeg ikke burde lide bare fordi et forfallende skolesystem er ute av stand til å finne lærere eller skolemateriell som lever opp til selv minimal kvalitetsstandard."

Begge Harrys foreldre hylte av latter, som om de syntes det var en stor vits. "Å," sa Harrys far, "så det var derfor du bet mattelæreren din i tredje klasse."

"Hun visste ikke hva en logaritme var!"

"Selvfølgelig," la Harrys mor til, "å bite henne var en veldig moden respons."

Harrys far nikket. "En veluttenkt protokoll for å addressere problemet med lærere som ikke forstår logaritmer."

"Jeg var syv år gammel! Hvor lenge skal dere fortsette å bruke det mot meg?"

"Jeg vet det," sa moren hans sympatisk, "bit én mattelærer og folk lar deg aldri glemme det, gjør de vel?"

Harry snudde seg mot professor McGonagall. "Der ser du hva jeg har å stri med!"

"Unnskyld meg," sa Petunia, og rømte ut gjennom kjøkkendøren til hagen, hvorfra latterbrølene hennes var tydelig hørbare.

"Du, hrm, du," professor McGonagall så ut til å ha problemer med å snakke, "du skal ikke bite noen lærere på Hogwarts, er det klart, herr Potter?"

Harry skulte. "Greit, jeg biter ingen som ikke biter meg først."

Professor Michael Verres-Evans ble også nødt til å forlate rommet et øyeblikk da han hørte dét.

"Vel," sukket professor McGonagall, etter at Harrys foreldre hadde tatt seg sammen og kommet tilbake. "Vel, jeg tror, under omstendighetene, at jeg ikke bør ta deg med for å kjøpe skolematerialet ditt før et par dager før skolestart."

"Hva? Hvorfor? De andre barna kjenner allerede til magi, gjør de ikke? Jeg må begynne å ta dem igjen med én gang!"

"Bekymre deg ikke, herr Potter," svarte professor McGonagall, "Hogwarts er i stand til å lære deg det grunnleggende. Og jeg mistenker, herr Potter, at hvis jeg lar deg være alene med skolebøkene dine i to måneder, selv uten tryllestav, kommer jeg istedet for dette huset til å finne et krater fylt av lilla røyk, en folketom by omkring det og en ildzebrapest som terroriserer det som er igjen av England når jeg kommer tilbake."

Harrys mor og far nikket med perfekt synkronisitet.

"Mamma! Pappa!"