Tover Jackson så utenfor vinduet hans. Det var varmere enn det pleide å være, og det var kanskje litt rarere. Han så nemlig Grover Underwood som løpte omkring og holdte på en uvanlig gjenstand. Jeg skulle akkurat til å gå men det fikk meg til å nøle. Var det ikke egentlig litt rart det han gjorde? At han løpte rundt som om han var koko hobo som bodde på et søppelkasse fylt med brukte nål? Det var helt sikkert hvordan han ble til sånn.
Jeg stirret på ham men lot blikket mitt gli over miljøet. Det samme trærne som sto bak boden var synlig, som alltid, men det hadde blitt tagget av en nyfiken, dum barn. Men alt annet enn det, var utsikten sikkert den aller mest vakreste med hele halvblodsleiren. Tyson, Leo og de andre la ikke seg merke skjønnheten av naturen. Jeg, som hadde vokst opp sammen med mammaen min–sammen med Gabe–,gjorde meg inntil en slags skogvokter. Jeg var alltid hypnotisert og betatt av naturens funksjon og den hele økosystemet.
Da jeg skulle dykke dypere i tankene mine–hørte jeg et urytmisk, men samtidig komisk bank på døren. Jeg tittet på døren. Det var en skygge rett under døren, akkurat nok for å ikke se hvem det er, men jeg kunne nok gjette at det var Grover. Så jeg gikk videre og holdte på håndtaket. Jeg hadde tenkt å tykke inn i håndtaket og fått døren åpen, men det var en urolig følelse inni meg.
«Var det faktisk, faktisk noe galt med Grover i dag?» tenkte jeg med en mumling. Jeg ofte viftet tankene mine bort fordi Grover er alltid rar, dum, den dumme fytte barnet som han er, selv om han er en voksen. Men i dag følte atferden hans litt som en primat. Det kom mer banking fra dørene. Plutselig kom det et grynt fra andre siden av døren og så hørtes det fælt ut da noen sa «P-Percy...*Grynt*–eg treng ein lita bita hjelp frå deg, skjønar du?» Jeg stivnet til ordene hans. Det der var ikke Grover sin stemme? Det føltes litt mer som... som Chiron?
Jeg Åpnet døren og Chiron falt innover i døren; ned på bakken og skvatt da han smakte på den våte skoen min ved inngangsdøren. Det hadde jeg glemt å vaske, unnskyld Sir Chiron. Han drev å kravle seg oppover med en spyttklynge som falt ned fra venstre siden av kinnet hans. «Ehhh... eg tenk at me treng litt assistans frå deg, Percy...» Han snakket med angst i blikket hans og kastet blikket sitt ned på bakken då han snakket. Det var litt rart at Chiron behandlet sånn, men sånn er det noe ganger. Tror jeg. Han hadde blitt litt annerledes etter kampen på den andre kjempekrig for et par uker siden. Ja, ikke spør, men jeg var ganske glad da jeg ropte «FOR HALVBLODSLEIR!» da jeg stupte ned for å drepe flere titaner og kjemper på slagmarken. Det var sikkert den mest stimulerende periode i livet mitt, og jeg elsket hver eneste detalje om det. «Percy... Grover har blitt tatt av en Mantikora. Han er i fare–» pustet han ut med slimete lepper og hostet på de siste ordene: «han er i fare».
Dette reagerte jeg sterkt på, men personlig var jeg ikke helt overrasket. Vi hadde møtt monstre på uventet tider og klarte hver eneste gang å seire over fiendene. Derfor var jeg ikke særlig bekymret, men det lå fortsatt en følelse av fortvilelse dypt inni meg.