A/N: Jeg eier ingen av karakterene fra Kaptein Sabeltann, de tilhører Terje Formoe. Enhver likhet med virkelige hendelser er en tilfeldighet og ren fantasi.
Dypt farvann
Av: Little Red Toyota
Kapittel 4:
Bunnen på lettbåtene skurte mot sanden. Langemann hoppet ut og trakk båten opp på stranden, i sidesynet så han Pelle gjøre det samme med Sabeltanns båt. Det var første gang han selv ikke hadde rodd i samme båt som kapteinen. Han hadde med vilje drøyd så lenge at han hadde sluppet å gå i samme båt, latt som om han hadde mye å ordne først.
Kjapt fortøyde de båtene til en trerot i vannkanten, båtene lå i skjul der. Det ville ikke være så lett for de innfødte å oppdage dem.
Benjamin og Langemann tok hvert sitt palmeblad og visket ut sporene deres i sanden da de alle beveget seg inn i jungelen.
Sabeltann gikk som vanlig først, han likte det slik, selv om det gjorde ham utsatt for fare. Andre kapteiner pleide å sende en annen fra mannskapet i forveien, slik at ikke kapteinen selv ble skadet, men Sabeltann likte ikke den praksisen. Han sa det aldri høyt, men han brød seg om sine menn og mente at han ikke var mer verdt enn dem. Og han var lederen, hvis han ledet dem inn i livsfare var det bare rett og rimelig at det var han som fikk svi først.
Han vinket dem med seg.
Spenningen fikk hjertet til å hamre i brystet, alle sanser var skjerpet. Lydene fra jungelen var velkjente, men likevel skremmende. Han visste at det var farlige skapninger her, rovdyr og giftige kryp.
Han rakk ikke mer enn å tenke på giftige kryp før det freste like ved øret hans. En diger slange hang ned fra et tre, klar til hugg. Han dukket unna og trakk med seg mannskapet vekk.
Pysa klynket lavt av redsel, men ble raskt hysjet på av de andre.
Sabeltann vinket til seg Langemann. Førstestyrmannen kom bort til ham med lange steg. Taust rullet han ut kartet og pekte og gestikulerte. Uten å si et ord fortalte han den videre planen og fikk et bekreftende nikk fra kvartermesteren.
Langemann videreformidlet ordrene til resten av mennene som nikket taust og alvorlig. De forsto faren ved å bli oppdaget. De innfødte var ikke kjent for å være vennlige, selv om de ikke visste så mye om dem. Dette var en øy de aldri hadde vært på før, så den eneste informasjonen de hadde var fra sagn og vage kilder.
De hadde beveget seg langt inn i den tette vegetasjonen og nærmet seg juvet de hadde sett på kartet da Benjamin falt fremover uten å rekke å ta seg for. Han snudde seg irritert og oppdaget til sin forskrekkelse at han hadde snublet i et tynt tau. Før han rakk å advare de andre haglet et regn av små piler over dem, han krøp sammen med armene beskyttende over hodet. Langemann hev seg ned ved siden av ham under en stor bregne.
Pelle og Pysa kastet seg ned under en nedfallsrot og unngikk det stikkende regnet. Sabeltann løp til høyre, der stanset han og plukket piler fra stoffet i frakken sin. Ingen av dem hadde trengt inn i huden hans, de satt bare fast i tøyet.
Han kikket etter mannskapet sitt, og fant dem spredt rundt snublefella, tilsynelatende i god behold. Han trakk et lettelsens sukk.
De plukket vekk pilene som satt i klærne og gikk frem til kapteinen som hviskende ga dem ordre om å se seg rundt og være forsiktige.
"Det kan være flere feller her... så ta dere i akt!" sa han lavt.
De nikket alvorlig. Langemann stønnet og tok seg til nakken, alle rettet blikket mot ham og så til sin gru en giftpil som sto i huden under øret hans. Pelle nappet den lynraskt vekk og kastet den innover i det høye gresset.
"Går det bra, Langemann?" spurte Benjamin bekymret.
"Ja ja... la oss gå..." mumlet den langhårede piraten tilbake. Det sved i nakken. Hva slags gift var det? undret han og krysset fingrene for at det ikke var dødelig.
Sabeltann stoppet dem i det de skulle til å fortsette.
"Jeg tror det er best vi venter til vi vet hva slags effekt den giften har... det er bedre at vi blir forsinket enn at vi skal få oss en ubehagelig overraskelse når vi minst venter det..." hvisket han og ledet an mot noen planter med tykke blader hvor de kunne sitte i ly.
De trengte ikke vente lenge på effekten, førstestyrmannen seg sammen under busken. Øynene rullet bakover i hodet og Benjamin rakk akkurat å ta ham i mot før han traff bakken. Forsiktig ble han lagt ned.
Sabeltann kastet seg ned på kne ved siden av ham, famlende presset han to fingre mot halsen hans. Pulsen banket jevn og sterk mot fingrene hans. Lettet kunne han konstatere at kvartermesteren var i live. Etter den tunge pusten å dømme var han i dyp søvn.
"Søvnmiddel." mumlet han til de andre, som nikket og satte seg ned med ryggen lent mot trestammene rundt seg. Det var bare å vente til effekten gikk ut.
Sabeltann tok av seg frakken og krøllet den sammen. Deretter løftet han Langemanns hode og la den under slik at styrmannen fikk ligge mykt. Aller helst ville han tatt hodet hans i fanget og strøket ham over håret, men han innså at det kunne tolkes helt feil. De ville kanskje tro at han, kongen av havet, hadde en dragning mot menn. Det stemte jo ikke... men etter det grusomme overgrepet han hadde utsatt styrmannen for, hadde han hatt en slags faderlig omsorg for ham. Ønsket å beskytte ham mot alt som var vondt og gjøre alt godt igjen. Trøste, rett og slett. Det var ikke mer enn det...
"Er det flere av dere som er truffet?" spurte han bryskt og fikk hoderisting til svar. "Godt..."
Han kikket ned på den sovende førstestyrmannen, pusten gikk jevnt og rolig. Det var slett ikke første gang noen i mannskapet hadde blitt truffet av giftpiler. Sikkert ikke siste heller.
Pelle tok frem en brødskalk og brøt av en bit, før han sendte den rundt til de andre. Sabeltann tok en bit, det var godt med noe å tygge på og han var faktisk litt sulten.
Benjamin viftet vekk noen fluer fra ansiktet, de var virkelig plagsomme her i denne varmen.
Det var i ferd med å mørkne da Langemann endelig begynte å røre på seg. Pysa ristet i ham for å hjelpe ham på vei tilbake til våken tilstand. Sabeltann nappet til seg frakken sin før styrmannen fikk øye på den, noe sa ham at han ikke ville sette pris på omtanken.
Langemann gned seg i øynene. "Off... det er like ille hver gang." mumlet han og børstet av skitt fra klærne sine. Det var ikke første gang han hadde blitt truffet av en slik pil. Det ga en tung og merkelig følelse i hodet, men heldigvis ga det seg etterhvert.
Han tok imot en flaske vann fra Pelle og tok noen slurker.
"Se så... skal vi fortsette?" foreslo han og reiste seg. De andre nikket ivrig.
Sabeltann tok igjen ledelsen, de måtte være ekstra forsiktige nå ettersom mørket gjorde det vanskeligere å se. De ble nok nødt til å tilbringe natten ute i friluft, men de hadde gjort det før, så det var ikke noe nytt for noen av dem.
Han la seg på magen og ålte seg frem til kanten av juvet. Akkurat som han hadde fryktet var det ingen bro over. De ble nødt til å klatre ned i bunnen, for så å klatre over på den andre siden. Han ga signal til de andre.
Pysa bandt et tau fast i en trestamme på toppen og slapp den ned den bratte skrenten, det ville gjøre nedstigningen enklere, for ikke å snakke om returen senere.
En etter en firte de seg ned til bunnen av juvet. Sabeltann kikket opp mot fjellveggen på den andre siden. Det var for mørkt til å klatre opp der nå, det var for risikabelt.
"Vi slår leir her for natten." hvisket han og pekte mot en bergsprekk. Den ville gi dem tilstrekkelig ly. De kunne selvsagt ikke tenne bål, det ville være synlig på lang avstand.
De krøp sammen under utspringet, tett, for å holde varmen. Langemann tilbød seg å ta første vakt, noen måtte jo holde et øye med omgivelsene. Han hadde jo sovet tidligere på dagen, dessuten følte han seg ikke komfortabel med å ligge så nær noen. Han satte seg på en stein, med blikket vendt ut mot vegetasjonen utenfor bergsprekken.
Sabeltann lå ytterst i klyngen, med ryggen mot Pelle. Den lubne piraten var god og varm å ligge inntil, han følte seg søvnig allerede. Blikket hans søkte ut mot natten, det falt på ryggen til Langemann. Det lange mørke håret hang mykt nedover den sterke ryggtavlen, i kontrast til det dyprøde skinnet i jakken hans. En senesterk hånd hvilte på sverdskjeftet, klar til å forsvare sine kolleger dersom noe truet dem.
Sabeltann sukket fornøyd, styrmannen ville ikke svikte mannskapet, til tross for at kapteinen hadde sviktet ham på det groveste. Det sto det respekt av. Han glippet trett med øynene, han burde få seg litt søvn. Det ville bli en utfordrende dag i morgen.
Langemann dro inn den friske natteluften, det luktet alltid så godt i jungelen, en miks av spennende lukter. Blomster, fuktighet, bladverk, dyr... han likte det.
Han reiste seg for å strekke litt på de lange beina. Tråkket litt frem og tilbake foran skjulestedet deres, lyttet etter uvante lyder. En elv rant i bunnen av juvet, han kikket bakover mot de sovende kollegene før han tok de få skrittene mot elvebredden og satte seg på huk. Han formet hånden til en skål og samlet opp en håndfull vann, det smakte herlig. Han tok en ny håndfull og gned den i ansiktet. Han hadde stadig denne trangen til å vaske seg, men han prøvde å gjøre det i skjul ettersom mannskapet ertet ham for det.
Han kikket bort på klyngen av sovende pirater igjen, før han brått bestemte seg. Med raske bevegelser vrengte han av seg klærne og vasset uti det kalde vannet til det rakk han til livet. Så gned han seg ren, tok opp en neve fin sand fra elvebunnen og skrubbet den mot huden, det sved men føltes godt på samme tid.
Borte ved utspringet i berget var det en som ikke lenger følte seg trett, han lå nå med vidåpne øyne og fulgte med på den nakne mannen i vannet. Sabeltann fuktet leppene da han så vannet perle seg på den solbrune huden, hvordan det rant nedover den sterke kroppen, muskelspillet under huden. Forskrekket merket han at han var i ferd med å få reisning.
Hva i all verden...? Han ristet umerkelig på hodet. Han var nok trett, det var derfor, slo han seg til ro med. Det hendte at kroppen reagerte på de merkeligste måter når han var søvnig. Og han var slett ikke tiltrukket av menn, aldeles ikke. Han foretrakk kvinner, og dem var det sannelig ikke mangel på. Det krydde av lettsindige kvinner i hver havn som ønsket seg et eventyr med en pirat. Han hadde benyttet seg av det utallige ganger.
Likevel klarte han ikke å ta blikket vekk fra førstestyrmannens solbrune, våte kropp. Det var noe sensuelt og erotisk over måten månelyset skinte på den langhårede mannen, lyste ham opp som en syndig drøm. I et blaff gjenkalte han følelsen av den stramme ringmuskelen rundt manndommen, den enorme friksjonen det hadde gitt å ta styrmannen bakfra. Hvis bare det hadde vært frivillig... hvis smerteskrikende hadde vært erstattet med kåte klynk...
Hold opp! kjeftet han på seg selv. Det der er bare ekkelt! Det var rett og slett kvalmt å ligge her og fantasere om menn på den måten!
Det var trangt i buksene, presset var nesten smertefullt. Han vred på seg, la seg bedre til rette med ryggen mot den badende mannen i elven, i et forsøk på å få ereksjonen til å gå ned. Øyeblikket etter fikk han Pelles dårlige soveånde rett i fjeset, han rykket til og snudde seg tilbake. Han visste at han burde lukket øynene, men han greide ikke la være å se.
Langemann dukket under, fuktet håret, nøt det kjølende vannet mot kroppen. Det var ikke ofte han fikk muligheten til å bade naken i en elv, vanligvis var bademulighetene begrenset til en balje nede i mannskapslugaren. Eller i havet, men hvis han skulle være helt ærlig, så likte han ikke å bade i saltvann. Det ga et slikt underlig belegg på huden.
Han reiste seg opp igjen, ga seg til å vaske seg i skrittet med bestemte bevegelser. Han unnlot å bruke sand her, det ville bli for sårt.
Sabeltann ynket seg da han så styrmannen føre hendene sine ned mot skrittet. Det verket i buksa, han klarte bare ikke trekke til seg blikket. Han svelget tungt, det var bare en ting å gjøre. Med en rask bevegelse snudde han seg over på siden og gjemte seg under frakken. Hvis Langemann skulle finne på å løfte blikket nå, ville han bare se at han "sov" med frakken over seg. Kapteinen åpnet buksa med raske fingre, han sukket i velvære i det han klemte hånden om det stive lemmet. Med kjappe, men diskrete bevegelser arbeidet han seg frem til utløsning uten å ta blikket vekk fra førstestyrmannen som nå lå utstrakt på en stein på elvebredden og lot seg lufttørke av den svake, varme vinden som feide gjennom juvet. Synet fikk det til å rykke i manndommen hans.
Skamfull lot han det gå i det myke gresset på bakken, med et lavt stønn. Ble liggende et øyeblikk og puste ut, før han lukket igjen buksen og la seg til rette i sovestilling. Han hadde blitt døsig etter utløsningen, lettet fant han ut at søvnen ville innhente ham raskere nå. Flau over seg selv, lukket han øynene. Dette hadde selvsagt bare skjedd fordi han var sliten og trøtt, noen annen grunn fant han ikke.
Langemann selv var helt uvitende om den lille seansen borte i bergsprekken, han sukket tungt i det han reiste seg fra steinen. Han var ikke helt tørr, men det fikk så være. Han kunne jo ikke sitte her naken hele natten. Tenk om en fiende overfalt dem... det skulle tatt seg ut! At mannskapet og kapteinen våknet av at han sloss mot en motstander splitter naken!
Han humret litt av den absurde tanken og dro på seg klærne igjen. Deretter gikk han en liten runde foran skjulestedet deres, før han nok en gang satte seg på steinen for å holde vakt.
Det ingen av dem var klar over, var at Sabeltann slett ikke var den eneste som hadde holdt øye med den langhårede piraten i natt... og disse øynene betraktet ham med en helt annen lyst...
Fortsettelse følger….
