Den gale inngangsdøren overraskelse – Chapter 1

Tover Jackson så utenfor vinduet hans. Det var varmere enn det pleide å være, og det var kanskje litt rarere. Han så nemlig Grover Underwood som løpte omkring og holdte på en uvanlig gjenstand. Jeg skulle akkurat til å gå men det fikk meg til å nøle. Var det ikke egentlig litt rart det han gjorde? At han løpte rundt som om han var koko hobo som bodde på et søppelkasse fylt med brukte nål? Det var helt sikkert hvordan han ble til sånn.

Jeg stirret på ham men lot blikket mitt gli over miljøet. Det samme trærne som sto bak boden var synlig, som alltid, men det hadde blitt tagget av en nyfiken, dum barn. Men alt annet enn det, var utsikten sikkert den aller mest vakreste med hele halvblodsleiren. Tyson, Leo og de andre la ikke seg merke skjønnheten av naturen. Jeg, som hadde vokst opp sammen med mammaen min–sammen med Gabe–,gjorde meg inntil en slags skogvokter. Jeg var alltid hypnotisert og betatt av naturens funksjon og den hele økosystemet.

Da jeg skulle dykke dypere i tankene mine–hørte jeg et urytmisk, men samtidig komisk bank på døren. Jeg tittet på døren. Det var en skygge rett under døren, akkurat nok for å ikke se hvem det er, men jeg kunne nok gjette at det var Grover. Så jeg gikk videre og holdte på håndtaket. Jeg hadde tenkt å tykke inn i håndtaket og fått døren åpen, men det var en urolig følelse inni meg.

«Var det faktisk, faktisk noe galt med Grover i dag?» tenkte jeg med en mumling. Jeg ofte viftet tankene mine bort fordi Grover er alltid rar, dum, den dumme fytte barnet som han er, selv om han er en voksen. Men i dag følte atferden hans litt som en primat. Det kom mer banking fra dørene. Plutselig kom det et grynt fra andre siden av døren og så hørtes det fælt ut da noen sa «T-Tover...*Grynt*–eg treng ein lita bita hjelp frå deg, skjønar du?» Jeg stivnet til ordene hans. Det der var ikke Grover sin stemme? Det føltes litt mer som... som Chiron?

Jeg Åpnet døren og Chiron falt innover i døren; ned på bakken og skvatt da han smakte på den våte skoen min ved inngangsdøren. Det hadde jeg glemt å vaske, unnskyld Sir Chiron. Han drev å kravle seg oppover med en spyttklynge som falt ned fra venstre siden av kinnet hans. «Ehhh... eg tenk at me treng litt assistans frå deg, Tover...» Han snakket med angst i blikket hans og kastet blikket sitt ned på bakken då han snakket. Det var litt rart at Chiron behandlet sånn, men sånn er det noe ganger. Tror jeg. Han hadde blitt litt annerledes etter kampen på den andre kjempekrig for et par uker siden. Ja, ikke spør, men jeg var ganske glad da jeg ropte «FOR HALVBLODSLEIR!» da jeg stupte ned for å drepe flere titaner og kjemper på slagmarken. Det var sikkert den mest stimulerende periode i livet mitt, og jeg elsket hver eneste detalje om det. «Percy... Grover har blitt tatt av en Mantikora. Han er i fare–» pustet han ut med slimete lepper og hostet på de siste ordene: «han er i fare».

Dette reagerte jeg sterkt på, men personlig var jeg ikke helt overrasket. Vi hadde møtt monstre på uventet tider og klarte hver eneste gang å seire over fiendene. Derfor var jeg ikke særlig bekymret, men det lå fortsatt en følelse av fortvilelse dypt inni meg. Jeg tok et skritt bakover og vendte kroppen min mot ham. Jeg var bare litt sjokkert på denne informasjonen men han var helt forskrekket. Han hadde grov klør merker dypt inni brystkassa og et par kutter på pannen. Dessuten satt han og drøp blod nedover på teppet–det samme teppet som Annabeth hadde kjøpt til meg etter den store. Det var synd.

Chiron drev å riste virkeligheten tilbake på meg så jeg sa med kraft inni meg et: «Ja, Chiron, jeg skal prøve å redde Grover!» Det skulle ikke være en enkel kamp. En mantikore hadde metall fjærpenner på halen sin og var særlig skarp nok til å skjære eller lage en stor bulk i noensinne metall: unntatt himmelsk bronse men hvem får tak i det nå? Ikke minst kunne de flynge det av gårde mot meg eller noen flere dersom jeg tok med noen. Ja, jeg skulle ta med noen. Dette er en kamp som jeg kommer ikke til å klare alene. Da dør jeg, og det er ikke så særlig bra, eller, så går jeg i en tilstand av uførhet og blir stekt levende. Jeg skulle kanskje ha trengt minst 2 personer på denne turen her.

Jeg gikk ut av døren med Chiron hengende etter, men møtte gjørmete veier fylt med sand, som så ut til å ha vært slengt uti veien og strakk utover hele stien. «Hva var dette?» spurte jeg Chiron da jeg begynte å tråkke på den, og unngikk den gjørmete delen av stien. «Åhh, det–ja–det var nokon som hadde slengt sand på vegen etter å ha spruta vann med ein vannslange. Eg trur det var Leo, han syntes det var for varmt i dag.» forklarte Chiron då han kom til syne frå trea. «Men... skoene mine er nye...» Tover sa dette mens han stirret på de skitne skoene hans. Han var virkelig trist og enda litt sinnere mens de gikk langs veien. De var skoene som mammaen hans–Sally Jackson–hadde kjøpt til han for hans 14 års bursdag. Den som var de nye blå-aktig sko med små kjekser trykket på sidene av glidelåsen. Dessuten ble autografen til Sally Jackson dekket med gjørme, som hadde helst sikkert gnidd litt av tusjen vekk fra overflaten.

Han bare så nedover mens fjeset hans endret fra en grimase til en tilstand mellom fortvilelse og rasende. Det stien strakk mye lengere enn han trodde. Men det tok ikke langt tid til å komme til sentrumet av halvblodsleir da han hadde lukket øynene og akseptert hvordan skoen hans kom til å se ut etter alt dette. Lysningen kom til han etter han rundet en svær buske av dekte inngangen til leiren. Der var Leo, Nico Di Angelo, som sto begge og satt rundt det svære bålet. De så ut som at de kjedet seg og hadde lent seg bakover mens den svære tømmerstokken støttet ryggen deres. Det skulle ordnes seg da Tover opplyste dem med den nye nyheten. Han var litt usikker, men klarte ikke å skyve vekk glisen hans, fordi de gikk i en svær bue oppover fjeset hans.

Tover Jackson gikk mot sentrumet sammen med Chiron–som nå så på dem med håp i blikket. Det tok ikke langt tid før de snurte mot oss, med interesserte blikk. Da stod vi fjes mot fjes med dem. Eg bad inne meg selv at de ville aksepterte tilbudet mitt mens jeg sa det ut: «Uhm... vi trenger litt hjelp-» «Bare si det ut. Det handler om noe seriøst ikke sant?» sa Leo med et seriøs blikk, men samtidig med en beroligende tone. Det knøt i magen min. «Vi... må redde Grover.» Nico så på meg med et rart blikk. «Redde fra hva?» sa han. «Det...-» prøvde jeg å si, men før jeg rakk å reagere–braste Klarisse ut fra halvblods hus nr 5, og gikk med kjappe steg mot både meg og Chiron. «HEY, Dritunge! Hva er det dere pønsker om, kule ting som dere ønsker å stikke oppi ræva deres?» Jeg snudde rasende mot henne. «Nei, faktisk skal vi kjempe mot en Mantikore.» Jeg målte henne med blikket. Hun var relativ bustete på håret og hadde et par svettdråper som rant nedover kinnene hennes. Hun hadde skoene på tvers av tåene hennes, som tydde at hun gikk ut med en gang hun så meg gjennom vinduet. Eller, det er i hvert fall hva jeg trodde.

Hun virket ikke sjokkert, men øynene hennes glintet av noe som lignet frykt. Det kan hende at hun er bare ill-sint som dannet det, men jeg kan ikke være helt sikkert. Og det hadde jeg ikke nok tid til, for hun hoppa imot meg–og grep håret mitt mens jeg fløy mot hytten nummer 4: Gudinnen Demeter, gudinnen av innhøsting, fruktbarhet, og selveste jordet. Eg kræsj-landa, hodet mot vegget, og hørte flere knekking av både nakke-beinet og musklene som rev mot hverandre for å kunne motstå den intense trykket mot eik og jord. Jeg ble liggende i en 30 cm hule med Klarisse oppå meg, som holdte fortsatt håret og planterte sine knyttnever mot kinnet. Jeg følte at hodet gikk venstre til høyre, og noen ganger begge med hvor raskt hun slo meg. Det virket som om det kom svarte flekker i synet, men jeg prøvde å oppholde bevisstheten min. Jeg måtte bare sette henne i plass. Da tente det opp en små ild inni meg som vokste og vokste, og som i løpet av kort tid omfavnet meg i en slags overstyring av sansefornemmelsene mine. Hånden min gikk ut i et øyeblikk og grep rundt nakken til Klariss. Hun kvalt på grepet og så på meg med et sjokkert blikk, men var i kort erstattet av det gjenkjennelig hatefullt blikk. Så trykket jeg fingre hardere rundt nakken og løftet den andre hånd til å slå henne i et sted jeg aner ikker hvor, men da jeg kjente på dyp skjellet, skjønte jeg nok at jeg slo henne rett inn på sidet av hodet hennes. Det gikk et grusomt knakk som både jeg og andre rundt oss, og særlig Klariss, som gjorde at øynene hennes ufokusert og litt blek. Da sparket jeg føttene mot ribbeina hennes sånn at hun landa mot vegget av den andre huset som lå ved siden av.

Jeg hadde ikke merket det før jeg tittet på henne, men det var et dyp, skarp ting som spydde hennes mage. Det var tilsynelatende noe på vegget som hadde gjort det, og nå jeg så nærmere, var det et metall dings som fungerte som en hindring for fugler å lande på, men med tjukkere–og skarpere–modifikasjoner. Jeg gikk mot henne og førte hendene over hennes knust hodet, som hadde nå et bulk i hodet hennes. Jeg dro henne sakte av den tingen som hadde spydd henne og la henne sakte på bakken. Da jeg gikk for å skjenne pulset hennes, tenkte jeg at det var sikkert for sent å redde henne. Hun hadde sikkert død med da den spydde henne eller da jeg førte knyttneven og lagde den bulken i hodetskallet hennes. Jeg gikk stadig vekk, vekk fra alt det. Chiron løpte mot henne, men jeg så ikke mer. Jeg hadde skyldfølelse og følte meg tom. Hadde jeg drept noen? Jeg ville da blitt kastet ut av halvblodsleiren. Men da brøt flyten av tanker når Chrion skrek: «Hun lever!» Jeg snudde meg. «Hun trenger bare litt ambrosia og nektar så går hun fint! Dette vil ta nok flere minutter.» Jeg var fullstendig sjokkert.

Jeg løpte mot Klariss. Jeg satt ned og førte hånda på den hovedpulsåra. Hun levde fortsatt. Hvordan hadde hun overlevd den bulken og den tingen som hadde spydd henne, skjønner jeg ikke. Halvblods er virkelig ikke til å tulle med. Da husket jeg den gangen hvor jeg bærte hele skyet for fem minutter, som både gjorde meg litt skrekkelig men på en måte forståelig. Verden kan være full av overraskelser. Mens jeg hadde løpt over til Klariss, hadde Leo og Nico løpt til samme sted, foret henne med et eller annet, så gikk de bakover, så på det hele.

Klariss så fortsatt fortumlet ut og berørte ikke en muskel. Det gikk flere minutter men ingen ting skjedde. Imens hadde jeg bare slynget meg selv fram og tilbake, følte alle mine synder komme tilbake som en flom av nåler, og som stakk på nervene mine, sammenlignet i en akupunktur, bare mye verre. Jeg kunne føle alt dette bygge oppi meg. Jeg stablet på gulvet. Da ga Chiron fra seg et dypt sukk. «Jeg tror vi må bare vel sette henne tilbake til leir... Det er ikke så mye vi kan gjøre.» Jeg følte at dette var ikke riktig. Hun hadde til tross vært den mest forbannet medlem i leiret, og hun måtte engang skylde meg et unnskyldning. Men da tenkte jeg meg om, men det var for sent. «N-Nei!... Uhm, vi kan ta med Klariss på turen. Hun tåler sikkert nok alt det som kommer på turen.» Dessuten var det ikke røyk som kom ut av hytten til hytte 5? Det literaly brant mens jeg snakket. Jeg måtte bare smile, heldigvis klarte jeg ikke å unngå å vise det fram, så Chiron og de andre kunne se det. Men de var distrahert av det svære flammet.

«Ja... vi kan vel det. Jeg mener... å ta med Klariss på turen.» sukket Chiron. «Alle sammen! La oss gå og drepe denne dumme mantikoren!» ropte Chiron fra det dypeste punkt i lungene. Jeg skjønte ikke hvorfor, men jeg ble med uansett. Det var litt rart at hele leirene rundt oss var tomt. Jeg kunne ikke se noen fra hytte 3, 2, 1, eller noen i hytte 11; hytten til Hermes. Bålet hadde sluknet i denne perioden men hytte 5 brant fortsatt like sterkt som før. Det knasket og brakk i taket og raste nedover i den gnistende klump, som stadig brente som raserien til en fury. Jeg postulerte en teori at var på grunn av Klariss brukte en gas ovn i en hytte fylt med eik og planker. Det var ikke nokså lurt av henne. Hun pleier også å røyke inni der, så det var nok sikker en lager med karbon dioksid. Jeg bestemte meg for å verifisere dette med å spasere opp til henne. Det var riktig. Hun luktet som ille røyk.

Vel, da var det tid for å dra da. Chiron hadde begynt å samle alle av oss i en halv ring, med Klariss som hengte på ryggen til Chiron. Han hadde transformet inntil en kentaur og kunne nå bære henne mye lettere, men på grunn av at det er Klariss, ble det naturlig at å bære henne var ikke en like enkel jobb som å bære en dødelig. Da var det turen til mantikoren da. Vi gikk uti langs skogstien og videre inntil det dype mørket. Langs veien var det busker og trær og bitte små bær i krikker og krokker som hang rundt omkring lysningen, dekket med skogtopper som skapte mørke skygger på oss og underveksten.

Da vi begynte stadig å krype inntil den tette skogen, merket vi at greinene rundt oss begynte å visne sakte og vise frem svarte blomster. Det var lilla bær som grodde ut av de mørke saften til treet; det som var røde bær, ble plutselig lilla etter en døgn. Jeg kunne ha sverget at det var ikke sånn før men på hensyn av situasjonen var det ikke så særlig rart. Da jeg trodde kneskålene mine skulle gni seg av, stoppet vi brått. Chiron begynte å titte rundt omkring, og så ut som om han hadde sett noe. «Vær forsiktig her. Dette er hvor Grover ble tatt. Av den dumme Mantikoren.» De andre rundt meg begynte å lene tett inntil hverandre, med øynene rettet mot inntil det dype mørket, men Nico hadde dyttet meg litt til siden da jeg med uhell skjøv bakhodet mitt inntil neset hans. Det hørtes som om neset hans knakk–og heldigvis–hørtes det høyt og grundig hakket. Det der skulle ta mange uker å helbrede. «OWH, HVA- Åh fy FAEN! PERCY JACKSON!» skrek Nico mens blod rant nedover neset hans. Jeg så på ham med øyner fylt med dyp sorg, men virkelig holdte jeg på å le. «Hei, du–Percy, ikke lek nå. Dette er seriøst.» Leo seriøst på meg.

«Ta det rolig med deg, Leo.» Prøvde jeg ertende, «Din lille tommehulle råtten rema 1000 tannkrem...» mumlet jeg. Deretter tittet jeg på ham for å se hvis han tok ferten av det. Heldigvis ikke, fordi han drev å diskutere hva som er på ferden sammen med Chiron. Jeg følte meg rolig etter å ha løst min aggresjon, og skulle til å sjekke opp på Klarisse da jeg følte noe stikkende som holdte meg fast på føttene. Det var ikke noe som var forankret føttene mine på gulvet, for den dro meg tilbake da jeg gikk forover, og bakover det samme. Jeg tittet litt på den, men anstrengte meg i skumringen; tiden hadde gått forbi midten av dagen, så det var ikke mye av den gjenværende dagslys. Det var et trå av spindelvev. Et trå av spindelvev som bandt seg i enda en vev, som var festet til enda en, også på nytt og videre. Det strakk helt rundt omkring lysningen og ble mye tydeligere når jeg hadde først oppdaget det.

De andre hadde begynt å ta ferten av det, for de begynte å anstrenge seg for å gå. Klarisse var fortsatt helt blødig fra kampen tidligere og det rant blod som luktet som om det var muggen cheetos lakkert med asbest plater. Asbest plater for å minne at hennes lukt kan kvele lungene til den dør av ''the-great-fart'' som man sier i engelsk. Men istedenfor fart, så er det blod lukt; enda verre er det så. Vi hadde ikke lagt noen helbredingsmidler på henne–fordi vi hadde ingen–og fordi hun er en liten drittunge hun selv–så bulken har nok ikke blitt noe bedre, men det går fint fordi hun har jo ''krympet-hjerne-lidelse'' så det er knapt noe inni hodet hennes, eller er det mer sannsynlig hun har bare et par få hjerneceller som kjemper mot hverandre for andre plass på pallen.

Minneverdi: Klarrise får en hjulebule lille rank bank på den tjukke hjudet hennes fra den gummete, goody oof Chiron.